Shoot and Detect, Avoid and Forget

Foto: Wikimedia Commons

Vi tenker på droneteknologi som noe nytt. Men den første radiostyrte båten ble demonstrert i 1899, og de første forsøkene med førerløse fly ble utført under første verdenskrig.

Anders Eiebakke
Om Anders Eiebakke (2 artikler)
Anders Eiebakke (født 1970 i Oslo, bor og jobber i Gdansk og Oslo) er billedkunstner. Han er kjent for å jobbe med dronerelaterte prosjekter, blant annet vist i utstillingen “Krigens skygge: norsk politisk kunst 1914–2014” på Kunstnernes Hus i Oslo i 2015. Han har det siste året også jobbet med et polsk-norsk filmprosjekt som involverer polske og norske kunstnere.

«Når jeg bruker et ord» sa Humpty Dumpty, med en anklagende tone, «så betyr det hva jeg bestemmer at det skal bety – verken mer eller mindre.» (Alice i Eventyrland).

Disse farkostene var primitive sett med ettertidens øyne, men likevel var de “droner” slik vi forstår det i dag: en flygende, ubemannet farkost. Det er et folkelig, populærkulturelt uttrykk og ikke en klassifikasjon. Ordet betyr som kjent ”hannbie”, og ble etter hvert synonymt med «lat arbeider». Etter industrialismen ble det også brukt om personer som utførte monotont, repetitivt arbeid. Etter andre verdenskrig ble det brukt som betegnelse på fjernstyrte fly. En «drone» kan også bety bl.a. ”arbeidsrobot”, for eksempel i science fiction.

Medias omtale av teknologien er sensasjonspreget og samtidig mystisk, men teknologien som brukes i de fleste dronene, er den samme som finnes i enhver smart-telefon. I virkeligheten møter droner på nye utfordringer hele tiden. Felles for droners systemer, unntatt de mest primitive, er at de er basert på sensorer som måler bevegelse, retning og høyde.

Ubemannede fly ble brukt med vekslende hell av både de allierte og aksemaktene under annen verdenskrig. Den fryktede ”buzz bomb”, tyskernes V-1, ble den første allment kjente dronen. Fra slutten av 1950-tallet utviklet USA stadig mer avanserte forhåndsprogrammerte og fjernstyrte fly i forbindelse med den kalde krigen, med mål å overvåke Sovjetunionen. Likevel var det israelerne som først tok i bruk det vi i dag forbinder med avanserte RPAS/UAS (Remotely Piloted Aerial System/Unmanned Aerial System). Det er kombinasjonen av ny sensorteknologi, elektriske motorsystemer og informasjonsteknologi under den globaliserte kapitalismen som gjør droner til en tidstypisk, om ikke ny, oppfinnelse.

Dronekrigens første fase: Vietnamsyndrom og Yom Kippur-krigen

De amerikanske strategiske bombepilotene hadde vært skjermet fra fiendtlig ild fordi de fløy utenfor fiendens rekkevidde. Nå var de vettskremte. USAs gigantiske bombefly hadde plutselig begynt å falle ned over Nord-Vietnam i et inferno av ild. I løpet av jula 1972 ble minst 15 B-52 skutt ned. Ytterligere ett krasjet og 10 ble skadet. 12 mindre fly ble også skutt ned. 43 luftmannskap ble drept og 49 tatt til fange.

Bakkekrigen var allerede tapt selv om USA kun hadde tapt en liten håndfull slag i løpet av krigen. Amerikanerne var i full gang med å trekke ut bakkestyrkene, fordi den amerikanske befolkningen reiste seg mot at deres 19 år gamle sønner ble tvunget ut i jungelen i Sørøst-Asia for å slåss for en sak stadig færre trodde på. Krigen handlet ikke lenger om en militær seier på bakken, men om å påføre fienden massive tap fra lufta og dermed tvinge fram en fredsavtale før den spente situasjonen kom ut av kontroll i USA.

