Resett og Spetalen fusker om krigshistorie

Faksimile Aftenposten 1935.

«Nordmenn er medløpere», sier Øystein Stray Spetalen og hevder at det ikke fantes norske motstandsfolk i 1942. Påstanden er åpenbart feil. Hva er det som får Resett og Spetalen til å formidle slikt?

Øivind Bergh
Om Øivind Bergh (11 artikler)
Øivind Bergh. Dr. scient. i mikrobiologi, forsker, aktiv sosialdemokrat, antirasist og i fagbevegelsen. Tilhenger av kunnskapssamfunnet.

Øystein Stray Spetalen holdt bursdagstale for FrP-politikeren Himanishu Gulati og fikk den referert i Resett uten et eneste kritisk spørsmål. «Nordmenn er medløpere», sa Spetalen som hevdet at det ikke fantes norske motstandsfolk i 1942. Påstanden er åpenbart feil. Hva er det som får Resett og Spetalen til å formidle slikt?

Talen til Spetalen er kort, og det er særlig ett avsnitt som mange festet seg ved:

I sin tale forteller Spetalen at det først var mot slutten av krigen, da det ble tydelig at Tyskland var i ferd med å tape, at den norske motstandsbevegelsen dukket opp.

– Det var ikke en gutt på skauen i 1942.»

Spetalen gjør et stort nummer av at NS fikk mange medlemmer i krigsårene, og at dette demonstrerer at nordmenn i stor grad er feige medløpere. Han neglisjerer fullstendig all motstandskamp før 1942 – da hans egen far ble arrestert under læreraksjonene. Det virker på mange måter som om han betrakter norske motstandsfolk som medløpere, at de først kom til mot slutten av krigen, og at de var drevet av opportunisme. Det er det neppe dekning for, selv om den norske motstandsbevegelsen selvsagt ble sterkere underveis.

Gutta på skauen
Jeg vil først ta for meg litt norsk okkupasjonshistorie. Siden jeg selv er født 17 år etter krigens slutt, bygger jeg, som de aller fleste i Norge i dag, det jeg selv vet på det jeg har lest, på samtaler med familie og venner, samtidsvitner, krigsdeltakere og overlevende fra tysk fangenskap. Samtidsvitnene er stort sett døde nå.

Det fulle uttrykket Spetalen brukte var «gutta på skauen». Begrepet oppsto seint i krigen, og refererer til de regulære geriljaavdelingene Milorg satte opp. Det språklige uttrykket «skauen» viser at dette var et østnorsk fenomen – ingen vestlending eller nordlending omtaler skog som «skau». Det fantes tilsvarende avdelinger en rekke steder i landet den siste krigsvinteren, men de lå gjerne i dekning i fjellene, blant annet i Matrefjellene og Tafjordfjellene.

Tidlig norsk motstand
Den norske motstandskampen oppsto imidlertid mye tidligere. Det er neppe riktig å inkludere felttoget i 1940 i denne. Det var regulære kamper i Norge i to måneder, i praksis fra 9. april til Kongen og resten av regjeringen forlot landet 7. juni. Slaget om Narvik ga Norge og de allierte en midlertidig seier, og Alta Bataljon og general Carl Gustav Fleischer en (grovt underkommunisert!) plass i historien, men den fortvilte situasjonen i Europa tvang de allierte til å evakuere, og videre norsk motstand ble da et håpløst prosjekt. Restene av den norske hæren kapitulerte 10. juni. Etter dette kom en relativt rolig periode. Eksilregjeringen ønsket heller ikke uorganiserte kamper, for å spare sivilbefolkningen. Det hører med at den tyske okkupasjonen av Norge i denne fasen var relativt «mild» sammenliknet med hva de fleste østeuropeiske land ble utsatt for. Lokale myndigheter hadde i praksis ikke noe annet valg enn å samarbeide med okkupasjonsmakten som best det lot seg gjøre.

Men sivil motstand var viktig – og den kostet. Tyskernes henrettelser av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm 10. september 1941 viser hvordan regimet nådeløst slo ned på fagforeningsaktivisme. Lærernes kamp mot nazifiseringen av skolen førte til internering av 1000 av dem i 1942. En del lærere og universitetsstudenter ble også sendt til tyske konsentrasjonsleire. Jeg kjente flere av de som overlevde – en av dem var min fars bror, en annen, hans nære venn, filosofen Knut Erik Tranøy, som havnet i Buchenwald. Også Spetalens far ble arrestert på grunn av læreraksjonene. Dessverre fortalte han ikke sin sønn resten av historien, og det ser ut til at Spetalen mener på ramme alvor at det ikke var motstandskamp før dette tidspunktet.

