Nyliberalismen og menneskets sjel – subjektivitet og sosiale krefter

Hieronymus Bosch' sirkel, Landskap fra helvete. Kilde: Wikimedia Commons.

Kapitlet med tittelen "Nyliberalismen inni oss" i Linn Stalsbergs bok Det er nok nå åpner med et sitat fra Margaret Thatcher som ender med setningen "Økonomi er metoden; målet er å forandre hjertet og sjelen". Det er en slående formulering. Denne teksten tar dette og det påfølgende kapitlet, "En nyliberal psyke?" som utgangspunkt for diskusjon.

Lene Auestad
About Lene Auestad (25 Articles)
Lene Auestad er Dr. i filosofi fra Etikkprogrammet, UiO, forfatter, oversetter, leder den internasjonale konferanseserien Psychoanalysis and Politics.

Kulde og sosiale relasjoner

Det er noen viktige sammenhenger som belyses i de to kapitlene. Samtidig er det langt mellom økonomi på den ene siden og menneskers indre liv på den andre, og det er også viktig å være oppmerksom på gapet mellom de to. Kritisk teori-tradisjonen har tematisert disse forbindelsene. Adorno beskrev i essayet “Education after Auschwitz” “de isolerte konkurrentenes kulde”, hvordan samfunnet er basert på å forfølge egeninteresse mot alle andres interesser, og hvordan dette har nedfelt seg som kulde i folks karakter. De kan ikke utholde denne kulden, men er ute av stand til å endre den. Og i studien The Authoritarian Personality fremheves det hvordan personlighet utvikler seg under innflytelse fra det sosiale miljøet, og aldri kan isoleres fra den sosiale helheten den opptrer i. Her nevnes økonomiske så vel som sosiale og kulturelle innflytelser. Store endringer i sosiale betingelser og institusjoner vil innvirke på hva slags personligheter som utvikler seg innen et gitt samfunn, fremhver forfatterne. Samtidig beskriver de hvordan dette skjer gjennom småskala-interaksjon i nære relasjoner. Dette er forløpere til samtidsskildringene som beskrives i de to kapitlene. To elementer er viktige å ivareta, en beskrivelse av ambivalens og av mellomnivåer mellom den enkelte og storskalastrukturene.

Reaksjon mot reduksjonisme

En  annen, skjønt lignende, tradisjon det er viktig å nevne er psychosocial studies. Det er i stor grad en britisk tradisjon, og den oppsto nettopp som reaksjon på den thacherske individualismen. Til dels ble den grunnlagt av utbrytere fra psykologifaget som opprettet egne institutter i protest mot det akademisk psykologi var blitt, en disiplin som beskjeftiget seg bare med individer. I USA resirkulerte Lynne Layton Wilfred Bions begrep “attacks on linking” i betydningen “angrep på sammenhengen mellom individer og den sosiale konteksten de befant seg i”. En kan trekke veksler på hennes formulering om at en psykososial tilnærming har som mål å unngå reduksjonisme på to hold. Den vil forklare effekter av det sosiale uten å gå inn for en reduksjonistisk sosial determinisme og samtidig fremstille ideosynkratisk menneskelig subjektivitet uten å fjerne denne subjektiviteten fra sin sosiale og historiske kontekst. Den vil innfange hvordan subjektivitet tenderer mot å motsette seg underkastelse overfor undertrykkende sosiale normer, og samtidig blir medskyldig i det å opprettholde dem. Denne balansegangen er selvsagt vanskelig, og representanter for denne tradisjonen strides om hvordan det best skal gjøres.

Som en som også identifiserer seg med denne tradisjonen, vil jeg som leser delvis applaudere mange av de tankene som presenteres i de to kapitlene. Kulturteoretikeren Mark Fishers indre stemme er på en måte høyst privat, men samtidig har den internalisert samfunnskrefter utenfra, krefter som nekter ham å se en sammenheng mellom disse kreftene og hans lidelse. Dette lyder riktig. I andre passasjer, som i beskrivelsen av journalisten Johann Haris posisjon, tegnes det opp en grov motsetning mellom hjernekjemi på den ene siden og sosiale strukturer på den andre. Ja, vi er, som han beskriver, frakoblet viktige meningssammenhenger, og vi lever i et samfunn som er lite innrettet mot ivaretagelse av givende relasjoner, til og med underminerer dem med overdreven vektlegning av status og konkurranse. “Vi trenger også å få vekk skammen vi lever med over urett som er begått mot oss.” Ja, dette er viktig. Samtidig synes dennes og Alain Ehrenbergs formuleringer å kollapse et skille mellom indre og ytre. Jeg kan nikke gjenkjennede til at “mange av oss sliter med å se kraften i det kollektive”, fordi det ofte synes å være fraværende. Det synes ikke å utgjøre noe alternativ. På den annen side er det ikke slik at vi svelger samfunnets mål for suksess rått og godtar den totale individualiseringen av eget ansvar. Den nyliberale ideologien skaper problemer, men også konflikt. Til dels savner jeg lagene mellom biologi eller medisin på den ene siden og sosiologi på den andre. I denne motsetningen går sosiologien av med seieren her, men hvor er subjektiviteten som ikke er et rent produkt av det sosiale?