Amerikanske bombeflymannskap var vant til å slippe tonn på tonn med bomber og returnere trygt til de strategiske basene på Stillehavsøyer og i Thailand, på trygg avstand fra Vietnam. Nå var selv de sikreste bombetoktene – tidligere regnet omtrent som ruteflyginger – blitt livsfarlige. Vietnameserne hadde lært seg å bruke sovjetiske robotsystemer som kunne peile inn og skyte ned de tidligere uovervinnelige terrorbomberne.

En dobbel lærepenge

”Operation Linebacker II” (også kalt ”The Christmas Bombings”) var selv etter årevis med opprørende nyheter fra Vietnam sjokkerende umenneskelig. Kampanjen bidro til å isolere USAs politiske lederskap ytterligere, både fra sin egen befolkning og fra resten av verden. For den amerikanske eliten ble den en dobbel lærepenge. For det første måtte de lage systemer som reduserte tap av egne piloter. For det andre måtte de øke treffsikkerheten, selv til de allerede relativt komplekse video/radio-styrte bombene, slik at opinionen i Vesten ikke lot seg påvirke av bilder av store antall døde og lemlestede sivile på bakken. USA hadde satset stort på utviklingen av avanserte førerløse fly fra 1959. Etter at et U-2-spionfly ble skutt ned over Sovjetunionen i 1960 og piloten tatt til fange, ble programmet påskyndet.

De daværende førerløse flyene var ikke mer enn litt avanserte radiostyrte fly. De hadde i prinsippet ikke utviklet seg noe særlig siden andre verdenskrig. De nye pilotløse flyene, droner som opererte etter forhåndsprogrammerte flyruter, ble testet ut i praksis allerede under den innledende fasen av amerikanernes engasjement i Vietnam. Da de siste amerikanske kampenhetene hadde forlatt Vietnam i 1973, offentliggjorde amerikanske myndigheter at de hadde fløyet flere tusen oppdrag med førerløse fly i Vietnam. Allerede på midten av 1960-tallet hadde nedskutte amerikanske droner blitt vist fram av vietnameserne. Det store omfanget av droneaktivitetene var derimot ikke kjent. Nå fikk amerikanerne vite at det eksisterte et nytt system som i framtiden ville redusere tap av amerikanske piloter.

Israels dronekrig

I oktober samme år ble Vestens militære utpost i Midtøsten, Israel, angrepet under det som i Vesten ble kalt Yom Kippur-krigen. En arabisk koalisjonsstyrke ledet av Egypt og Syria, invaderte israelsk-okkuperte områder på den helligste av de jødiske helligdagene. De rykket så raskt fram de første dagene at den israelske staten syntes truet. Israelske myndigheter kastet alt de hadde inn i krigen, og slo tilbake angrepet ved hjelp av vestlig militærteknologi og toppmotiverte soldater. Men israelske fly og piloter ble skutt ned i et uakseptabelt omfang av arabiske anti-luftskytsbatterier. I motsetning til amerikanerne, hadde Israel svært begrensede pilot-ressurser, og hver nedskutte kamp-pilot var i prinsippet en svekkelse av krigsevnen. Israel tapte over 100 fly i løpet av de to ukene krigen varte. Nesten alle ble skutt ned av bakke-til-luft-skyts levert av Sovjetunionen. Likevel hadde de arabiske nabolandenes koordinerte angrep svekket den israelske befolkningens følelse av uovervinnelighet, som hadde rådet siden den overlegne israelske seieren under Seksdagerskrigen i 1967.

Opplevelsen bidro til at de israelske myndighetene satset stort på førerløse fly som var mer avanserte enn de «dumme» amerikanske dronene, som hadde begrenset evne til å endre oppdrag etter avgang. Målet for både israelerne og amerikanerne var å utvikle systemer som kunne gjøre det samme som et bemannet fly. Israelske myndigheter og bedrifter har siden vært blant de ledende innenfor utviklingen og bruken av taktisk drone-teknologi (primært luftfartøy med kortere rekkevidde). Den israelske invasjonen av Libanon i 1982 ble en anledning til å teste de nye våpnene i stort omfang. De virket. De syriske anti-luftstyrkene i Libanon ble satt ut av spill av israelske UAS-er, som overvåket og forvirret bakkeinstallasjonene. Ingen israelske piloter ble skutt ned. Dette var den første krigen der droner fikk en avgjørende rolle.