Etterretning. Shetlandstrafikken
Likevel oppsto det militært preget motstand. Den viktigste militære oppgaven for motstandsfolk i et okkupert land vil på grunn av underlegenhet når det kommer til utstyr ofte ikke være kamp, men etterretning. Shetlandstrafikken kom i gang allerede i 1940, og britiske, og etterhvert norske agenter rapporterte fra hele norskekysten, fra sør til lengst i nord. Denne etterretningen bidro i høy grad til at de viktigste gjenværende tyske krigsskipene, Bismarck, Scharnhorst og Tirpitz ble senket (av britene, til dels med store tap). Bevegelsene av ubåter til og fra ubåtbunkerne i Bergen og Trondheim ble også overvåket. Ubåtene utgjorde en enorm trussel mot konvoiene fra Nord-Amerika til Europa, og etterhvert også Russland. All informasjon om deres bevegelser må ha vært av verdi. Samtidig gjorde bunkerne disse byene til allierte bombemål, og særlig Bergen ble rammet.

En sentral forutsetning for denne etterretningen var båttrafikken med sivile fiskeskøyter til og fra Shetland, som også utgjorde en fluktrute for nordmenn som måtte eller ville ut. Tapene var svært store i perioden 1940-43. Sigurd Evensmos roman «Englandsfarere» er en realistisk skildring av hva en flukt til Storbritannia kunne være på denne tiden.

Da tyskerne kom over to norske agenter fra Kompani Linge som lå i skjul i Telavåg utenfor Bergen, og det kom til ildkamp der to tyskere ble skutt, var tyskernes hevn grusom. Hele Telavåg ble brent 30. april 1942, og den mannlige befolkningen ble transportert til konsentrasjonsleire i Tyskland.  Av 72 menn døde 31 i fangenskap. Ytterligere 18 fanger som var arrestert for andre forhold ble henrettet som «sonoffer» for Telavåg.

Alt dette skjedde på et tidspunkt Spetalen hevder at det ikke fantes motstandskamp i Norge.

Først i 1943 ble fiskeskøytene erstattet av regulære kampfartøyer: de tre berømte «Shetlandsbussene» som drev trafikken uten tap resten av krigen. Ett av dem er bevart, KNM «Hitra». Den siste gjenlevende skipperen på disse fartøyene, Olai Hillersøy, hadde jeg selv gleden av å kjenne – han døde i Bulandet i 2006. Hans imponerende krigsinnsats varte hele perioden 1940-45. Det er viktig å huske at Shetlandsfarerne først og fremst var fremragende sjøfolk og fiskere. Stor lokalkunnskap og godt sjømannskap var deres våpen.

I noen få tilfeller ble det utført regulære kamphandlinger i forbindelse med Nordsjøfarten. Måløyraidet ble utført i desember 1941, kisgruvene på Stord ble ødelagt i januar 1943. Dette var angrep på anlegg som den allierte ledelsen vurderte som strategisk viktige.

Det fantes også væpnede motstandsgrupper. Osvald-gruppen var aktiv ihvertfall fra 1941. Den var ledet av kommunisten Asbjørn Sunde, og hadde røtter i flere grupper i Europa som var enda eldre. Ifølge motstandsmannen og senere sterkt høyreorienterte stortingsrepresentanten for Anders Langes Parti, Erik Gjems-Onstad gjennomførte Osvald-gruppen om lag 200 sabotasjeaksjoner i Norge.

Sunde selv ble dømt for spionasje for Sovjetunionen etter krigen, noe som sammen med den politiske isoleringen av kommunistene etter krigen har medvirket til at Osvald-gruppen ikke har fått den oppmerksomhet den fortjener. Selv om gruppen fra starten var uavhengig, samarbeidet den tett med Hjemmefrontens ledelse da den etterhvert ble etablert og utførte svært viktige operasjoner. Først i 2015 fikk den sitt minnesmerke i Oslo.

Fra avdukingen av minnesmerket over Osvald-gruppa i Oslo 1.mai 2015. Foto: Christian Vassdal

På Vestlandet var Kristian Stein-organisasjonen aktiv fra 1940 og utførte mye etterretningsarbeid og forberedelser for en mulig alliert invasjon. Gruppen ble infiltrert av Gestapos agenter, og ble rullet opp 2. oktober 1941. 204 medlemmer ble sendt til tyske konsentrasjonsleire, ni ble henrettet og ytterligere 46 døde under eller kort etter fangenskapet.

