En historie om den største norske sabotasjelederen under krigen

Bilde hentet fra http://fiksjonogfakta.no/offer-eller-spion/

Interesse for den kommunistiske motstandsbevegelsen? Et dokumentarisk drama forteller den dramatiske historien om Osvald-gruppa og Asbjørn Sunde.

Aslak Storaker
Om Aslak Storaker (12 artikler)
Aslak Storaker er redaktør i kvartalstidsskriftet Sosialistisk framtid. Han arbeider som bibliotekar og har en bachelorgrad i historie.

Etter å ha blitt fortia fra lærebøker og offisiell diskurs i årtier, begynner den kommunistiske motstandsbevegelsens viktige rolle under krigen å komme klart fram i lyset. I 2013, 68 år etter krigens slutt (!), fikk de gjenlevende medlemmene av Osvald-gruppa overrakt medalje av daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen. I høst kom det to bøker om det kommunistiske sabotasjenettverket Saborg på Vestlandet. 1. mai blei det endelig avduka et stort minnesmerke over Osvald-gruppa på jernbanetorget i Oslo, og Alf Skjeseth og Morten Conradi har gitt ut en biografi om Osvald-gruppas leder, Asbjørn Sunde. I tillegg til dette har også det lille filmselskapet Fiksjon & Fakta, under ledelse av Tore S. Netland, gitt ut et dokudrama om Sunde, kalt «Offer eller spion».

Historien om sabotørene

«Offer eller spion» er et dokumentardrama, noe som betyr at hoveddelen av filmen er en dokumenter med fortellerstemme og autentiske bilder og filmklipp fra krigstida. Men mange av scenene som det fortelles om spilles også av skuespillere, så en får et autentisk inntrykk av hvor og hvordan hendelsene foregikk. Filmen viser også intervju med sabotøren Harry Sønsterød. Den rolige fortellerstemmen minner om fortellerne i gamle NRK-sendinger, noe jeg synes fungerer overraskende godt. Dialogen skuespillerne i mellom er ikke alltid like overbevisende, men det fungerer fint til å illustrere fortellerstemmen. Spesielt godt fortalt er historien om når sabotørene måtte skyte seg ut av et tysk angrep på Sunde-gruppas hovedkvarter på Sollia 30. mai 1944. I bonusmaterialet er et spennende intervju fra sekstitallet, der Asbjørn Sunde forteller om erfaringene fra den spanske borgerkrigen.

Kontroversielle sabotasjeaksjoner

Asbjørn «Osvald» Sunde var født i 1909 og vokste opp i en syndikalistisk arbeiderfamilie. Som ung voksen blei han sjømann, men etter ei stund blei han svartelistet på grunn av sitt opprørske vesen og sine kommunistiske sympatier. Under krigen blei Sunde leder for den norske seksjonen av den kommunistiske Wollweber-gruppa, oppretta av den tyske kommunisten Ernst Wollweber for å drive sabotasje mot den fascistiske krigsmakta, først og fremst tyske krigsskip. Den norske seksjonen blei opprinnelig leda av Martin Hjelmen, men han blei arrestert i Sverige i 1940. I 1943 utleverte svenskene ham til Gestapo, som halshogde ham 30. mai 1944.

De regnet med å dø

Etter hvert fikk Wollweber-gruppa i Norge navnet «Osvald-gruppa», etter et av dekknavnene til deres nye leder Asbjørn Sunde. Under Sundes ledelse blei Osvald-gruppa den største sabotasjegruppa i Norge under krigen. På det meste samlet de over 200 medlemmer, og 35 av dem måtte bøte med livet. Det gjør inntrykk å høre veteranen Harry Sønsterød fortelle at det første Sunde sa til nye medlemmer av gruppa var at de måtte regne med å bøte med livet etter de var blitt medlemmer. Han var selv Norges mest ettersøkte motstandsmann, med utlovet dusør på 50 000 kroner, en kolossal sum på den tida. Fra oktober 1942 til februar 1944 hadde Sunde også vervet som sabotasjeleder i Norges Kommunistiske Parti, men dette nevnes av en eller annen grunn ikke i filmen.

Spektakulære aksjoner

Fram til Milorg begynte å trappe opp sine aksjoner i krigens sluttfase, var Osvald-gruppa den desidert mest aktive sabotasjegruppa i landet og gjennomførte flere spektakulære aksjoner som beskrives nærgående i «Offer eller spion». Allerede rett etter okkupasjonen begynte starta Sunde sitt motstandsarbeid ved å sette ut rykter om at engelskmennene skulle bombe Oslo, og skapte den såkalte «Panikkdagen», med kaos langs alle veiene ut av Oslo, noe som hindra okkupasjonstroppene i å avansere. Blant de andre aksjonene kan vi nevne sprengninga av jernbanestasjonene Østbanestasjonen og Vestbanestasjonen (1. februar 1942), kontorene til arbeidstjenesten, som skulle tvangsutskrive nordmenn til arbeidstjeneste i Tyskland (20. april 1943) og et tysk troppetransporttog i Mjøndalen (7. oktober 1943). Osvald-gruppa tok på seg oppgaver Milorg ikke ønska eller hadde styrke til å gjennomføre, som likvidering av angivere. Ikke alle aksjonene var ukontroversielle. For eksempel protesterte London-regjeringen mot sprengninga av troppetransporten i Mjøndalen, der fem tilfeldige personer blei henretta som hevn av rikskommissær Terboven. Sommeren 1944 fikk Sunde ordre fra den sovjetiske ambassaden i Stockholm om å avvikle gruppa, fordi de allierte hadde avtalt at det var britiske styrker som skulle frigjøre Sør-Norge. Da hadde Osvald-gruppa utført over 100 sabotasjeaksjoner.

