Globalt klima, lokal vannmangel – hvem betaler prisen?

Foto: Ibrahim Areef, Flickr.

I Andesfjellene i Peru har klimaendringene fatale konsekvenser for fattige småbønders vanntilgang og levebrød. En vedvarende nyliberal politikk og prioritering av næringsinteresser fører til stadig mer alvorlige konflikter om rent vann og miljøansvar.

Astrid Stensrud
Om Astrid Stensrud (2 artikler)
Astrid B. Stensrud er postdoktor ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo. For tiden er hun tilknyttet forskingsprosjektet ”Overheating – the three crises of globalization”.

22. mars er Verdens Vanndag og 2013 er FNs internasjonale år for vannsamarbeid. Her i Norge, hvor vi har vann i overflod, vil nok feiringen gå ubemerket hen, på lik linje med mangelen på bekymring og handling i forhold til global oppvarming.  ”Det globale klimaet” er et abstrakt begrep som det kan være vanskelig å forholde seg til for folk flest i dagliglivet. For ikke å snakke om for regjeringen. For det er andre steder i verden at klimaendringene blir lokale. Det abstrakte globale blir til virkelige konkrete bekymringer først når de påvirker dine muligheter til å ha et levebrød og framtidsutsiktene for både i eget og dine barns liv.

Quechua-talende småbønder i Andesfjellene bor der ”vannet fødes”, altså der vassdragene starter og renner ned til Amazonas og Atlanteren mot øst og ut i Stillehavet mot vest. Disse er de første som ser at isbreene i fjellene blir mindre og at de livsviktige vannkildene tørker inn.

For nøyaktig to år siden, 22. Mars 2011, ble verdens vanndag markert i den lille byen Chivay, 3600 meter over havet i det sørlige Peru. Chivay er provinshovedstad i Caylloma-provinsen, og delegasjoner med småbønder fra alle landsbyene i provinsen kom dit for å delta i vann-toget. Med seg hadde de bannere og slagord: ”Vann er liv – lenge levet vannet!”, og ”Vann kan ikke selges – Vannet må forsvares!”.

Frykter en framtid uten vann

Det ble arrangert et offentlig allmøte der klimaendring og vannmangel stod på programmet. Representanter fra landsbyene fortalte om hvordan miljøendringer som smeltende isbreer, lavere vannstand, inntørkede vannkilder, flom, og ikke minst ustabile og endring i periodene med regn, tørke og frost, påvirker deres liv og levebrød. Noen få dager tidligere, etter en måned med kraftige regnstormer og snøfall, samt uventet frost nede i dalen (noe som ikke er vanlige i regntiden i sommermånedene januar-mars), erklærte de lokale myndighetene unntakstilstand på grunn av krisen og ba regjeringen om å sende nødhjelp. Sytti prosent av befolkningen var rammet av ekstremværet. 25000 alpakkababyer var drept. 400 hektar dyrket jord var gått tapt og flere vanningskanaler, veier og broer var ødelagt. De lokale ordførerne i provinsen anslå tapene til å overstige 1,5 millioner dollar. Slike ødeleggelser på grunn av været og påfølgende behov for nødhjelp har gjentatt seg i de to årene som har gått. På tross av regnstormer og flom, er den generelle erfaringen preget av minkende vannressurser og en frykt for en framtid uten vann.

De fattigste rammes hardest

Alpakkabønder i høylandet som mister dyrene sine, eller småbønder dalen som får avlingene av poteter, bønner og mais ødelagt på grunn av frost eller tørke, ser mørkt på fremtiden. Hvert år står de foran valget om å investere i dyr og såkorn – og risikere å miste alt – eller å flytte fra hjemstedet og inn til storbyen, som tusenvis av andre har gjort tidligere. Klimaendringer og naturkatastrofer rammer ikke likt. En fattig familie som lever av subsistensjordbruk vil ha vanskeligere for å overleve hvis de mister åtti prosent av avlingen på grunn av tørke, flom eller frost, enn en stor jordbruksbedrift. Fattige bønder har ikke råd til forsikring, de kan sjelden investere i nytt utstyr, og de er mer avhengig av nødhjelp fra regjering eller frivillige hvis ulykken skjer.