I Finnmark kom partisanvirksomheten i gang allerede i 1940, lenge før det tyske angrepet på Sovjetunionen. Noen nordmenn dro til Sovjetunionen, vervet seg til Den røde arme, der de fikk opplæring, og dro så tilbake som agenter til det okkuperte Norge. I alt var 200 mennesker aktive i denne partisanvirksomheten, som ga Sovjet mye verdifull etterretning, som igjen bidro til betydelige tyske tap. På grunn av den kalde krigen ble partisanene i Finnmark ikke anerkjent som motstandsfolk på linje med folk fra andre kanter av landet, en historie som ligner en del på den som ble Osvald-gruppen til del. Mange av partisanene hevdet at de ble avlyttet og diskriminert hele tiden fram til Sovjetunionens oppløsning i 1989. I 1992 ba kong Harald på vegne av den Norge partisanene i Finnmark offentlig om unnskyldning for den behandlingen de fikk etter krigen.

Grenselosene
Parallelt med Shetlandstrafikken, oppsto grensetrafikken til Sverige. Nazistene klarte aldri å stenge Europas lengste grense mellom to land, men trafikken var farlig, og mange ble tatt, og skutt. Det er anslått at 40 000 mennesker kom seg over til Sverige, og ca. 1000 mennesker var aktive som grenseloser, med livet som innsats. Halvparten av de norske jødene kom seg ut. Min mors bror kom seg over et ukjent sted i Østfold eller Akershus, men måtte se en forræder bli regulært henrettet av norske grenseloser foran øynene på de andre i gruppen. Forræderen hadde stått på lista over de som var med den forrige gruppen som passerte grensen – der tyskerne ellers tok alle. Dette var ikke en tid for mildhet.

De på «den andre siden»
Selvsagt var det mange medløpere. Medlemstallet i Nasjonal Samling var høyt, selv om langt fra alle var der av fri vilje. Det er en kjensgjerning at «tyskerarbeid» var et godt tilskudd til økonomien for mange. «Brakkebaroner» ble et begrep, og krigsprofitører var det en god del av. Erling Borgens dokumentarfilm anbefales. Det skal heller ikke underslås at norske politifolk sto for den praktiske gjennomføringen av norsk histories største forbrytelse: det norske Holocaust.

Og ikke få ble vervet til Østfronten. Det falt flere nordmenn på tysk side enn på alliert. Det er imidlertid også en funksjon av de høye tapstallene i krigen på Østfronten. Verst var de på sovjetisk side. Dette var innrullerte mannskaper, som vanskelig kunne ha desertert når de først var inne. Men det er ironisk at heller ikke disse var typiske medgangskrigere. Nordmennene på Østfronten falt i stor grad mot slutten av krigen, da det var åpenbart at tyskerne kom til å tape – selv ikke det har Spetalen fått med seg.

Sluttfasen. Geriljaavdelinger i okkupert land
Hvorfor oppsto så «gutta på skauen»? Det enkle svaret var: fordi London ville det, og sendte instruktører til Norge. Selv om en invasjon i Norge var drøftet, ble det i praksis uaktuelt etter at de allierte gikk i land i Normandie juni 1944. Fra da ble alle krefter satt inn i en krig på to fronter: de allierte fra vest og Sovjetunionen fra øst. Det hører med at det ble foretatt allierte landganger både i Provence og i Italia også, så en ekstra landgang i Norge ville ikke ha vært umulig.

Det fantes hæravdelinger av nordmenn i Storbritannia som var utsatt til slike oppdrag. Min før nevnte onkel havnet etterhvert der. Men i motsetning til spesialstyrkene, og marine- og luftforsvarsavdelinger, fikk de en høyst begrenset krigsinnsats. Krigens gang sparte det meste av Norge for en ødeleggende invasjon og frigjøringskrig. Unntaket var selvsagt Finnmark og Nord-Troms, der tyskerne nådeløst fulgte «den brente jords taktikk» da de trakk seg tilbake og etterlot en totalt ødelagt landsdel.

