Kommunistenes motstandskamp i Norge under andre verdenskrig

Slaget ved Stalingrad. Foto: Wikimedia Commons

  I mesteparten av etterkrigstida har kommunistenes krigsinnsats blitt systematisk fortia. Her er en presentasjon av den.

Aslak Storaker
Om Aslak Storaker (12 artikler)
Aslak Storaker er redaktør i kvartalstidsskriftet Sosialistisk framtid. Han arbeider som bibliotekar og har en bachelorgrad i historie.

”I dag er hovedoppgaven for arbeiderbevegelsen og dens ungdom å skape en bred samling av alle demokratiske befolkningslag og all antifascistisk ungdom til forsvar av demokratiet mot fascismen,” skreiv NKUs leder Arne Gauslå (1913-1942) i avisa Klassekampen under folkefrontsarbeidet på trettitallet.

 

Antifascistisk frontarbeid

Allerede i 1933 tok de norske kommunistene initiativet til å danne folkefronter mot fascismen sammen med sosialdemokrater og andre progressive til forsvar av freden, arbeiderettighetene og det borgerlige demokratiet.  Arbeiderpartiet var skeptisk til å innlede seg på et samarbeid, men det blei støtta av mange fagforeninger og AUF-lag. Omlag 300 norske frivillige reiste til Spania for å slåss mot fascistene i den spanske borgerkrigen, de fleste av dem var kommunister eller AUFere. Blant høyrekreftene var det mange som støtta Hitler. Unge Høyres medlemsblad Unge Høire erklærte i mai 1933: «Forstår man da ikke at Hitlers kamp er en kamp for hele den vesteuropeiske kultur og sivilisasjon? Fordi vi forstår det, er det vi følger ham med beundring og sympati. Vi vet at hans kamp er endel av vår kamp.»

Arbeiderpartiregjeringa videreførte nøytralitetspolitikken fra første verdenskrig, samtidig som statsminister Nygaardsvold var tilhenger av ”det brukne geværs politikk”. Ellers var etablissementet av den oppfatning at det var Sovjet som var hovedtrusselen mot Norges sikkerhet. Hovedtyngden av det norske forsvaret var stasjonert i Finnmark, og Jonas Lie (seinere politiminister i Quisling-regjeringa) hadde fra 1939 på oppdrag fra Nygaardsvoldregjeringa arbeida med å registrere ”kommunister og andre farlige elementer”. Disse arkivene blei seinere veldig nyttige for Gestapo.

I 1939 hadde Sovjetunionen, etter årelange og mislykkede forsøk på å få til en allianse med Vestmaktene, valgt å inngå en ikke-angrepspakt med den nazistiske erkefienden Tyskland. Sjøl om fascismen fortsatt blei betrakta som den største trusselen mot arbeiderbevegelsen, framholdt NKP, etter pålegg fra Komintern, en retorikk om at krigen var en imperialistisk krig som var arbeiderklassen uvedkommende, og la hovedansvaret for krigsutbruddet på Vestmaktene. Støtten til Sovjetunionen under Finlandskrigen førte til at partiet blei kasta ut av det antifascistiske arbeidet. I tillegg led partiet sterkt under russerfrykten som spredte seg på denne tida. NKP og NKU hadde til sammen omtrent 3000 medlemmer i 1940.

 

Full forvirring i alle leire

Norge var verken politisk eller militært forberedt på det tyske angrepet 9. april 1940. Det provisoriske forsvaret av Sør-Norge blei raskt nedkjempa. Nord-Norge holdt stand noe lengre, men de siste norske styrkene kapitulerte 10. juni 1940. Kong Haakon, regjeringen til Johan Nygaardsvold (AP) og stortingspresident C. J. Hambro (Høyre) nekta å kapitulere for tyskerne og rømte til London. Både Aftenposten, Nationen og Arbeiderbladet agiterte for å avsette regjeringa og innstille all motstand i de okkuperte områdene. 18. september vedtok partigruppene i Stortinget på interne møter med 86 mot 47 stemmer å gå inn for en plan fra Terboven om å avsette kongen og regjeringa og overlate styret av Norge til et Riksråd, sammensatt av elleve ikke-nazistiske representanter i tillegg til fire fra Nasjonal Samling. Flertallet i samtlige stortingspartier unntatt KrF stemte for resolusjonen (NKP var ikke representert på tinget). Hitlers spesialutsending Josef Terboven karakteriserte Stortinget som ”en politisk forsamling som er korrupt til siste rest», men beslutta å utnevne et riksråd uten stortingsrepresentanter, men med representanter fra NS og storkapitalen. Arbeidsgiverorganisasjonen Norges Industriforbund gikk i en uttalelse 2. oktober 1940 inn for å «søke samvirke på en fullkommen måte med landets nåværende styre.»