I en husholdsundersøkelse jeg utførte i Chivay i 2011, fortalte nesten alle om framtidsutsikter preget av lite vann: ”vannet vil minske med global oppvarming, og vi vil miste våre avlinger og dyr”, eller: ”med tiden vil det ikke være mer vann igjen – vi vil måtte kjøpe vann i flasker”, var typiske uttalelser. Spørsmålet peruanere i dag står overfor er hvilke handlingsalternativer som finnes, og enda viktigere: hvem har ansvaret for å handle? Henger ansvar sammen med muligheten og makt til å handle? Hvem vil lide under en eventuell vannkrise og hvem betaler prisen? I dag er det Quechua-talende småbønder i høylandet som er mest utsatt og som frykter en framtid uten vann.

Global oppvarming rammer fattige land

Som resten av landene i det globale sør, bidrar Peru veldig lite til utslippene av karbondioksid i verden. I en rangering over 215 land fra 2008, kom Peru på 143. plass med 0,38 tonn karbon per innbygger. I den samme rangeringen kom Norge på 30. plass med 2,86 tonn per innbygger (http://cdiac.ornl.gov/trends/emis/top2008.cap). Men effektene av global oppvarming merkes sterkt i de peruanske Andesfjellene i form av endringer i temperaturer, regn, årstider, isbresmelting og minkende vannressurser. Peru har sytti prosent av verdens tropiske fjell-isbreer, som er naturlige lagre av ferskvann som kommer i form av regn i regntiden. Disse isbreene er svært sensitive for temperatursvingninger, og de er i dag derfor de mest synlige indikatorene på global oppvarming. I følge FNs klimapanel har den totale isbre-overflaten i Peru minsket med 22 prosent i løpet av de siste 35 år, og overflatene til de minste isbreene har minsket med 80 prosent de siste 30 år. Forskere i Peru spår at alle isbreer som befinner seg under 5 500 m.o.h. vil forsvinne innen år 2025.

Mer info om smeltende isbreer:

http://www.climatenewsnetwork.net/2013/01/andean-glaciers-show-record-melting/

http://www.eenews.net/public/climatewire/2013/03/14/1

http://www.sciencedaily.com/releases/2013/01/130122101907.htm

Dette vil i første omgang ramme urbefolkningen som bor mellom 3000 og 5000 m.o.h. i Andes, og som hovedsakelig lever av småskala jordbruk og husdyrhold. I tørketiden (som stadig ser ut til å bli lengre på grunn av endringer i årstidene), er mennesker, dyr og planter avhengig av smeltevannet fra isbreene på fjelltoppene. Smeltevannet gir grønne beiteområder for alpakka og lama i høylandet, og det filtrerer inn i jorda og kommer ut av vannkilder som bønder leder i kanaler til åkrene. Men de siste årene har regntiden begynt senere enn normalt, og når regnet endelig kommer, er det så hardt og intensivt at jorden eroderes og vannet strømmer rett til elvene og ut i havet. Bøndene klager over vannkilder som tørker inn, som min nabo Pablo i Chivay: ”Det er ikke lenger nok vann. Vannkildene er ikke som før i tiden, de har tørket inn. På min fars jord pleide det å være to vannkilder som ga oss vann, og det var en liten hage der. Nå er de tørre”.

Slike opplevelser skaper bekymring hos folk, og ferskvann blir i økende grad sett på som en ikke-fornybar ressurs. Trusselen om en framtidig vannkrise blir stadig oftere omtalt som uunngåelig. Endringer i årstider, værmønstre, regn og frost skaper også uro blant folk. Da jeg snakket med bondekvinnen og markedsselgeren Florencia i oktober samme år, var hun bekymret over regnet som ikke hadde startet ennå: ”det virker som om atmosfæren har endret seg, for på denne tiden burde det vært overskyet, og i november burde det regne, fordi vi begynner å så nå. Men vi ser at frosten fortsetter og det er ikke noe regn ennå. Men så er det andre tider på året hvor du ikke forventer regn, og så regner det. Det har endret seg mye”. Avlingen til Florencia og mannen ble ødelagt av frosten i mars 2011, så i oktober var hun usikker på hvor mye de skulle investere i å dyrke jorda. Kanskje var det bedre å satse på å selge håndarbeid til turister? Turister som for øvrig bor på hoteller som er de største forbrukerne av vann til ”menneskelig forbruk”.

Sårbarheten overfor klimaendringer i Peru kan sies å ligge i den ulike fordelingen av ressurser, penger, folk og vann. Selv om Perus nasjonaløkonomi har hatt en god vekst de siste årene, i stor grad takket være gruvedrift, så lever fortsatt halvparten av befolkningen i fattigdom. Det har vært en massive migrasjon fra det fattige høylandet til byene langs kysten, der industri og kapital befinner seg. Problemet er at kysten består for det meste av ørken, og migrantene bosetter seg i slumområder i sandbankene rundt byene, hvor vann ofte må kjøpes fra tankbiler. 70 prosent av landets befolkning bor på kysten, hvor de har tilgang til 1,8 prosent av de totale vannressursene i landet. Dette gjør at vannforvaltning blir en viktig og brennbar politisk sak.

