Hvem vant 2. verdenskrig

Foto: Za Rodinu

Uten Sovjetunionens krigsinnsats hadde Nazi-Tyskland vunnet den europeiske krigen.

Curt Sørensen
Om Curt Sørensen (2 artikler)
Curt Sørensen er professor emeritus i statsvitenskap ved Århus Universitet.

2. verdenskrig i Europa ble først og fremst utkjempet på Østfronten. Utfallet her, og med dette krigens utfall i Europa, var primært bestemt av utviklingen i styrkeforholdet mellom de to maktene Tyskland og Sovjetunionen. Uten Sovjetunionens krigsinnsats hadde Nazi-Tyskland vunnet den europeiske krigen. Det har vi stort sett fortrengt i dag. Vi har ”glemt” at Russland (Sovjetunionen) faktisk var vår allierte i kampen mot Tyskland, som nå er vår allierte, mens Russland er blitt til fienden. Fienden fra i går er vennen av i dag, og gårsdagens venn er den nye fienden. Det er helt orwelsk.

LES OGSÅ: Hvem vil ha Russland som fiende?

De enorme tapene i øst
I 1941 kjempet mer enn 3/4 av den tyske hæren på Østfronten, og så sent som i august 1944, etter landgangen i Normandie, kjempet to tredjedeler av de tyske styrkene på Østfronten.[1] Brutaliteten i krigen i øst førte til enorme tap. I alt mobiliserte Tyskland i løpet av 2. verdenskrig 17–18 millioner mann. Av disse var de samlede tap (døde, sårede, fanger og savnede) på 13,5 millioner.[2] av dette tapet på 13,5 millioner skjedde 10,8 millioner, eller ca. 80 prosent, på Østfronten.[3] Sovjetunionen mobiliserte i krigens løp kanskje 34–35 millioner mann, og den samlede tapsprosent var på 84.[4] Gjennom hele krigen klarte Sovjetunionen imidlertid å fastholde en imponerende militær styrke til tross for de enorme tapene.

Enorm produksjon av våpen
År for år produserte det langt fattigere Sovjetunionen, hvor befolkningen under krigens uhyre belastning levde på et eksistensminimum, også betydelig mer krigsmateriell enn det økonomisk overlegne Tyskland. Først i 1944 begynte Tyskland å hale innpå, og når det gjaldt artilleri- og flyproduksjon, å ta igjen Sovjetunionen.

Den sovjetiske hærens slagkraft ble riktignok ytterligere økt gjennom den amerikanske våpenhjelpen. Mens russerne stort sett selv produserte deres artilleri, kampvogner og fly – og kunne konsentrere seg om det – forsynte det amerikanske lend and lease-programmet sovjethæren med rullende materiell. Amerikanerne leverte under krigen over en halv million jeeper og lastebiler til Den Røde Hær, hvilket igjen var en forutsetning for sovjethærens forbløffende hurtige offensiver i 1944 og 1945.[5]

LES OGSÅ: Julevåpenhvilen – da soldatene ville feire jul i stedet for å krige

Millioner på millioner døde i Sovjet
Igjen var tidsfaktoren viktig. Da den amerikanske lend and lease for alvor begynte å flyte fra 1943 til Sovjetunionen var situasjonen på Østfronten allerede snudd i løpet av 1941–1942. Dette var de kritiske årene for Sovjetunionens overlevelse.[6]

Men Sovjetunionens samlede militære tap under krigen var enormt høyt – døde, sårede, syke og tilfangetatte er anslått til 29,6 millioner mann.[7] Dertil føyer seg ytterligere 17 millioner sivile døde.[8] I alt ble under 2. verdenskrig 27 millioner sovjetborgere, soldater, tilfangetatte og sivile, drept.[9] Til sammenligning kan anføres at de samlede amerikanske og britiske militære tapene under hele krigen var på henholdsvis 300.000 og 350.000 mann på alle fronter til sammen, hvor det for Storbritannias vedkommende i tillegg var et tap på rundt 60.000 sivile.[10]

Utfallet av krigen var ikke gitt
Som den engelske historikeren Richard Overy påpeker, var ’Den Store Alliansens seier i 2. verdenskrig aldeles ikke gitt på forhånd.[11] Ingen rasjonelt tenkende person ville, sier han, i 1942 ha gjettet utfallet av krigen.[12] 2. verdenskrig var ikke en midlertidig avstikker fra en uunngåelig vei mot demokratiet, men ”en beinhard og uforutsigbar konflikt om hvilken vei, av flere mulige, verden skulle ta”.[13] Spørsmålet om Europas utvikling ble i mange år etter krigen avgjort med utfallet av den.