En ny start for haukene

Samtidig fortsatte amerikanske myndigheter den store satsningen på ny teknologi som skulle forhindre nedskyting av piloter i framtidige konflikter. I 1975 falt Sør-Vietnams hovedstad Saigon på direktesendt TV. Bildene av den amerikanske ambassaden som ble panikk-evakuert foran framrykkende geriljasoldater, ble symbolet på den amerikanske imperialismens moralske og militære fallitt. Verdens mektigste militærmakt gikk inn i en periode med militær passivitet i Den tredje verden, noe som senere ble kalt ”Vietnam-syndromet”. Men USAs ledende politikere, militære og kapitalister planla et comeback. Omtrent samtidig som sjokkerte amerikanske helikopterpiloter førte skrekkslagne vestlige statsborgere og tilhengere av det falne sørvietnamesiske regimet i skytteltrafikk fra ambassaden til hangarskip utenfor kysten av Saigon, startet utviklingen av et helt nytt fly-konsept.

To år etter Saigons dramatiske fall i 1977, kunne våpengiganten Lockheed Corporation demonstrere modellen til det første «stealth-flyet», et fly som i praksis var umulig for fiendens radar å oppdage. Designet var basert på en sovjetisk matematikers oppdagelse av at det er formen, og ikke størrelsen, på et objekt som avgjør refleksjon av radarsignaler. Problemet var at disse flyene måtte bygges på en måte som gjorde dem ekstremt ustabile – og umulige å holde i lufta med datidens teknologi. Sovjetunionen hadde ikke kapasitet til å overføre de banebrytende oppdagelsene til praksis. Men amerikanerne visste hvordan de kunne få disse «flyvende diamantene» til å holde seg i lufta: ved hjelp av avanserte datamaskiner. I 1981 fløy verdens første «usynlige» fly, F-117 Nighthawk, for første gang og under ekstremt hemmelighold. På tampen av den kalde krigen, i november 1988, avslørte USA eksistensen av det nye «super-flyet». Det var allerede åpenbart at Vesten hadde vunnet den kalde krigen. Det var klart for en ny tid. Sammen med det nye super-flyet hadde amerikanerne utviklet banebrytende, ny våpenteknologi som riktignok ikke var testet ut i krig. Og det var en seierrik krig USAs høyreside trengte. Som Bush sr. senere uttalte: «Vi har endelig kvittet oss med Vietnam-syndromet».

Fire-and-forget: enden på Vietnam-syndromet?

I 1991 ble verden fascinert av trådløse video-overføringer fra vestlige bomber i flukt ned mot irakske mål, markert med digitale markører. Bygninger kom nærmere og nærmere, før bombene entret skorsteiner eller trengte gjennom dører. Entusiastiske reportere fortalte om piloter som kjedet seg i de nye “usynlige” flyene, som fløy på autopilot. De hørte på heavy metal for å bøte på kjedsomheten mens de for det meste av tiden var passasjerer over den «blinde» fienden. Vestlig overlegenhet viste seg fram i de nyeste «Fire-and-forget Systems», våpen som styrte seg selv etter avfyring. Mange av våpnene var flere tiår gamle, men presentasjonen var ny. Bush sr. ble imidlertid kritisert for ikke å ha rykket fram til Bagdad og okkupert Irak. Han fjernet ikke presidenten Saddam Hussein og hans regime i den første Irak-krigen. Det var gode grunner til ikke å gjøre det. Det ble ufrivillig demonstrert av sønnen George Bush jr. da han i 2003, blendet av den nye teknologiens muligheter, skulle invadere og okkupere Irak ved hjelp av færre soldater enn hans militære myndigheter mente var tilstrekkelige.