Kommunistene støtta motstandsarbeidet i de frie norske områdene. Men også NKPs avis ”Arbeideren” oppfordra etter kapitulasjonen til å avsette konge og regjering og avslutte motstanden mot tyskerne, da det ville være ”til skade for det arbeidende folk”. Men NKP gikk sterkt imot at landet skulle nazifiseres. 20. april skreiv ”Arbeideren”:

”Skal noen lykkes å skape de best mulige kår for det norske folk så lenge besettelsen varer, og skal det lykkes å berge vårt lands frihet og sjølstende, må ikke Nasjonal Samling få noe med statsapparatet å gjøre. Med det norske folks hjelp kan den heller ikke få det, og hva de tyske besettelsesmyndigheter angår, har de uttrykkelig erklært, at de ikke vil blande seg inn i vårt lands innenrikspolitikk.” Dette viste en sterk feilvurdering av hva okkupasjonsmakta ville tillate, men også ei klar antifascistisk holdning.

 

Illegaliteten iverksettes

Arbeideren og NKP blei forbudt henholdsvis 15. og 16. august 1940. De øvrige partier blei forbudt 6 uker seinere. Av disse var det bare NKP og delvis AP som opprettholdt en illegal organisasjon under hele krigen. NKU var den eneste politiske ungdomsorganisasjonen som fortsatte landsomfattende illegalt arbeid (sjøl om ungkommunistenes aktivitet i praksis foregikk innenfor partiet). NKP sendte ut sin første illegale avis, Kjensgjerninger, allerede i september 1940.

Finn Pettersen som var med i AUF har fortalt at da de forsøkte å starte opp en illegal avis fikk de streng beskjed av arbeiderpartisekretæren «om å avstå fra slikt ungdommelig tull.» Seinere trua den samme AP-sekretæren med å rapportere dem til tyskerne da de nekta å utlevere protokollene til Drammen Arbeiderungdomslag. «Det fikk begeret til å renne over. Vi tok kontakt med kommunistene. Utover høsten fikk vi de første illegale skriftene til utdeling».

22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen. Krigen blei da ansett å ha endra karakter; det var ikke lenger en imperialistisk krig, men en antifascistisk frigjøringskrig! Spredninga av aviser blei trappa kraftig opp. Høsten 1941 begynte blant annet utgivelsen av Radio-Nytt og Friheten. Flere tusen mennesker var involvert i NKPs og NKUs illegale avisspredning. Til sammen kom det ut to millioner eksemplarer av Friheten og 700 000 av Alt for Norge under krigen. Det blei også delt ut andre nasjonale og lokale illegale aviser over hele landet, blant annet Norsk Ungdom, Kvinnefronten og Sabotøren. Blant prominente kulturpersonligheter som bidro til NKP-avisene var Nordahl Grieg og Inger Hagerup.

I større grad enn de andre motstandsorganisasjonene åpna NKP for at kvinner kunne få høye posisjoner og arbeida også aktivt med å rekruttere og organisere kvinner i motstandsarbeidet. NKPs kvinneapparat ga ut egne aviser og arbeida med å skaffe mat, husly og sanitetstjenester til motstandsarbeid. Av Radio-Nytts 32 medarbeidere i Osloområdet var 14 kvinner. Svært mange unge kvinner arbeida også med kurertjeneste. To norske motstandskvinner blei torturert i hjel under krigen. Begge disse hadde arbeida som kurerer i den kommunistiske motstandsbevegelsen. Unge kvinner blei regna som særlig dyktige til kurertjeneste fordi de ofte kunne slippe unna kontroller ved å sjarmere de tyske soldatene. Ungkommunisten Åse Gjædingen fra Oslo forteller:

«Jeg gikk ut to ganger hver dag, om morran og på kvelden. Vi var tre jenter som var hovedkurerer. Vi møttes i en eller annen oppgang og bytta post. Hver av jentene hadde sine kontakter nedover i systemet. Det hele var så effektivt at ble det sendt en beskjed om morran, kom det svar om kvelden. .. Jeg dro innimellom med kurerpost til Drammen. Var det tyskere på toget, fikk vi beskjed om å sette oss så nær dem som mulig. En gang sovna jeg på skuldra til en tysk soldat.»