Først i denne fasen ble større geriljaavdelinger på norsk jord nyttige for de allierte. Filmen «Max Manus» er på ganske realistisk vis innom den åpenbart viktigste delen av den norske hjemmefrontinnsatsen i 1944/45. Sprengningen av troppetransportskipet «Donau», og sabotasjer mot jernbaner og veier, sammen med de alliertes etterhvert overlegne marinestyrker i Nordsjøen, umuliggjorde evakuering av de tyske troppene fra Norge. Da sluttkampen om Tyskland sto, var 300 000 godt utstyrte og uthvilte tyske soldater låst fast i Norge. At de ikke kunne settes inn, må utvilsomt ha forkortet krigen.

Spetalen tråkker i salaten
Hva mener Spetalen med sitt utspill? Det bør være åpenbart at han har eksponert sin egen historieløshet. Han synes å ha et behov for å delegitimere den norske eksilregjeringen i London, og perioden etter krigen, kanskje inklusive rettsoppgjøret. Tidligere har blant annet Dan Odfjell skrevet både i Document og i seriøse aviser om hvor «urettferdig» rettsoppgjøret var. I kommentarfeltene til Resett har også flere kommentarer referert til konspirasjonsteorier med opphav i Quisling-regimet. Det er påfallende at Resetts behov for å angripe Arbeiderpartiet er så sterkt at man henter fram tankegods fra NS-ere som overlevde krigen.

Konspirasjonsteoriene
En gjenganger er at regjeringen Nygårdsvold skulle ha vært «ulovlig». På grunn av krigsutbruddet i Europa vedtok Stortinget i 1939 å utsette valget ett år. Av åpenbare grunner kunne det ikke avholdes valg i 1940, og nytt Stortingsvalg ble først holdt etter frigjøringen i 1945, da Arbeiderpartiet fikk rent flertall. Dette er noe av bakgrunnen for hatet mot Arbeiderpartiet, som er en del av Resetts og Spetalens ideologiske fundament. Quisling-regimet promoterte denne konspirasjonsteorien i høy grad, naturligvis for å gi sitt eget statskupp mer legitimitet.

I artikkelen «Arbeiderpartiets ynkelige krigshistorie og «fordelsfolkene» prøver Resetts frilanser Jan Schibbye Hervig å forsvare og ytterligere forsterke Spetalens historieforfalskning. Hervig prøver til og med på nedrig vis å trekke inn den for lengst avdøde Rjukan-helten Jens Anton Paulsson i sitt syn, uten å underbygge hvordan.

Alt før krigen var Arbeiderpartiets feil, hevder Hervig, og fortier at Høyre og de borgerlige var med på forsvarsforliket 1937, og at forsvarsministeren i april 1940, Birger Ljungberg var Høyre-mann. Etter krigsutbruddet i 1939 hadde Norge en samlingsregjering, noe Hervig også fortier.

Hervig fortier også fullstendig at mange i de borgerlige partiene, særlig Bondepartiet og Høyre, i betydelig grad var positiv til nazi-Tyskland på trettitallet, og at dette også gjaldt viktige deler av den borgerlige pressen, ikke minst Nationen og Aftenposten, dokumentert i Tormod Valakers bok «Litt fascisme, hr. Statsminister!»  Mobiliseringen mot nazismen før krigen skjedde først og fremst på venstresiden, med noen få hederlige borgerlige unntak, med C.J. Hambro som den fremste.

En annen gjenganger er påstander om at Regjeringen og Kongen skulle ha villet forhandle i 1940 – noe som er aldeles sant, og slett ikke unaturlig, den fortvilte situasjonen under felttoget tatt i betraktning. Også britene var svært nær ved gi opp på dette tidspunktet. Dette faller sammen i tid med evakueringen av den britiske hæren fra Dunkerque, Chamberlains fall og etterhvert Churchills maktovertakelse. Det var utvilsomt et riktig valg da Konge og Regjering til slutt forlot landet, men å hevde at dette var «gitt» er bare et uttrykk for dum etterpåklokskap. Det så skikkelig mørkt ut for Europa 7. juni 1940.

Andre viser til at en lang rekke navngitte personer som ble igjen i landet, blant annet Einar Gerhardsen, ville samarbeide med tyskerne under okkupasjonen. Slike rykter er en konsekvens av at lokale myndigheter rett og slett var pokka nødt til å forholde seg til okkupasjonsmakten som best de kunne. For Gerhardsen og mange sentrale Arbeiderpartiledere i det okkuperte Norge, endte samarbeidet i konsentrasjonsleire, noe som bør være avklarende for sakens moralske side.

