Fra en innvandrer til Mímir: Jeg har ikke presset ned lønna til noen

For to dager siden fikk jeg Fagbladets nyhetsbrev hvor det var et intervju med Mímir Kristjánsson, tidligere leder i RU og nyhetsleder i Klassekampen, under overskriften «Du er ikke dum bare fordi du ikke går på universitetet”. Det er kanskje den eneste påstanden av Kristjánsson som jeg kan være helt enig i.

Selv har jeg ni år av høyere utdanning og flere grader fra universiteter i flere land, og mener at universitet er en borgerlig institusjon med et formål (dog det finnes noen få unntak) å fremme mer eller mindre vestlig og priviligert syn på verden, blind for kolossale ulikheter og grusomme globale urettferdigheter, og den vestlige rollen i disse. Så ja, en blir ikke dum fordi en ikke går på universitetet, men en blir ikke smartere av å ikke gå på det heller, noe Mímir demonstrerer på en strålende måte.

LES OGSÅ: Hva sosialister bør mene om arbeidsinnvandring, sosial dumping og EØS

Ingen gigantisk katalog, bare noen fundamentale prinsipper
Intervjuet som sådan er uinteressant, det gir oss litt av hans livshistorie og litt av slurvete politiske tanker. «Det er en gigantisk katalog av saker du skal mene det rette om, og det gjør at mange ikke føler seg hjemme på venstresida.» Nei, det er faktisk ikke behov for en gigantisk katalog. Det er noen prinsipper som bør være fundamentale for venstresida, dersom det i det hele tatt gir mening å bruke et slikt monolittisk begrep, og disse prinsippene, blant annet rettferdighet i samfunnet, solidaritet med andre, samarbeid over konkurranse, gjelder uansett tilfeller og saker. Om dette er på plass bør venstresida kunne slappe av og droppe den katalogen. Etterhvert kommer imidlertid Mimir til sitt poeng som er mitt hovedtema:

«For meg er det helt åpenbart at altfor høy arbeidsinnvandring er et problem for vanlige arbeidsfolk i Norge. Det presser ned lønningene, det gjør det umulig å kontrollere arbeidsvilkårene til folk, og vi klarer ikke å fagorganisere dem som kommer. Jeg mener den viktigste grunnen til at dette ikke er hovedsaken til Rødt eller SV, er at de er redde for å bli kalt rasister.»

Denne påstanden fortjener oppmerksomhet og analyse, ikke kun på grunn av manglende logikk eller fordi den ikke baseres på noen påviselige fakta, men også på grunn av sine implikasjoner for politikk og samfunn. Mímir fremmer her, i en form av kvasi-motstand mot det han feilaktig opplever som politisk korrekt holdning, en mainstream-fjernstyrt tenkning, forvridning av utnytter-offer-forholdet og normalisering av ulikhet og sjåvinisme basert på eksklusiviteten borgerskapet muliggjør. Han viser også en oppsiktsvekkende mangel av innsikt eller evne til å skjønne et rettferdighetskonsept og utvise solidaritet.

LES OGSÅ: Avsporing å skylde på arbeidsinnvandring

De lite gjennomtenkte tanker er de herskendes tanker
Med altfor lite tenkning blir det lettvint å godta det som fungerer til fordel for etablissementet, og oppleve det som egne meninger – det er slik ideologi fungerer. Her går imidlertid Mímir lengre ved å snu på hodet forholdet mellom offer og utnytter: nordmenn, eller «vanlige arbeidsfolk i Norge», er ifølge Mímir ofre for innvandrere. Påstanden videre antyder at nordmenn eller vanlige arbeidsfolk i Norge fortjener bedre lønn og arbeidsvilkår enn andre, for Mímir diskuterer ikke lønn og arbeidsvilkår som forverres for innvandrere også. På den måten oppnår Mímir det følgende, meget berømte målet – å finne en gruppe å skylde på, få folk til å snu seg mot den gruppa og vekk fra problemenes kjerne, nemlig at det er den politiske og økonomiske eliten som undertrykker folk, uansett deres borgerskap. Jeg også stusset litt over opplysningen at Mímir selv er et barn av en innvandrer, men det er altfor naivt av meg å forvente at dette kan være grunn nok for innsikt og solidaritet.