 

Fra passiv til aktiv motstand

Allerede 16. august 1940 tok de første partisanene seg over til Sovjetunionen fra Finnmark. Deres primære oppgave var å drive etterretningsarbeid for sovjeterne. 70 dro fra fiskeværet Kiberg, ”Lille Moskva”. Av disse lot mange seg verve som etterretningsagenter for sovjeterne. I oktober 1940 begynte de første nordmennene å vende tilbake for å opprette etterretningsstasjoner. Partisanenes informasjon var svært viktig for å sikre forsvaret av Murmansk, der de allierte sendte inn våpen og forsyninger. Det har blitt anslått at 80 tyske skip blei senka takket være partisanenes informasjonsarbeid. I alt 44 norske menn og en kvinne deltok som partisaner for den Røde Armé under krigen.

Den norske handelsflåten var verdens fjerde største og hadde en enorm nytteverdi for britisk transport av mat og militært materiell under krigen. Rundt 30 000 norske sjøfolk deltok på alliert side under krigen, av disse falt rundt 3 000 i tyske angrep. Mange av krigsseilerne var kommunister. Leif Vetlesen skriver: Under krigen, særlig fra 1943 og utover, hadde det foregått en kraftig radikalisering av krigsseilerne. Det faglige arbeid ble tatt opp igjen… Denne bevegelsen, som Sjømannsforbundet mer eller mindre stilltiende godtok, kom etter hvert under ledelse av sjøfolk som regnet seg som kommunister… Vi gikk gjerne fra båt til båt (under krigen mønstret vi på 6 måneders kontrakter), fikk i gang faglig virksomhet ombord og ble gjerne raskt valgt til skipstillitsmenn.

Ellers var flyktningrutene til Sverige viktige. Sven Burås, som bare var 17 år da han selv overtok som grenselos etter faren som blei skutt av tyskerne i 1944 har fortalt:

”Helt fram til ruta sprakk i april 1944 ble det frakta et tusentalls mennesker over. Kom det en bil fra Oslo, kunne det dreie seg om en 15-20 flyktninger. Kom det to, blei det dobbelt så mange. Det hendte ikke så sjelden at vi hadde med oss førti stykker… Det ble aldri snakka mye. Stemningen var trykket, for å si det slik. Når de var over på andre sida, var det gamle glemt. De lo og gråt. Det var som de våkna til liv hver gang.”

 

Sabotasjen

Nyttårsaften 1941 blei Peder Furubotn fra Bergen valgt til generalsekretær i NKP. Furubotn kritiserte NKP-ledelsen i Oslo for å føre en veik og unnfallende linje mot tyskerne. Furubotn utforma NKPs nye motstandspolitiske linje. Den indre klassekampen skulle erstattes av en felles nasjonal front mot okkupanten og NS. Kommunistene gikk nå inn for sabotasje og geriljakrig som en fase i frigjøringskampen, ikke bare i forbindelse med en eventuell invasjon. Furubotn flytta sentralforlegningen fra Oslo til sentrale fjellområder i Oppland. Den aktive motstandspolitiske plattformen profilerte NKP og NKU og bidro til å trekke mange ungdommer med i motstandsarbeidet.

Man finner imidlertid spor etter norske kommunister som dreiv sabotasje mot tyske skip som frakta våpen og utstyr til Franco i borgerkrigen i Spania allerede i 1938. Disse var organisert i ”Organisasjonen til kamp mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen”, en stor vesteuropeisk sabotasjegruppe leda og oppbygd av den tyske kommunisten Ernst Wollweber. Wollweber satt i svensk fengsel gjennom hele krigen og blei seinere innenriksminister i DDR.

Den norske Wollweberavdelinga blei leda av Asbjørn ”Osvald” Sunde. Den besto av 200 mennesker, mange av dem hadde krigserfaring fra den spanske borgerkrigen. Organisasjonen var den dominerende sabotasjeorganisasjon i Norge 1941-44. De gjennomførte 110 sabotasjeaksjoner, med særlig vekt på jernbanesabotasje, og 12 likvidasjoner av gestapister og angivere. Milorg henvendte seg til Sunde for å løse spesielt vanskelige oppdrag. Fra oktober 1942 til februar 1944 innehadde han vervet som NKPs sabotasjeleder, og Gestapo utlovte en belønning på 100 000 kroner for Osvalds hode.

