Kunsten å være kvinne

Foto: D. Sharon Pruitt

For mange kvinner lever etter ytre forventinger og oppdager ikke før sent i livet at det ikke var dette de ville likevel.

Maria Nilsen Aksberg
Om Maria Nilsen Aksberg (1 artikler)
Maria Nilsen Aksberg bor i Tromsø og har fagbrev som akvateknikker. Hun jobber i Fellesforbundet som ungdomskontakt for Nordland, Troms og Finnmark.

Kvinner skal klare alt. Vi skal balansere karriere, barn, hjem og ha tid til oss selv. Vi skal ikke si nei, men være blide og omgjengelige, ikke minst skal vi se perfekte ut. Vi skal se ut som vi er 20 år til vi blir pensjonister.

Fra man blir født forventes det at du skal følge en oppskrift. Du starter i barnehage når du er under ett år gammel, du går ferdig barneskolen, ungdomsskolen, velger en studieretning på videregående, studerer 5-7 år på universitetet, samtidig som du jobber deltid for å få råd til å studere, finner deg en mann og får barn og en jobb når du er ferdig å studere, er et år borte til første barnet starter i barnehagen, kjøper bosted, gifter deg, bor sammen med din mann til dere blir pensjonister og kanskje kjøper dere et feriehus i sydelige strøk for å leve de siste årene i sus og dus. For å være helt ærlig, tviler jeg på at dette stemmer, når jeg tenker meg om kjenner jeg ikke så veldig mange som følger denne oppskriften, jeg vet bare at mye av dette er noe som det er forventet at man skal gjøre, man får jo noen inntrykk av å leve i dette samfunnet. Skole, barn, mann, jobb, bryllup og så videre. Hvis du følger oppskriften. Det hadde sikkert vært greit med mann, barn og «høyere utdanning», men hvorfor er dette forventet?

Min frihet forsvant
Jeg hadde tenkt å gifte meg. 20 år gammel forlovet jeg meg, jeg flyttet til en knøttliten plass nordpå, og trodde jeg skulle være der lenge. Da jeg var 23 år gammel fant jeg ut at både jeg og friheten min var nesten sporløst forsvunnet. Det skjedde noen forandringer i livet mitt tiden før jeg aktivt gikk ut av boblen min og både ønsket og søkte forandring. Noe som fikk meg til å stoppe opp å tenke. To venner av meg tok livet sitt, og tanten min døde. Det var brutalt. Jeg jobbet turnus på den tiden, en uke på, en uke av, og jeg klarte å komme meg på jobb, men i friukene mine var jeg hjemme. Lukkede dører, sosial angst og depresjoner preget meg på den tiden. Til slutt brøt jeg med hele tilværelsen, og jeg startet å dra på kurs og konferanser. Jeg lærte mye faglig, men den viktigste lærdommen jeg tok med meg fra dette, var selvstendighet. Det fikk meg til å tenke på hvor friheten min var blitt av. Fokuset på et tradisjonelt livsløp hadde gått ut over min personlige frihet. Jeg hadde fått meg en utdannelse, den var ikke særlig tradisjonell, men en utdannelse likevel. I tillegg hadde jeg en forlovede, han hadde hus, og det var bestandig snakk om barn etter jeg var ferdig med fagbrevet. Det var da det sa stopp for min del. Jeg begynte å stille spørsmål med dette. Var jeg klar for å få barn? Kunne jeg tenkt meg å leve sammen med samme person, i denne bygda, resten av livet? Svaret var nei.

Jeg gjorde som forventet
Det fikk meg til å tenke på dette med kvinner og frihet i dagens samfunn. Det var jo ganske tydelig, i ettertid vel og merke, at jeg frivillig hadde gitt opp min egen frihet for å tilpasse meg både han jeg var sammen med og samfunnet. Jeg tilpasset meg omgivelsene rundt meg i stedet for å få omgivelsene til å tilpasse seg meg. Det er mange grunner til at jeg følte at friheten min var borte, men den tydeligste og enkleste grunnen til det er at det var trygt, det var forventet. Det var IKKE det jeg ville, og jeg kjente det på kroppen hver eneste dag. Jeg brukte lang tid til å finne grunner til å bli værende, og like lang tid til å mote meg opp når jeg hadde funnet ut at det ikke var dette jeg ville. Når jeg skriver dette sitter, jeg med en sterk fornemmelse. Jeg har snakket med mange om akkurat dette, og som kjenner seg igjen i min historie. Det letteste er å tilpasse seg samfunnet, å gjøre det som er forventet av deg, og jeg mener det står stor respekt av det å tørre å motsette seg dette. Leve livet etter egne ønsker og behov. Jeg mener ikke at det ikke er feil å få mann, barn, utdannelse og gifte seg, jeg mener bare at hvis du ikke ønsker det, ikke gjør det bare fordi det er forventet av deg.