Sovjetunionen reddet demokratiet
Som Richard Overy konstaterer: “Sovjetunionen bar byrden av det tyske angrepet og brakk ryggen på den tyske krigsmakten. I årevis nedtonte den vestlige historiefortellingen om krigen denne ubehagelige sannheten. Samtidig overdrev de sine egne suksesser i demokratisk krigsføring». [14]

De vesteuropeiske demokratiene ble reddet av Sovjetunionen (mens USA nok hadde klart seg). Igjen uttrykker Richard Overy seg presist: «Uten sovjetisk motstand er det vanskelig å se hvordan den demokratiske verden ville ha beseiret den tyske stormakten […] Det paradoksale med andre verdenskrig var at demokratiet ble reddet av kommunismens innsats.”.[15] Paradokset blir enda mer uttalt når en tenker over at Aksemaktenes nederlag i 2. verdenskrig var det som endelig ryddet veien for demokratiets gjennomslag i Europa.

Tilspisset kan en si at demokratiets endelige gjennombrudd i Sentral- og Vest-Europa ble sikret av despoten Stalin. Ikke som en tilsiktet målsetting naturligvis, men som den faktiske konsekvensen av krigens utfall. Historiens snedighet er i sannhet forunderlig.

LES OGSÅ: Den evig aktuelle natten

Noter:

[1] David Glantz & Jonathan House: When Titans Clashed, Edinburgh: Birlinn., 2000, p. 283.

[2] David Glantz & Jonathan House: When Titans Clashed, Edinburgh: Birlinn 2000, p. 307. Oppgavene hos Glantz & House er totaloppgaver av de samlede tapene, både døde, sårede, savnede og fanger, og de gir et bedre inntrykk av belastningen enn en oppgave over’bare’ antallet av drepte. Men tallene skal ellers tas med all mulig forbehold. Selv nå, så mange år etter krigens avslutning, varierer tallene mye hos de forskjellige forfattere. Ofte oppgis også i sammenligningene utelukkende antallet av døde eller de samlede tallene på én side sammenlignes med antallet av drepte soldater på den andre.

[3] Glantz & House: Titans Clashed op.cit., p. 284. Jf. også Omer Bartov: Hitler’s Army, New York & Oxford: Oxford University Press 1991, p. 45, og Richard Overy: Russia’s War, London: Penguin 1999, p. 327.

[4] Richard Overy: Russia’s War op.cit., p. 287; sammenlign Mark Mazower: Hitler’s Empire op.cit., p. 317.

[5] Se for lend and lease-programmet til Sovjetunionen under krigen Evan Mawdsley: Thunder in the East , London: Hodder Arnold 2007, pp. 191–193, og Norman Davies: Europe at War, London: Pan 2007, pp. 35 ff.

[6] Norman Davies: Europe at War op.cit., p. 35, og Evan Mawdsley: Thunder in the East op.cit., p. 193.

[7] Glantz & House: Titans Clashed op.cit., p. 292. Jeg følger her Glantz & House, som har den mest detaljerte oppgaven. Richard Overy angir likeledes et samlet sovjetisk militært tapstall på godt 29 millioner, herav 8,6 millioner døde, se Richard Overy: Russia’s War , London: Penguin 1999, p. 287.

[8] Richard Overy: Russia’s War op.cit., p. 288.

[9] Chris Bellamy: Absolute War. Soviet Russia in the Second World War, New York: Vintage 2008, p. 2 og p. 15.

[10] Evan Mawdsley: Thunder in the East op.cit., p. 404, og Norman Davies: Europe at War op.cit., p. 365.

[11] Richard Overy: Why the Allies Won , London: Pimlico 2006, p. 1.

[12] Richard Overy: Why the Allies Won op.cit., p. 18.

[13] Richard Overy: Why the Allies Won op.cit., p. 8.

[14] Richard Overy: Why the Allies Won op.cit., p. 2.

[15] Richard Overy: Why the Allies Won op.cit., p. 3.

Teksten har tidligere stått på trykk på Modkraft.dk

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.