I 1944 blei samarbeidet mellom NKP og Osvald-gruppa brutt. Hovedårsaken var uenigheter mellom Asbjørn Sunde og Peder Furubotn. Da Furubotn forlangte at Sunde skulle underordne seg hans ledelse, brøyt Osvald-gruppa samarbeidet. Fra juni 1944 avvikla Sunde, etter ordre fra Moskva, sin organisasjon. Mange av sabotørene valgte da å gå inn i NKPs nyoppretta sabotasjeorganisasjoner, Saborg-grupper, og fortsette sitt arbeid der.

Etter Sunde overtok Ragnar Sollie som NKPs sabotasjeleder i Oslo og leder av Sabotørenes landsforbund. Han etablerte Pelle-gruppa, som utførte til sammen 16 sabotasjeaksjoner. Den viktigste av disse var aksjonen mot Nyland og Aker Mekaniske Verksted 23. september 1944 da skip på 23 500 tonn blei ødelagt og 28 500 tonn sterkt skada.

I Rogaland sto Saborg under ungkommunisten Helge Hansens ledelse bak likvideringa av flere berykta gestapister og sprengninga av Hillevåg Knottfabrikk i november 1944. (Knott var tørka små vedbiter som tyskerne brukte til drivstoff i stedet for bensin.) I Telemark sto ungkommunisten Sigurd Christiansen i spissen for en sabotasjegruppe som sto bak sprengningen av en knottfabrikk og et tysk lasteskip høsten 1944. I Vestfold sto Saborg bak sprengninga av Nordisk Aluminiumsfabrikk i Holmestrand i august 1944 og flere knottfabrikker. På Sørlandet skal kommunisten Arne Moe ha stått bak sprengninga av et tysk ammunisjonslager i Kristiansand i mai 1941, men videre aksjoner blei forhindra da 56 sørlandskommunister blei arrestert og sendt i konsentrasjonsleir i 1942. I Nordland skal det ha forekommet jernbanesabotasje.

I Bergensdistriktet sto Saborg under ledelse av Normann Iversen bak sprengninga av lasteskipet Neptun i november 1944 og flere knottfabrikker og strømtransformatorstasjoner. Det blei utført totalt 24 sabotasjeaksjoner, 3 likvidasjoner og  4 ran i Bergen og Odda. Det var rundt 60 medlemmer i Saborgruppa i Bergensdistriktet, hvorav 20 aktive sabotører. Gestapo skreiv i sin rapport om Iversen at aksjonene deres » utelukkende gjaldt kampen mot nasjonalsosialismen og nyordningen i Europa… Store skader er påført Wehrmacht.» Også flere upolitiske motstandsfolk som slutta seg til de kommunistiske motstandsgruppene har i ettertid gjort det klart at kommunistenes eneste mål med kampen var bekjempelsen av nazismen og frigjøringa av Norge.

 

Gestapos farligste motstandere

13. juni 1944 satte Gestapo i verk Operasjon Allmenrausch, den største aksjonen mot norske frihetskjempere under hele krigen. Over 1 000 gestapister, SS og vanlige soldater, pluss 3 fly skulle sette det norske kommunistpartiets hemmelige kommandosentral i Skriulægeret i Valdresfjellene endelig ut av spill. 38 kommunister blei tatt til fange og to blei skutt, men Furubotn og den sentrale ledelsen klarte å komme seg unna. En av de arresterte var den 26 år gamle Asle Grepp, som blei skutt i februar 1945. Hans avskjedsbrev til sin mor er blitt rissa inn i norsk motstandshistorie:

«Du skal ikkje syrgje over meg. Eg døyr, som mange menneske før meg. Det er berre trist at eg så lite fekk gjort i livet mitt. Trøysten min er at utviklinga og livet går vidare – at andre vil taka opp tankene mine og føre dei fram, betre enn eg sjøl kunne gjort det… Eg vil berre be deg helse elle gode vener og seia dei farvel fra meg. Om eg går burt – live lyt gå sin gang. De skal leva vidare og føre menneska fram til ei tilvære der ingen er som vert dømde til dauden.»

Henry Oliver Rinnan lyktes omtrent samtidig med å infiltrere og sprenge en del kommunistiske grupper i Trøndelag og Nordland. Sabotasjelederne Normann Iversen og Ragnar Sollie blei arrestert i henholdsvis januar og februar 1945. Mange kommunister blei torturert og skutt eller sendt til fangeleire i Tyskland. Men de lyktes aldri med å knuse den kommunistiske motstandsbevegelsen. Omfattende gjennomganger av tyske arkiver fra krigsårene gjort av forskere ved universitetet i Bergen, har vist at tyskerne frykta kommunistene langt mer enn borgerlige Milorg.