Mindfulness, CBT og sosial tvang

Et interessant punkt er omtalen av mindfulness-industrien, som skjøt fart samtidig med Thatchers maktovertagelse. Mindfulness privatiserer folks stressproblemer og oppfordrer folk til selv å finne løsninger i meditativ praksis heller enn kollektiv kamp rettet mot eksterne problememer. Et annet viktig eksempel som kunne nevnes her er veksten av kognitiv terapi (CBT), som har som mål å lære pasienten “å tenke og handle mer realistisk”, å fjerne symptomer på en mest mulig effektiv måte. Den lacanianske psykoanalytikeren Darian Leader er blant de som har fremhevet hvordan denne teorien passer som hånd i hanske med nyliberal ideologi, og passer inn med et commonsensisk, problemløsende syn på verden:

“The psyche has become like a muscle that needs to be developed and trained. There is no place for complexity and contradiction here: the modern subject is represented as one-dimensional, searching for fulfilment.”  

Denne forflatningen går hånd i hånd med en type tvang, der “realisme” betyr tilpasning til gjeldende normer. Denne tvangen kan få mer ytterliggående uttrykk, som i den britiske regjeringens vilje til å gjøre kognitiv terapi obligatorisk for arbeidsledige. Den bakenforliggende tanken er at det er noe i veien med arbeidssøkernes motivasjon, og de trenger å læres mer positive holdninger. Forskerne Lynne Friedli og Robert Stearn har beskrevet hvordan fokuset her er blitt flyttet fra noe mer ytre og objektivt som kvalifikasjoner til følelsesmessige holdninger, som skal omformes i markedets tjeneste:

“As a jobseeker you are required to accept that what differentiates you, the failed and undeserving jobseeker, from other more deserving and successful jobseekers is a set of attitudes and emotional orientations. The aim is not a job, but the generic skill, attribute or disposition of employability.”

Disse eksemplene belyser hvordan moderne utgaver av psykologi kan og blir brukt i nyliberalismens tjeneste for å videreføre former for sosial tvang. Et britisk eksempel på en motsatt retning bør også nevnes her. Nettverket Psychologists for Social Change ble startet i 2014 for å påvirke politisk ved å understreke de uheldige følgene av austerity-politikk og økt ulikhet ved å vise til psykologiske følger av denne politikken. De oppsummerer disse i fem punkter, ydmykelse og skam, frykt og mistro, ustabilitet og usikkerhet, isolasjon og ensomhet og det å føle seg fanget og maktesløs. Dette er også selvsagt generelt formulert; formålet her er å utøve inflytelse på politikken, heller enn å henvende seg til enkeltindivider.

Alternative fortolkninger og undertrykkelse

Slike tiltak har også en annen viktig funksjon, nemlig det å gi dagens mennesker alternative fortolkninger å forstå seg selv ut fra, noe annet enn det nyliberale narrativet. Når jeg vender tilbake til Mark Fishers artikkel, oversatt til norsk av Guro Hernes i Radikal Portal og i engelsk originalversjon i The Occupied Times, merker jeg meg at han har et begrep som oppsummerer noe av det sentrale ved dette, “magisk voluntarisme”, troen på at det er i ethvert individs makt å gjøre seg selv til hva de enn vil bli. Begrepet er lånt fra David Smail, en terapeut som gjør spørsmål om makt sentrale i sin praksis.  Veksten av denne forståelsen ser han i sammenheng med tapet av klassebevissthet. Faktisk er klasse og klassebasert undertrykkelse et hovedtema i denne teksten slik jeg leser den. Her fremstår denne undertrykkelsen i internalisert form, som en indre stemme som forteller ham at han ikke hører til i dette sosiale rommet, at han ikke er god nok, og ikke er i stand til noe som helst. Da han fikk en jobb som foreleser, hang følelsen av verdiløshet fortsatt igjen; han skriver at han ikke hadde den naturlige selvtilliten til en som er født til å fylle denne rollen. Dette viser på den ene siden til en utvikling som har skjedd i og med nyliberalismen – tapet av klassebevissthet. Ikke bare det, men i engelsk sammenheng har det også vært en nedgang i sosial mobilitet. For noen tiår siden kunne man rekrutteres fra arbeiderklassen til å fylle en akademisk stilling. Det skjer nå i langt mindre grad fordi så mange som er unge i dag ikke har råd til den høyere utdannelsen som skal til. Et annet trekk ved dette er at klasse som undertrykkende struktur jo fantes også før nyliberalismen gjorde sitt inntog. Det gjelder også de andre diskrimineringsformene Fisher så vidt nevner – rasisme og sexisme. Nyliberal politikk og ideologi forverrer noen former for undertrykkelse, men det er også viktig å huske at gamle undertrykkelsesformer lever videre i dag.