I fengsel for spionasje

Filmen fokuserer også på Alexandra Kollontaj, Sovjetunionens ambassadør i Sverige, som fungerte som bindeledd mellom Sunde og Moskva, samt motstandsmannen Asbjørn Bryhn, som samarbeida med Osvald-gruppa under krigen, men som i kraft av å være overvåkningssjef arresterte Sunde for spionasje for Sovjetunionen. Etter krigen (i 1954) blei Sunde dømt til åtte års fengsel for å ha spionert for Sovjetunionen.

På spørsmålet om Sunde var skyldig kommer ikke filmen fram til noen klar konklusjon, men lar spørsmålet fra filmtittelen stå åpen. Det gis det en grei gjennomgang av skyldspørsmålet, men dessverre er ikke særlig mye av informasjonen tilgjengelig, da det meste fortsatt er hemmeligstempla «av hensyn til rikets sikkerhet». På dommerens spørsmål om hva Sunde ville gjøre hvis Sovjet gikk til angrep på Norge, svarte Sunde at han ville presse pistolen mot tinningen og trykke av.

Fin julegave

Filmatisk når ikke «Offer eller spion» helt opp til NRKs Brennpunkt-dokumentar «Sabotører i mørket» fra 2010, som i større grad baserer seg på direkte intervjuer med overlevende medlemmer av Osvald-gruppa. Filmen kan likevel sies å være en fin julegave for alle historieinteresserte og definitivt verdt å se for alle med interesse for den kommunistiske motstandsbevegelsen. Filmen er på 1 time og 20 minutter, og kan bestilles på dvd fra Fiksjon & faktas hjemmeside for 200 kroner.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • flæskogbananer

    God artikkel.

    Mange tror motstandsbevegelsen var Oslogjengen, men for resten av landet, var det kommunistene som gjorde jobben. Vestlandet og Trøndelag var fullt med kommunister som gjorde sitt beste for å stoppe nazismen, men de har blitt glemt. De gjorde en fantastisk jobb med å hindre jernmalmtransport ved å sabotere jernbaner, og det er dem både amerikanerne og russerne kan takke for at de tyske Panther-tanksene hadde heller dårlig panserkvalitet mot slutten av krigen. Faktisk kan mange tyskere takke norske kommunister for at de fortsatt lever også, siden sabotasjen mot transportskip gjorde at tyskland ikke kunne bruke de godt trente østeriske skitroppene under «The battle of the bulge».

    Jeg er ingen kommunist, men syns det er skammelig hvordan de kommunistiske motstandsbevegelsene ble glemt etter krigen. De hjalp folk som måtte flykte til Sverige gjennom trøndelagsområdene, og mange i Norge ville ikke levd idag hvis det ikke var for dem.

    • Joakim Moellersen

      Samme i Finnmark. Det var delen av Norge som ble verst rammet av krigen, men sannsynligvis også den som gjorde mest motstand. Med opp mot 100.000 soldater stasjonert i Sør-Varanger på det meste måtte naturligvis kampene ta en annen form enn lenger sør. Motstandskampen, i stor grad utkjempet av kommunister, var nok også en viktig del av årsaken til at kommunistene var såpass populære i deler av fylket etter krigen. At folk valgte en annen politisk retning enn den offisielle eller noe nært den var også årsaken til at store deler av befolkningen ble utsatt for politisk forfølgelse i form av overvåkning, trakassering, yrkesforbud og så videre.

      • flæskogbananer

        mye av grunnen til at Alta-battaljonen gjorde så god motstand, var fordi de fikk tid til å organisere seg, i motsetning til sørlandet. Men sant som du sier, ikke mange nazister i nord.

        I sør ble Norge tatt på senga, de eneste som var klare var de vernepliktige, og enkelte sivile skytterlag. Norge kunne helt fint, med bare delvis mobilisering klart å slått tilbake den tyske invasjonen. På Oscarsborg for eksempel, var bare to av de tre kystvernskanonene betjent, og det kun av vernepliktige som enda ikke hadde fått opplæring. Med bare delvis mobilisering av lokale reservister, kunne de gjort langt mer enn å senke Blücher. Hadde Nordlendingene bodd i sør, ville nok invasjonen sett annerledes ut.

        Det var også vanskeligere for tyskerne å slåss langt nord tidlig i krigen, siden forsyningslinjene var så lange, og Royal Navy hadde ødelagt omtrent halvparten av den tyske overflateflåta på den tid.

  • Snegle

    God og viktig artikkel og skammelig at innsatsen ikke ble verdsatt tidligere…