Det enkle er ofte det beste

Når USA og en håndfull vestlige land bruker droner for å drepe antatte fiendtlige tropper og terrorister, bruker de store fly med global rekkevidde. Flyet ”MQ-9 Reaper” styres fra bunkere i Nevada-ørkenen. Farkostens framtoning og kapasitet er imponerende, med dens kjølige lysegrå cockpit-løse skrog og syntetiske radar, målsøkersystem og avanserte sensorer. Under buken og vingene er det plass til bomber og missiler. Likevel er dronen avhengig av mennesker som tar avgjørelser. De er ofte forstyrret av redusert visuell informasjon i videooverføringen, og opplever forsinkelser i digitale videosignaler. De store dronene har selskap i lufta av mindre luftfartøy på størrelse med modellfly. I likhet med sine større søsken, er de avhengige av en rekke sensorer og radiosystemer som relativt lett kan forstyrres av en kompetent motstander. Vestens problem er at denne motstanderen verken trenger å være rik eller teknologisk sofistikert. Det holder å koble seg på verdensveven, hente informasjon og kjøpe rimelig teknologi. I Afghanistan har for eksempel motstandere av NATO-okkupasjonen brukt enkle videomottakere til noen få dollar og peilet seg inn på UAV-enes frekvens. Mens NATO fortsatt brukte analoge video-overføringer, satt Taliban og så hva dronene filmet. Sannsynligvis benytter de seg også av enkle GPS-forstyrrere for å sende UAV-er ut av kurs.

Israelsk droneterror over Gazastripen

Mens amerikanerne forsøkte å unngå et nytt Vietnam i Irak, prøvde Israel ut et nytt konsept i den tidligere okkuperte, palestinske Gazastripen. De trakk ut soldatene på bakken i 2005 og erstattet dem med overvåking og nålestikk-angrep fra UAS-er. I 2006 kom området under Hamas-styre. Bortføringen av en israelsk soldat ga israelske myndigheter påskuddet til hermetisk blokade av det lille, men ekstremt tett befolkede området. Ikke noe sted i verden er dronenes muligheter og begrensninger uttrykt bedre enn i den avsondrete Gazastripen. Israel har tjent på det å kontrollere området mest mulig fra luften framfor å okkupere det. I følge Palestinian Centre for Human Rights er cirka 900 mennesker i Gaza blitt drept av droner siden 2006. Mange av de omkomne var små barn. Dronene opereres delvis av private firmaer, og de styres gjerne under take-off og landing av ikke-militære eksperter. Den tettbefolkede Gazastripen fungerer som et laboratorium for israelske og vestlige våpensystemer. Noe av det israelerne lærer, er at det er vanskelig å kontrollere en fiendtlig befolkning fra lufta. Ingen overvåkingssystemer vil i overskuelig framtid kunne fange opp stemningen blant folket. Likevel er det bedre, sett fra et israelsk militær-politisk perspektiv, å ha begrenset kontroll over Gaza enn det å permanent okkupere et urbanisert og kronglete område der egne soldater vil utsettes for store farer.

Tro på teknologi, frykt for egen befolkning

Dette er et av droneteknologiens dilemmaer. Den gir mange fortrinn når fienden ikke besitter effektive mottiltak, men den kan foreløpig ikke erstatte soldater på bakken. Ett av USAs ambisiøse militære mål er å erstatte egne soldater på slagmarken med roboter. De har kommet ganske langt i utviklingen av kjøretøy og artilleri, og presenterer stadig nye gadgets som robot-bikkjer og andre bevegelige enheter som skal kunne bevege seg i alle slags terreng. USAs myndigheter satser på å beholde sitt militære overtak med omfattende global overvåking av datatrafikk, satellitter med høyoppløselige kameraer og avanserte sensorer, droner i lufta, samt på og under vann. Offentlige dokumenter beskriver soldatløse kjøretøy, pilotløse jagerfly, krigsskip uten matroser og fly som kan nå ethvert mål på kloden på under 30 minutter. Men under denne teknologi-optimismen finnes en dyp og traumatisk erkjennelse av at USA er avhengig av sin egen befolknings passivitet for å kunne krige effektivt. I virkeligheten drømmer den amerikanske eliten om igjen å kunne føre konvensjonell krig, men uten egne soldater i ildlinjen. All praktisk erfaring tilsier at dette er umulig dersom man skal okkupere et land.