Ikke lenger bare «venstrebermen»
Motstanden Resett og Spetalen har fått i denne saken vært betydelig sterkere enn tidligere utspill fra disse aktørene. Det er ikke bare det vanlige «twittervenstre» som har aksjonert. Også en stor del av kommentarene i Resetts eget kommentarfelt har vært til dels sterkt kritiske.

Jeg tror dette nederlaget skyldes at Resett og Spetalen grovt har undervurdert også sitt eget publikum. Norge er fullt av mennesker som kan ganske mye om okkupasjonstidens historie. Dette gjelder mennesker over hele det politiske spekteret. Mange av oss har hørt historier direkte fra kildene, fra eldre slektninger, fra krigsdeltakere og overlevende fra tysk fangenskap. Ulikt andre deler av norsk historie er dette noe veldig mange av oss kan ganske mye om. Og alle disse vet utmerket godt at norske motstandsfolk ikke akkurat fulgte strømmen. Svært mange begynte sitt motstandsarbeid alt i 1940 eller 1941, på et tidspunkt da mye tydet på at Tyskland ville vinne krigen.

Og alle disse skjønner umiddelbart at Øystein Stray Spetalen – unnskyld uttrykket – stort sett prater dritt. Uansett hvor mye Resett vil prøve, så kan de heller ikke avfeie kritikken som noe som bare kommer fra de som er kritiske til Spetalen og Resett uansett. Den kommer fra alle, bortsett fra de uvitende.

Dette føyer seg inn i et mønster der Spetalen tidligere har uttrykt seg sterkt kritisk til vaksiner, og sterkt kritisk til at menneskeskapte klimaendringer skulle være en trussel. Spetalen «vet» mer om krigshistorie enn de overlevende fra krigen, han «vet» mer om vaksiner enn leger og biologer, og han «vet» mer om klima enn verdens ledende geofysikere.

Spetalen er rett og slett en klassisk konspirasjonsteoretiker, som ser det som sin selvfølgelige rett å mene noe annet enn ekspertisen på feltet. Det er jo lov. Ingen har påstått at han har brutt noen lov. Men ingen har krav på å ikke bli motsagt heller. Jeg vil ikke anbefale Spetalen å dra til Telavåg og påstå at det ikke fantes norske motstandsfolk i 1942.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Ståle Paulsen

    Meget god og leseverdig tekst av Øyvind Bergh. Hvis en skal fremstå som alternativ historiker så må en kunne dette veldig godt.
    Øystein Stray Spetalen kan rett og slett for lite om det han snakker om her. Derfor ramler hele fremstillingen hans sammen på stengrunn.
    Enkelt og greit.

    • 1pling

      Enig!
      Dette var en flott gjennomgang motstandskampen i Norge. Sammen med Svein Lunds kommentar om lærerstriden, gir dette et totalt annet bilde enn det Spetalen fremlegger i ren uvitenhet.

      Samtidig kan jeg ikke la være å anbefale, for de som ønsker mer og bedre kjennskap til norsk krigshistorie, hjemmesiden til Norges kanskje fremste krigshistoriker, Lars Borgersrud. Hans bøker og skrifter ligger fritt tilgjengelig på hans hjemmeside:

      http://larsborgersrud.no/

      Erling Grape

  • Overbanankrummer

    Det hender jeg sender en varm tanke til en onkel som en gang mistet 25 millioner av Spetalen sine penger <3

  • Svein Lund

    Bergh set Spetalen på plass når det gjeld motstandskampen før 1944, men han tar ikkje opp Spetalen si forvrenging av lærarstriden. Det var ikkje slik at Lærersambandet hadde 15000 medlemmer. Nazistane oppløyste dei eksisterande lærarorganisasjonane og oppretta Lærersambandet som ein førarstyrt organisasjon med tvunge medlemskap. Det var eit stort fleirtal av lærarane som protesterte, ikkje eit lite mindretal som Spetalen framstiller det som.

    Her er utdrag av ein artikkel eg har skrive om skolen i Finnmark under krigen:

    «Blant lærarane oppsto det spontan motstand mot tvangsorganiseringa, og
    denne bidrog til ei fastare organisering av motstanden mot okkupasjonen
    og nazistyret. Den såkalla Skolefronten blei no organisert, og denne
    sendte ut ei oppfordring til lærarar om å svare på kravet om medlemskap i
    Lærersambandet med å sende inn denne erklæringa:

    «Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom
    etter de linjer som er satt opp av NS’ ungdomstjeneste, da dette
    strider mot min samvittighet. Da et medlemsskap etter landslederens
    uttalelser bl.a. pålegger meg forpliktelser til en slik oppdragelse, og
    det dessuten stilles andre krav som strider mot mine tilsettingsvilkår,
    finner jeg å måtte meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av
    Lærersambandet».