 

Forholdet til de andre motstandsgruppene

Kompani Linge gjennomførte som kjent en rekke heroiske sabotasjeaksjoner, deriblant sprengninga av tungtvannsfabrikken på Rjukan i 1943. Kompani Linge var underlagt den britiske militærorganisasjonen SOE. Disse hadde et tidvis anstrengt forhold til de norske eksilmyndigheter i London.

Hjemmefrontens Ledelse så derimot på det som sin viktigste oppgave å hindre nazifisering av Norge ved å drive passiv motstand mot tyskerne, herunder avisspredning, og framfor alt holdningskampen mot NS.  Hjemmefrontens Ledelse mente motstandskampen skulle være passiv for å unngå represalier mot sivilbefolkningen, og at Milorg bare skulle aktiveres som hjelpetropper ved en alliert invasjon.

Kommunistene ville ha både passiv og aktiv motstand for å ødelegge tyskernes krigsindustri og militære styrker også i Norge. Peder Furubotn kritiserte den passive motstandslinja i et brev til statsminister Nygaardsvold i oktober 1941 der han skreiv at «Vi står overfor det faktum i Norge i dag, at alle produktive krefter produserer for Hitler-Tysklands krig og krigsmål og at dets relativt fåtallige okkupasjonstropper forblir uantastet.»

27. september 1943 blei et troppetransporttog angrepet av Osvald-gruppa ved Mjøndalen i Buskerud, der minst to tyskere døde. Tyskerne forlangte en offentlig fordømmelse fra ledende personer i Drammen. Både Hjemmefrontens Ledelse og eksilregjeringa i London støtta oppropet om fordømmelse som samla 4000 underskrifter, men opinionen støtta i stadig økende grad kommunistene. Drammensavisa London-Nytt skreiv: ”Det er bare et kampmiddel et okkupert folk har igjen: SABOTASJEN!”

Helge Krog anklaga i 1944 Hjemmefrontens ledelse for å være tyskernes ”6. kolonne” i Norge: ”Wehrmacht og dermed naziregimets altoverveiende interesse i Norge er den krigsviktige norske industri. Samtlige bedrifters kapasitet utnyttes maksimalt og gir sine eiere større gevinst enn noen sinne.”

Først sommeren 1944 blei det gitt klarsignal til en aktiv motstandspolitikk fra Milorgs side. Den blei da også iverksatt og ramma særlig bensin- og oljelagre, jernbane, krigsindustri og skip. Det viste seg at trusselen om represalier mot sivilbefolkninga bare var effektiv så lenge det var få sabotasjeaksjoner. Terboven gikk mot slutten av krigen inn for å skyte 10 000 nordmenn for å stanse den økende sabotasjevirksomheten, men Quisling nekta. I 1945 blei represalier knapt utført.

 

Livet som innsats, et helvete til takk

”Illegalt arbeid er ikke noe å trakte etter, det unner jeg ingen, og noen helteglorie i ettertid er det ikke snakk om!» – Roald Halvorsen

NKP/NKU hadde til sammen omtrent 3000 medlemmer i 1940. Medlemstallet blei tidobla etter krigen. NKP hadde 25 080 medlemmer. Friheten var landets nest største avis med et opplag som var oppe i 135 000. NKU var landets nest største politiske ungdomsorganisasjon, med over 10 000 medlemmer. Da de deltok i sin første store demonstrasjon i Oslo etter frigjøringen, var det en tropp på 150 uniformerte norske soldater som marsjerte først i NKU-seksjonen.

Over 200 kommunister falt i kamp, blei skutt på eksekusjonspelotonger eller døde i konsentrasjonsleire. Det er kjent at 35 fra Osvald-gruppa falt i østlandsområdet, i Trondheim blei 18 kommunister henretta og i Troms og Finnmark mista minst 41  livet i forbindelse med partisanvirksomheten. Hele 21 av 26 medlemmer av NKPs illegale ledelse falt i kampen mot fascismen. Mange kommunister ble sendt i konsentrasjonsleir. I konsentrasjonsleiren Sachsenhausen sto kommunistiske tillitsmenn i spissen for ulovlig deling av tilsendte Røde Kors-matpakker med utsulta østeuropeiske medfanger, og flere måtte bøte med livet for dette.