Virkelighetsfluktens design

Parallellen til Hitler-regimets virkelighetsflukter mot slutten av krigen er av og til slående. ”Widunder-Waffen” skulle vende krigen fra katastrofe til triumf. De siste krigsårenes nazipropaganda om de nye våpnenes overlegenhet er latterliggjort av historikere. Likevel utviklet tyske ingeniører i de siste årene av annen verdenskrig våpensystemer som skulle bli avgjørende for den kalde krigens våpenkappløp. Tysk utvikling av ballistiske missiler, jetjagere, strategiske bombefly og massive tanks lå flere år foran konkurrentene. Det ironiske er at USAs nyeste strategiske bombefly, ”B-2”, designmessig er slående likt Nazi-Tysklands Horten ”H.IX/HO 229”, en flygende vinge som aldri kom i serieproduksjon. Dette tyske flyet er også det designmessige utgangspunktet for noen av USAs og Vestens mest avanserte UAV-er, som britiske Taranis og amerikanske Sentinel. Et Sentinel ble fanget nesten uskadet av iranske myndigheter i 2011. Iranerne hevder at de tvang det ned ved hjelp av elektronisk krigføring. USA hevder at det kom ut av kurs som følge av teknisk svikt. Begge forklaringene er plausible og viser hver for seg teknologiens begrensning.

Droneautonomi kamuflert som menneskelig nærhet

Ifølge Genèvekonvensjonen må alle våpen avfyres av et menneske. Autonome våpensystemer er forbudt. Dessuten krever nasjonale og internasjonale luftfartsreguleringer at luftfartøy har en ansvarlig luftfartøyssjef. Sistnevnte må være en levende pilot og ikke en datamaskin. Førstnevnte våpensystemer må, uansett hvor avanserte de er, opereres av en soldat som i sanntid tar avgjørelsen om avfyring.

Disse to reglene er til irritasjon for krefter innen militærindustrien fordi de begrenser bruken av allerede utviklet teknologi og hemmer videre utvikling. De er også utgangspunktet for industriens forkastelse av betegnelsene UAV og UAS (”Unmanned Aerial Vehicle”, som inntil nylig beskrev førerløse luftfartøy, og ”Unmanned Aerial Systems”, som beskrev det helhetlige systemet, inklusive bakkestasjonen). Det som før var funky forkortelser for en tidsriktig beskrivelse av teknologien, er nå erstattet av det klønete RPAS, eller «Remotely Piloted Aircraft Systems». Industrien kjemper for ekspansjon innenfor militær og sivil sektor, men står overfor alvorlige hindre. Derfor har man valgt å fjerne hentydningen til teknologistyrt autonomi. At systemene var ubemannede, kunne tolkes som de var førerløse og dermed autonome. Det var sjeldent tilfellet. Stort sett var det ett eller flere mennesker som enten styrte, eller kontrollerte – og dermed kunne ta over ved behov – UAV-ene. Det å kalle fartøyene «fjernstyrte» er enda mer bombastisk, og dermed feil. Det er veldig mange ubemannede farkoster som flyr uten permanent fjernstyring, og en del som flyr helt uten. Sekkebetegnelsen RPAS er derfor direkte villedende, og det med hensikt: å unngå ødeleggende restriksjoner, både i sivil og militær sektor.

Industriens språk tilpasses de politiske realitetene i samspill med politikere og byråkrater som ikke vil hindre det de fleste oppfatter som en uunngåelig, og oftest ønsket, bruksutvikling av luftrommet. Men moderne droner står overfor flere alvorlige utfordringer. Det er for eksempel påbudt med «Sense-and-Avoid-systemer» for alle luftfartøy som flyr i kontrollert luftrom. Dette systemet skal oppdage andre luftfartøy på kollisjonskurs, og synkront overta styringen over to luftfartøy og føre dem fra hverandre i nødssituasjoner. Det er hittil uløste tekniske utfordringer med å la systemet omfatte både bemannede og fjernstyrte luftfartøy.