La oss gå gjennom påstanden nøye: «Det [arbeidsinnvandring/innvandrere] presser ned lønningene» Først, som innvandrer har jeg aldri presset noens lønn ned – det har jeg ingen anledning eller makt til å gjøre. Jeg vet ikke hvordan lønna «presses ned» og heller ikke hvorfor jeg skulle gjøre det – det vil vel også være mot mine egne interesser. Mange av oss har riktignok måttet godta jobber med lav betaling, uten at vi kunne forhandle lønn eller arbeidsvilkår, uten å vite noen ting om organisering, at det finnes en arbeidsmiljølov eller å kunne lese den, uten at vi viste hvordan dette påvirker andre arbeidere og noen ganger uten engang en arbeidskontrakt. For jo, en må spise og betale leie også i Norge, et land med prisene som tvinger en å selge en nyre for å kunne overleve – men uten et støttesystem som sikrer at arbeiderne, og særlig innvandrere, får alle opplysninger de trenger for å kunne utøve sine rettigheter, som uansett er ganske begrensede.

Så, Mimir får ikke bestått på første spørsmål, for det virker som om han ikke engang vet hvem som bestemmer lønna? Det var arbeidsgiverne som presset lønna mi ned, Mimir, uten at jeg i mange tilfeller kunne påvirke den.

LES OGSÅ: Internasjonalisme i arbeiderbevegelsens historie

Innvandrere er også folk
”[D]et gjør det umulig å kontrollere arbeidsvilkårene til folk.” Her virker det som det er forskjell på oss, altså innvandrere, og folk. Jeg som innvandrer kunne på ingen måte har gjort det umulig for å kontrollere arbeidsvilkårene til arbeidsfolk. Hvorfor og hvordan kunne jeg ha gjort det? Jeg har ingen styringsmakt over arbeidsvilkår, heller ikke oversikt eller noe særlig kunnskap om arbeidsmiljøloven; interessant nok er ikke den kunnskapen et krav for å få arbeids- eller oppholdstillatelse. Det er, antar jeg, myndighetene som har et mandat å sikre at arbeidsmiljøloven, uansett hvor utilstrekkelig den er til å beskytte arbeiderne, praktiseres og følges. Og det virker som det er myndighetene som ikke er i stand eller villige til å begrense den ellers ubegrensede appetitt for profitt, som jo er den faktiske årsaken til forverringen av arbeidsvilkår. Om det er «umulig» å kontrollere arbeidsvilkårene ”til folk” er det på tide å snakke om hvem som har ansvar for å kontrollere de, og hvorfor de ikke fyller sitt ansvar. Så, ikke bestått her heller, Mímir, som virker å ha misforstått hvem som har styringsmakt og ansvar til å sikre at arbeidsmiljøloven forbedres og følges.

”[V]i klarer ikke å fagorganisere dem som kommer”: det kunne jeg har vært villig å være enig i, hvis ikke det var for forlengelsen av det iboende over nevnte skillet. Det kanskje stemmer at «dere», i Mímirs nedlatende talemåte, klarer ikke å organisere «oss». Utover den ondsinnede forskjelliggjøringen på oss og dem, folk og ikke-folk, eller, for å være mer godtroende i min tolking, antyding av paternalistiske maktforhold mellom «dere» og «oss» som fortjener en særskilt analyse ved en annen anledning, lurer jeg på akkurat hvor mye og på hvilke måter satser «dere» på å organisere «oss», og hvorfor bommer dere på det? For «dere», og særlig Mímir, står helt fritt til å bistå i «vår» organisering, oversette reglene og forskriftene for oss, hjelpe oss samle dokumenter og finne vei fram i dette systemet som har overbyråkratisert et enkelt prinsipp – rett til å være beskyttet fra utnyttelse. Mange av oss fikk ikke høre om organisering fra arbeidsgiver, fagforening eller kollegaer, og noen av oss er kanskje alt for dumme for å skjønne hvordan en alene skal gå gjennom en haug av krav, dokumenter, fagforeninger og nettsider på et fremmed språk for å organisere seg. Her har jeg et forslag – Mímir kan være den som begynne å bruke sin fritid til å bistå innvandrere i organisering, i isteden for å bruke den på å være en apologet for et urettferdig system. Det er i tillegg synlig at fagforeningene selv, styrt av de politiske og økonomiske interessene til noen få, opplever tilbakegang i makt de kan utøve i å beskytte arbeiderne.