Da jeg møtte veggen
Jeg flyttet fra den knøttlille plassen nordpå fordi jeg hadde fått meg jobb i fagbevegelsen. Det var en ny fase i livet mitt, der det jeg hadde drevet på med på fritiden min, ble jobben min. Det finnes ikke en bedre jobb jeg kunne fått meg, men det ble også grunnen til at jeg gikk på veggen. Det heter at hvis du jobber med noe du brenner for, så hører det med at blir du utbrent. Det stemte litt for godt i mitt tilfelle. Ambisiøs er å underdrive det jeg var da jeg startet i jobben, jeg var klar for å stå på i ett i tre år for å gjøre en god jobb med prøveprosjektet jeg var ansatt i. Jeg ble fanget i en ond sirkel, der forventningspresset fra meg selv, dårlig håndtering av stress og store problemer med å si nei og prioritere, gjorde at jeg rett og slett sleit meg selv ut. Jobben ble livet mitt, jeg hadde flyttet til en ny plass der alle vennene mine var mennesker jeg hadde blitt kjent med gjennom jobb, jeg tok meg aldri pause. Jobben og reisingen gikk i ett, og jeg merket ikke faresignalene før det var for sent. Alle har 100 prosent kapasitet, det er forskjell fra person til person hvor mye det er, men jeg jobbet på 150 prosent i lang tid. Det sier seg selv at når du gjør det, har du plutselig 0 prosent kapasitet igjen. Det ble slik at jeg dro på jobb, men jeg klarte ikke å gjennomføre de enkleste oppgavene. Det å sende en e-post ble et ork. Arbeidet hopet seg opp, det ble mer og mer å gjøre, men jeg hadde mindre og mindre kapasitet til å gjøre det. Til slutt gikk det slik det måtte, jeg ble sykemeldt.

Du er utbrent
”Du er utbrent”, sa legen til meg. Det var et nederlag. Tenk å vite at du hadde gjort deg selv syk. Jeg snakket med folk rundt meg, gode kollegaer som ga meg gode råd. Etter tre uker fikk jeg gradert sykemelding, og var 20 prosent tilbake i jobb. I tillegg kom jeg meg sakte, men sikkert tilbake i jobb, samtidig som gikk til behandling hos psykolog. Jeg var nede i en dyp depresjon. Det viktigste jeg lærte i løpet av denne tiden, var at jeg var god nok. Jeg lærte meg å prioritere, å velge bort. Det å si nei måtte jeg jobbe intensivt med. Der tror jeg nøkkelen ligger. Alt for mange kvinner, og menn for så vidt, som blir utbrent av forventingspress fra alle sider i samfunnet, har problemer med å si nei. For min del var det skrekken for å skuffe noen, for at folk skulle begynne å prate om at jeg ikke gjorde en god nok jobb, at jeg ikke tok vare på vennene mine eller at jeg ikke var glad og sprudlende hele tiden. Hvordan balansere dette? Det er utrolig vanskelig i en hektisk hverdag. Nå går det bra. Jeg har lært meg å legge jobben igjen på kontoret, ha fritid der jeg gjør ting som gjør meg glad og som gir meg energi i stedet for å stjele energi. Jeg måtte ta min frihet tilbake.

Presset meg selv
Men hvorfor la jeg så stort press på meg selv? Det var ingen andre som forventet like mye av meg som jeg selv gjorde, jeg hadde bare inntrykk av det. Streben etter at jeg skulle gjøre alt perfekt og ha kontroll på alt, var det som i utgangspunktet slet meg ut.
Samfunnet er på tur i en retning der det forventes at alle skal være perfekte, vi skal ha null fravær på jobben, vi skal ikke være syke, vi skal ha perfekte karakterer, det skal se perfekt ut hjemme og du skal se ung og vakker ut. Psykiske lidelser skal vi i alle fall ikke ha, og hvis vi mot all formodning har det, skal de behandles bort. Samfunnets rammer, og boksen vi skal passe inn i, blir mindre og mindre, og det er færre og færre av oss som passer inn i denne boksen. Da kan vi begynne å spekulere i hvor friheten vår til å være oss selv blir av, med alle våre feil og skavanker. Reklamer og moteblader viser oss «perfekte» kvinner. Slik skal vi streve etter å se ut. Hva gjør egentlig dette med selvbildet til kvinner i dag? Når skal vi begynne å fokusere på at alle er gode nok, slik som vi er? Vi må lære oss at vi ikke trenger å føye oss etter samfunnet, men at vi må ta tak og få omstendighetene til å tilpasse seg oss. Vi må slutte å tenke på hva alle vil si at vi ikke gjør alt som forventes, og vi må begynne å kjenne etter hvor grensene for hva vi faktisk har kapasitet til å gjøre går. Hvis ikke vi begynner å snakke om dette, så vil flere og flere havne utenfor, og det perfeksjonistsamfunnet vi er på tur mot, er i alle fall ikke noe jeg vil ha! Hvem vil leve i et samfunn der alle går med masker fordi de er redde for å vise at de ikke er perfekte?

Vi er gode nok
Sammenlignet med mange andre land, er kvinner i Norge mye friere og har større muligheter til å gjøre som vi vil, men likevel er vi ikke så frie som vi skal ha det til. Men det er vårt ansvar å ta friheten, ikke bare trenge oss inn i de trange rammene i samfunnet, men gå vår egen vei! Ikke nøy deg med å havne i en boks du egentlig ikke vil være i fordi det er trygt og forventet, bryt ut av det som er forventet, ikke prøv og vær perfekt men lev ditt EGET liv!
Vi kvinner gjør en fantastisk god jobb, og vet dere hva jenter? VI ER GODE NOK!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.