Disse begrensningene er alvorlige for industrien, særlig fordi det legger hindringer i veien for både testing, trening med og operasjonell bruk av systemer som finnes allerede, og for finansiering av ny teknologi. Det er for eksempel sterke restriksjoner i forbindelse med trening av Norges små, militære droner. De kan ikke uten videre brukes der det ville vært naturlig å bruke dem, men legges til skytefelt. Nylig bestemte tyske myndigheter at landets militære droner ikke får operere i tysk luftrom, fordi de ikke lar seg implementere i eksisterende Sense-and-Avoid-systemer.

Det ultimate strategiske målet er å operere bak fiendens linjer uten å risikere egne mannskap. Derfor er de permanente småkrigene i Sentral-Asia, Palestina, Jemen og Øst-Afrika nødvendige for droneindustrien. Framfor å skape en ny og varig Vietnam-situasjon, fører USA og dets støttespillere en rekke lav-intensive kriger der teknologien kan prøves ut og utvikles utenfor medias søkelys og hevet over gjeldende internasjonal militær lov og rett. For å kunne nå det langsiktige målet, er Gaza, Sør-Waziristan og Jemen nødvendige forsøkslaboratorier. Hensikten med teknologiutviklingen har vært den samme siden fadesen med U-2: det å unngå tap av egne mannskap bak fiendens linjer. Men da faren for en utslettende krig med Sovjet forsvant, oppsto det en helt ny mulighet: George Bush sr., som hadde inngående kunnskap om USAs militærteknologiske utvikling som tidligere CIA-sjef, kalte det en «New World Order». Endelig kunne det føres konvensjonell krig over hele verden, uten fare for menneskehetens undergang.

Det 21. århundrets teknologi: autonomi

På tross av praktiske begrensninger i dagens teknologi, som i all hovedsak stammer fra det forrige århundret, er vi kommet til et stadium i den teknologiske utviklingen som muliggjør operative, avanserte, autonome luftfartøy bare i løpet av få år. For å forestille oss hvordan disse vil operere, kan vi tenke oss hva vi ønsker at de skal gjøre. Men vi må også forstå hvordan de skal realisere ønskene våre. I prinsippet er alle de teknologiske forutsetningene til stede i dag. Aksellerometere måler eksakte bevegelser i forhold til en horisont, og er sammen med gyroer, som måler bevegelse i forhold til posisjon. 3D-scannere og tilhørende programvare kan skape eksakte gjengivelser av de fysiske omgivelsene. Dette er en forutsetning for reell autonomi. Det er en utbredt misforståelse at droner kan operere “autonomt” ved at de kan forhåndsprogrammeres. Man kan snakke om begrenset autonomi i det øyeblikket luftfartøyet tar egne beslutninger basert på forhåndsdefinerte mål. Dette er selvsagt tilfellet med dagens autopiloter. Men, fordi det finnes en viss grad autonomi i de fleste styringssystemer brukt i droner, og i bemannet luftfart, selv de mest primitive, gir det ingen mening å definere “autonomi” som mekaniske eller digitale hjelpemidler. Begrepet “autonomi” vil i løpet av det 21. århundret benyttes om maskiner som selv definerer sine egne mål innenfor et ukjent område. I dag er de mest avanserte dronene utstyrt med systemer som lærer og lagrer bevegelsesmønstre og bildeanalyserer uten menneskelig innblanding. Disse maskinene er forløperne til de første, helt selvstendige dronene. De vil kunne forsyne seg selv med energi, operere hvor som helst, når som helst, og nesten være umulig å oppdage dersom det er ønskelig.

Droner har i prinsippet eksistert så lenge mennesket har fløyet motoriserte fly. Den nye realiteten er at de vil kunne bli uavhengige av mennesket. Det er i årene framover vi vil kunne se om dronen kan bli en venn eller fiende.

Teksten er hentet fra boken Back to Basics, utgitt til utstillingen med samme navn av Vestfossen kunstlaboratorium, 2014. Deler av teksten ble først publisert i magasinet Internasjonal sosialisme nr 1, 2012.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.