LES OGSÅ:

Kristjánsson kooptert av arbeiderfiendtlig ideologi
”Den viktigste grunnen til at dette ikke er hovedsaken til Rødt eller SV, er at de er redde for å bli kalt rasister.” På hvilket punkt skal leseren begynne å lure på om Mímir i det hele tatt tenker før han snakker? Vi som ikke mener at innvandrere ødelegger deg, og «vanlige arbeidsfolk», vi er ikke redde for å bli kalt rasister. Vi er enkelt sagt bevisste på at synkende lønn og forverring av arbeidsvilkår for alle, ikke kun norske arbeidere, er et tilsiktet politisk mål. Det er lettlurte folk som deg som har blitt kooptert i den gjeldende, arbeiderfiendtlige ideologien som sørger og klarer for at det som er helt åpenbart for noen av oss — at det et virkemiddel i det kapitalistiske systemet som sådan, og ikke kun i dets mest ekstreme utrykk, å sette folk mot hverandre for å kunne hindre en felles motstand – blir usynlig for deg. Det er de som deg som reproduserer denne ideologien, eller la meg si det enda mer tydelig – det er deg, Mímir, som bidrar til lavere lønn og dårlige arbeidsvilkår til oss alle, gjennom din deltakelse i å vedlikeholde ideologien. Uten deg og slike som deg ville det har vært umulig å opprettholde den.

Det er klart at nordmenn, også de som mener de er radikale, de som var ledere i RU eller de som er journalister i Klassekampen, bruker sitt oppnådde privilegium for å beskytte sine rettigheter, uten å sørge for å omfatte andre, ikke-borgere i det samme. En slik holdning er altfor lett å anvende for kapitalistiske formål, og en blir, noen ganger uten samtykke, en liten brikke i det enorme ondsinnede systemet. Det er ufattelig at det fremdeles finnes noen som Mímir, som ikke skjønner at folk som kommer hit og er sett som et problem av ham, ofte flytter fra elendige omstendigheter som Norge er med på å skape. Fra krig til utvinningsabasert nykolonialisme, men mest generelt på grunn av at det kapitalistiske systemet som Norge har beriket seg så voldsomt på, ødelegger livet for millioner av mennesker. Er det virkelig slik at noen kunne mene at de er problemet, mens hva slags levekår de rømmer fra og hvorfor, ikke er det? En av de mest effektive måter å uskyldiggjøre et urettferdig system er å gjøre et offer til en forbryter. Arbeidsinnvandrere er, slik Bauman mener flyktninger er, kun et speil for det vestlige, altså norske, samfunnet og en påminnelse om en grusom tilstand at den rike delen av verdenssamfunnet lever på bekostning av alle de andre, en tilstand mange i Norge sjelden opplever eller tenker på. Og så skal til og med de som koser seg med å tenke om seg selv som «venstre» i tillegg nekte folk å skape et bedre liv, til tross at Norge bidro til det livet de løper fra?!

Alles rettigheter, ikke bare våre
Det er etikk og især et prinsipp om rettferdighet som er avgjørende å etablere som grunnlaget for samfunnsutvikling, om vi på «venstresida» i det hele tatt skal ha noe å drive med. Det blir aldri trygt for norske arbeidere før det er trygt for alle arbeidere. Om det fremmes tiltak der kun noen utvalgte arbeidere er beskyttet, ved å insistere at det er våre rettigheter som skal ivaretas istedenfor at det er alles rettigheter som skal ivaretas, mener vi ikke at rettigheter til nordmenn er viktigere enn andres rettigheter?

Å kjempe for rettigheter kun for norske arbeiderne er kvasi-revolusjonært, og å oppfatte andres liv og arbeidsvilkår som mindre viktig enn egne er sjåvinistisk vedlikehold av det gjeldende urettferdige, utnyttende systemet til sin fordel. Om vi i det hele tatt skal kunne fortsette å kjempe for et rettferdig samfunn, må vi kjempe for å avskaffe illusjonen om at noen på bakgrunn av en tom formell status som nasjonal tilhørighet fortjener mer enn noen andre, bør ha mer av rettigheter enn andre. Selve kampen, er jeg redd, kommer til å vare forevig, og Mímir er kun et lite brikke i systemet som må nedlegges.