    Heile 85 % av dei om lag 14000 lærarane i landet skreiv under på dette.
    Den 20. mars 1942 blei om lag 1000 mannlige lærarar arresterte.»

    Dei arresterte lærarane var altså bare ein liten del av dei som protesterte, og kvinnelige lærarar blei ikkje arrestert, Det betyr ikkje at det ikkje var motstand blant dei.

    Litt meir stoff om skolen under krigen: http://skuvla.info/skolehist/bearbeide-n.htm

    • Øivind Bergh

      Jeg er helt enig med deg, og ditt innlegg understreker i hvor høy grad Spetalen har forvrengt virkeligheten her. Det er i det hele tatt kollosalt mye stoff som kunne, og kanskje burde ha vært med her, tidlig motstandskamp i flere landsdeler, sjøfolkenes innsats, som også var av enorm strategisk betydning og så videre. Jeg har faktisk prioritert tidsaspektet her – fordi jeg vurderer det slik at når et organ som Resett og en person som Spetalen i så ekstrem grad forvansker norsk historie, så må de settes på plass raskt. Og jeg oppfordrer flere til å gjøre det oftere, og heller i andre medier enn Resett selv.

  • Det er ikke mulig å bevise at storting og regjering i Norge var sanne og lovlige etter 10. januar 1940, og ingen av dem hadde følgelig noen mer lovlig grunn til å styre landet enn bestefaren min eller hvilken som helst annen nordmann på den tiden.

    Nå hadde avlysningen av lovpålagt stortingsvalg høsten 1939 og det videre frekke tyveriet av statsmakten som da fulgte, mest betydning for den utøvende makten i regjeringen Johan Nygaardsvold som 9. april 1940 beviselig var en kuppregjering på falskt grunnlag.

    Metodene innen bedrag som førte til dette smarte og fordekte statskuppet, har jeg og andre analytikere identifisert til å være Stalins og Kremls.

    Disse teknikkene innen bedrag går igjen som en rød tråd i all saksbehandling av betydningsfulle forhold i landet vårt fra mellomkrigshistorien og fram til i dag. Også i forholdet til EU.

    Samme sort narrespill over sovjetisk lest hele tiden. EØS-avtalen er kommet til med samme bedragmetodene.

    For øvrig er det betimelig at artikkelforfatteren peker på motstandsarbeidet på Vestlandet og Nord-Norge.

    Det store bildet er dog at Norge ble frigjort fra tyskerne 8. mai 1945, men ikke fra russerne som fra skyggene hadde kuppet Norge flere måneder før deres daværende allierte, nazistene gikk i land noe sted i Norge.

    Følgene av det russiskskapte kuppstyret i Norge fra 10. januar 1940 lever vi med også i dag, 78 år etterpå, og følgene har de siste sju årene vært merkbare, for å si det forsiktig.

    Legg objektive fakta til grunn om hva som skjedde før krigen, og mellomkrigshistorie, krigshistorie og historien videre i Norge fram til i dag, blir en helt annen. Da finner du ut med sikkerhet hvem som forfalsket og tjente stort på det.

    Stort sett er sannheten i norsk historie de siste 80-90 årene den motsatte av hva folk er lurte til å tro på grunn av disse sovjetiske bedragmetodene som er avdekket.

  • Trond Knudsen

    Veldig bra Øyvind.
    Her setter du Spetalen på plass.

  • Overforenklinger fører til at historien framstilles feil.
    Historien og norsk nyere historie er ikke det eneste som blir overforenklet.
    Det er mer og andre forhold. For eksempel atomenergi.
    Men det er bra at det kommer kritikk og noen reaksjoner og noen motforestillinger angående overforenklinger.
    Når det gjelder nyere norsk historie,ser det her ut til at misnøyen med overforenklet historiefortelling er tydelig.
    Jeg venter meg ikke og krever ikke at folk flest kjenner alle detaljer i norsk historie godt nok til å stå fram på stående fot med superkorrekte forelesinger og foredrag om historiske emner,
    Og jeg venter meg i alle fall ikke at resett skal levere historiske fakta og de beste analysene.

  • Canute1959

    Her var det ikke mye kritikk nei. Er den rødlistet.