Økende antall vannkonflikter

Antallet vannkonflikter har eskalert de siste årene, og i 2010 identifiserte den Nasjonale Vannautoriteten 244 sosiale konflikter relatert til vannressurser i Peru. De fleste av disse konfliktene er relatert til gruvedrift, slike som det beryktede Conga prosjektet i Cajamarca i Nord-Peru, der lokalbefolkningen, samt miljøaktivister fra hele verden, protesterer mot en planlagt gullgruve som vil forurense grunnvannet.

Mer informasjon om Conga:

http://www.huffingtonpost.com/2012/08/29/peru-conga-gold-mine-project_n_1840329.html

http://www.norlarnet.uio.no/news/behind-the-news/2012/conga.html

http://www.rootforce.org/2013/03/11/struggle-continues-over-perus-minas-conga-mine/

Dagens president Ollanta Humala ble valgt i 2011 etter løfter om sosial inklusjon og motstand mot utenlandske gruveselskaper, og i Cajamarca sa han rett ut at han ville velge vann framfor gull. Etter å ha satt seg godt til rette i presidentstolen, har det imidlertid vist seg vanskelig for regjeringen å balansere økonomisk vekst med miljøhensyn. I løpet av de første 15 månedene etter at Humala kom til makten i juli 2011, ble 18 sivile personer drept i konfrontasjoner med politiet i forbindelse med protester mot private selskap.

Fattige peruanere frykter ikke kun konsekvensene av global oppvarming, men også effektene av mer enn tretti år med nyliberal politikk som har ført til storstilt privatisering, angrep på arbeideres rettigheter og sikkerhet, en økning i konsesjoner til utenlandske olje- og gruveselskap, og tendenser til å ville privatisere forvaltning av vannressurser. Forsøk på privatisering av vann ble stoppet flere ganger i løpet av 1990-tallet på grunn av motstand fra småbondeorganisasjoner og folkelig mobilisering. Vann er det mest grunnleggende for liv på jorden, og forsøk på å kontrollere og tjene penger på vann er noe som opprører folk dypt. Det var også forsøk på å privatisere vann i Cochabamba i nabolandet Bolivia som skapte det største folkelige opprøret i nyere boliviansk historie i 2000.

Perus forrige vannlov, som nasjonaliserte landets vannressurser, ble innført i 1969 av den marxistiske generalen Velasco Alvarado. Loven kom sammen med jordreformen som gjorde slutt på makten til storgodseierne, som tidligere hadde kontrollert nesten all jord og vann. I 2009 fikk tidligere president Alan García innført en ny vannlov som er inspirert av Verdensbankens paradigme om ”integrert vannressursforvaltning”, der både offentlige og private instanser skal inkluderes, og der vann først og fremst sees som en økonomisk verdi. Vann er fortsatt statlig eiendom, men fordi loven skal romme både private og offentlige interesser, er den formulert såpass vagt og tvetydig at den åpner for muligheter for at private selskaper kan komme inn som operatører av infrastruktur. Tendensen er dessuten at det legges til rette for private investeringer, og at ansvar for å forvalte ressursene blir privatisert og individualisert. Selv om vann ikke kan eies, kjøpes og selges som privateiendom, så må alle vannbrukere betale ulike tariffer og lisensavgifter for retten til å bruke vannet. Bønder må betale tariffer for irrigasjonsvann til private vannbrukerorganisasjoner, brukslisens til staten, og en annen avgift for drikkevann.

I president García’s egne ord, skal loven ”bringe modernitet til bruken av vann i vårt fedreland, modernitet i den daglige bruken av vann i hushold; vi må alle forberede oss på å møte en vanskelig framtid for vannet”. Man kan jo spørre seg hva denne ideen om modernitet innebærer i praksis. Min erfaring fra Peru er at drømmen om ”det moderne” er dypt nedfelt i det nyliberale prosjektet for å skape et fritt marked og et utviklingsideal. Fra regjeringens synspunkt, skal urfolk på den fattige landsbygda i høylandet inkluderes i denne moderniteten som en vei ut av tilbakeliggenhet og som en løsning på fattigdom. En måte å gjøre dette på er å endre vannpraksisene til bøndene og introdusere nye teknologier for effektiv irrigasjon. Dette er imidlertid ikke en enkel prosess.