Sosiale krefter og terapi

“Collective depression”, skriver Mark Fisher i den nevnte artikkelen, “is the result of the ruling class project of resubordination.” Samtidig som jeg tror han har noe rett, er denne formuleringen også problematisk. Noe av problemet består i at ordet “depresjon” brukes om mange forskjellige fenomener og mange grader av lignende fenomener. Derfor addresserer den bare noen av dem, og derfor passer adjektivet “kollektiv” i en viss forstand dårlig. De alternative fortolkningene om sosiale sammenhenger som presenteres som moktvekt til nyliberalismens magiske voluntarisme er viktige på et storskala-nivå, samtidig som de ikke er spesifikke nok til å hjelpe noen enkeltperson. Og, selv om det kan ha mye for seg som en generell betraktning, hjelper det lite å si til en person som knapt kommer seg opp fra sengen at svaret er å melde seg inn i en fagforening eller et politisk parti. Et viktig delspørsmål her er hvordan terapeuter forholder seg til spørsmål om disse sosiale sammenhengene når de opptrer konkret i et narrativ som et element av flere. Fisher skriver, “psychoanalysis and forms of therapy influenced by it famously look for the roots of mental distress in family background”. I den formuleringen ligger det en anklage om en type reduktivisme – at nåtidige forhold og hendelser i voksen alder neglisjeres til fordel for barndomshendelser. Selv stiller jeg meg tvilende til denne påstanden; min erfaring er at moderne psykoanalyse like mye er sentrert omkring det nåtidige. Men en mer relevant form for reduksjonisme består i faren for å redusere noe ytre til noe indre, til bare å vektlegge hvordan en fortolker enn hendelse heller enn hendelsens virkelighetskarakter. Gruppeanalytikeren Farhad Dalal har tatt opp dette i forbindelse med rasisme. Han skriver at en tolkning fra terapeuten som bare vektlegger pasientens subjektive oppfatning av en situasjon, lett kan høres som at “dette er bare slik du ser det” og følgelig at “dette er bare ditt ansvar”. Dalal argumenterer for at terapeuten noen ganger burde bekrefte at “ja, her ble du virkelig utsatt for rasisme”. Bare etter å ha bekreftet det reelle i hendelsen kan han eller hun gå videre til å ta opp det som har med subjektiv, personlig fortolkning av hendelsen å gjøre – uten dette vil det stoppe opp i motsetninger mellom de to. Dalals argument er nok kontroversielt, siden det støter an mot en ide on terapeutens “nøytralitet”. Det reiser et interessant spørsmål om hva denne nøytraliteten skal innebære, hvor den begynner og slutter når den er stilt overfor spørsmål som angår politisk og sosial undertrykkelse.  

Dette var ikke en bokomtale, i den forstand at jeg bare har fokusert på to kapitler i Linn Stalsbergs bok, og brukt dem som utgangspunkt for å skissere noen viktige spørsmål de reiser. Boken tar også opp andre sentrale temaer som økologi- og miljøspørsmål og skildrer fremveksten av tankeinnholdet som ble til nyliberalismen. Fordi jeg er særlig interessert i disse aspektene, og fordi det er mye her som kan stimulere til videre diskusjoner, har jeg her fokusert bare på dette. De andre formene for moderne rovdrift boken tar opp bør også stimulere til videre samtaler.       

Kilder

Adorno, T.W/Frenkel-Brunswik, E./Levinson, D. J./Sanford, R. N. (1950) The Authoritarian Personality. N.Y: Harpers & Brothers.

Adorno, T. W. ([1966]1998) “Education After Auschwitz” in Critical Models. Interventions and Catchwords, New York: Columbia University Press, pp. 191-204.

Dalal, F. (2002) Race, Colour and Processes of Racialization. London/ New York: Routledge.  

Fisher, M. (2009) Capitalist Realism. Is there an alternative? London: Zero Books.

Fisher, M.  (2017) “Ikke god nok til noe som helst”, oversatt av Guro Hernes, Radikal Portal, https://radikalportal.no/2017/09/28/ikke-god-nok-til-noe-som-helst/
Engelsk originalutgave: (2014) “Good for nothing”, The Occupied Times https://theoccupiedtimes.org/?p=12841

Friedli, L. Stearn, R. (2015) “Positive affect as coercive strategy: conditionality, activation and the role of psychology in UK government workfare programmes”, Journal of Medical Humanities https://mh.bmj.com/content/41/1/40

Leader, D. (2008) “A quick fix for the soul”, The Guardian 9. sept https://www.theguardian.com/science/2008/sep/09/psychology.humanbehaviour

Psychologists Against Austerity http://www.psychchange.org/psychologists-against-austerity.html

Stalsberg, L. (2019) Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur. Oslo: Manifest forlag.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*