I 2011 startet det opp et utviklingsprosjekt i Caylloma-provinsen som finansieres av Verdensbanken. Målet er å få bøndene til å skifte fra tradisjonelle til mer tekniske og effektive vanningsmetoder som pumpedrevne vannspredere og dryppvanning. Problemet er at disse teknologiene er vanskelig å tilpasse det bratte terrenget og de små åkerlappene i høylandet. Dessuten må bøndene selv finansiere ti prosent av kostnadene, noe som faktisk utgjør en meget stor investering for fattige familier.

På Verdens Vanndag i Chivay, ble også alternative løsninger på klima- og vannkrisen diskutert. Myndighetene fokuserte på hvordan individuelle bønder kan ta vare på vannet ved å bruke det mer effektivt og beskytte deres egne bruksrettigheter ved å betale alle tariffene og lisensene de er pliktige til. De som betaler, har også rett til å kreve sin rett til å bruke vannet, var argumentet. De understreket også viktigheten av å ikke sløse vann verken hjemme eller på åkeren. Dette lød som en gjenklang av Verdensbankens og den Nasjonale Vannautoritetens begrep “ny vannkultur”, hvor de vil lære opp alle peruanere til å være ansvarlige vannbrukere ved å ikke forsøple og ikke sløse. Selvfølgelig er dette en god ting, på lik linje med kildesortering av avfall i norske husholdninger. Hver peruanske familie vil på denne måten også spare noen kroner i vannavgifter ved å bruke mindre, og vannet fra en kilde vil rekke til å vanne flere åkre på en dag. Men dette er ikke en langvarig løsning og på langt nært godt nok. Hva er gruveselskapenes rolle og ansvar i “den nye vannkulturen”? Enkle og overflatiske løsninger har ofte en tendens til å redusere kollektive løsninger og solidaritet til private moralske hensyn og mørklegger de underliggende strukturelle problemene.

Representantene fra høylandet ønsker seg treplanting og bygging av små dammer som kan samle opp regnvannet når det kommer i strie strømmer. De kaller dette “å så og høste vann”. Dammene er alternativer til isbreer, og skogplanting vil forhindre jorderosjon. Disse prosjektene er populære både blant lokale bønder og kommunestyrer, frivillige organisasjoner og statlige instanser. Ingen er imot disse prosjektene, men problemet ligger som regel i finansieringen og hvem som tar ansvaret for å betale regningen. Dammene bygges over 4000 m.o.h., der de fattigste bor, og kommunene gjør sitt beste for å lage prosjekter og søke om støtte.

Vannet som samles i høylandet, kommer også andre lenger nede i vassdraget til gode, og noen tjener gode penger på vannet; blant annet gruveselskap, vannkraftverk og eksportjordbruksbedrifter. Derfor har kommunene og vannbrukerorganisasjonene i høylandet begynt å fremme krav om at disse bedriftene skal betale en sosial vannskatt til distriktene der ”vannet fødes”. Dermed tar folk i høylandet prinsippene i vannloven og snur dem til egen fordel i kamp for sosial rettferdighet. De sier at hvis vann har økonomisk verdi, og når gruveselskaper og andre tjener penger på vannet lenger nede i vassdraget, så skal vi også ha vår del av kaka. Ordføreren i Caylloma provins sier ofte i sine populære taler at ”vannet er vår rikdom”, og at de ikke kan sitte stille å se på at andre tjener penger på vann fra deres territorium. Det de krever er at en slike vannskatt bør gå til å ta vare på miljøet i høylandet, noe som faktisk vil være til gode for alle vannbrukere langs vassdraget. Argumentet likner på debatten om klimarettferdighet og klimagjeld på globalt nivå: siden konsekvensene av klimaendringer er ulikt fordelt, så burde ansvaret for å minske disse konsekvensene fordeles likt.

I et vassdrag der de nederst er avhengige av handlingene til de som er øverst, er vannsamarbeid absolutt en nødvendighet. Da holder det ikke med fine ord, men penger og konkret handling må til. Dette bør også gjelde internasjonalt. Det snakkes ofte om vinnere og tapere i de globale klimaendringene. Hvis byrden for å lindre effektene av globale klimaendringer legges på fattige lokalsamfunn og avhenger av private initiativ, så vil globale ulikheter øke og taperne vil fortsette å tape. Folk i Andes sin kamp for å kollektivisere ansvar i vannforvaltning er derfor et forsøk på å ta kontroll over en usikker framtid.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.