NKP var representert i den første etterkrigsregjeringa med Kirsten Hansteen (Norges første kvinnelige statsråd og enke etter LO-advokaten Viggo Hansteen, som blei skutt av tyskerne i 1941) og Johan Strand Johansen. Ved valget i 1945 fikk NKP 11,9 prosent av stemmene og 11 stortingsrepresentanter. Men etter Einar Gerhardsens antikommunistiske Kråkerøytale i 1948 blei partiet sterkt svekka og mista mange velgere. Mange som slutta seg til kommunistene under krigen var ikke forberedt på å bli trakassert etter innsatsen og falt fra.

”Arbeiderens” linje og språkbruk i 1940 førte etter krigen til at landssviksak blei vurdert. Saken blei henlagt bl.a. pga. redaktørens død i tysk konsentrasjonsleir.

Normann Iversen og Ragnar Sollie overlevde krigen. Sollie blei sammen med fire kamerater dømt til døden av tyskerne i 1945, men disse dommene blei aldri utført selv om fullbyrdelsen faktisk blei kunngjort i pressen. Vi kan tenke oss følelsene til Sollies kone da ho i Sverige mottok telegram fra sin mann med følgende ordlyd: «Jeg lever. Bli hvor du er. Jeg kommer. Hils alle. Ragnar.”

Peder Furubotn gikk av som partileder i 1947. Under «Furubotnoppgjøret» i 1949—50 blei han anklaga for å være titoist og nasjonalist, og ekskludert fra NKP sammen med de fleste av sine nærmeste medarbeidere fra krigstida. NKP mista rundt 500 medlemmer i partistriden, mens NKUs medlemstall blei halvert. Eksklusjonene blei oppheva i 1989.

Asbjørn Sunde blei i 1954 dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen i en tvilsom rettssak der rettsdokumentene er ennå ikke offentliggjort.

Mange krigsseilere blei forbitra over at Stortinget i 1948 vedtok å ikke utbetale midlene fra det statlige Nortrashipfondet som var oppretta for å betale sjøfolkene lønnskompensasjon etter krigen. Dette løftebruddet blei vedtatt mot stemmene til NKP og fire utbrytere fra Høyre. Syv ledende kommunistiske tillitsvalgte blei ekskludert fra det arbeiderpartikontrollerte Sjømannsforbundet. Etter langvarig kamp fikk sjøfolkene likevel utbetalt midlene fra Nortrashipfondet i 1972.

De fleste av partisanene fikk høye sovjetiske utmerkelser mens de blei mistenkeliggjort fra norsk side. Noen få av partisanene blei anklaga for å ha spionert mot Sovjetunionen og havna i sovjetiske fangeleire der flere av dem døde. De overlevende slapp først fri etter Stalins død i 1953.

Deler av NKPs krigsarkiv som blei etterlatt under Operasjon Allmenrausch havna etter hvert i hendene på Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie og Rolf Gerhardsen, redaktør i Arbeiderbladet. Begge var sentrale i å bygge opp Arbeiderpartiets hemmelige etterretningstjeneste og gjorde bruk av materialet til å bygge opp kommunistkartoteker og skrive sin egen versjon av krigshistorien. Tron Gerhardsen brant i 1981 på ordre fra faren opp sin del av disse uerstattelige historiske dokumentene. Haakon Lie tviholdt på mye av krigsarkivet til han overleverte det til Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek på 2000-tallet.

Alle som hadde vært med i den kommunistiske motstandsbevegelsen blei overvåka og trakassert av overvåkningspoliti, myndigheter og arbeidsgivere. Ernst Olsen fortalte i et intervju med Friheten om at de blei hylla som helter etter frigjøringa, men legger til: ”Det varte ikke lenge før du lurte på om du måtte gå under jorda på nytt”.

I mesteparten av etterkrigstida har kommunistenes krigsinnsats blitt systematisk fortia. Men etter Sovjetunionens sammenbrudd har anerkjennelse av kommunistenes motstandskamp begynt å komme fram i lyset. Det er i dag minnesmerke over Osvald-gruppa på Sentralstasjonen i Oslo, over NKP-hovedkvarteret på Skriuranlegget i Valdres, over partisanene i Kiberg, og det planlegges å bygge en statue av «Pelle» på Aker brygge i Oslo. Kommunistenes arbeid under krigen har blitt mere kjent gjennom dokumentarfilmene «Rød og Illegal», «Sabotører i Mørket» og «Det siste vitnet» som kan sees på NRK nett-tv. På 1990-tallet begynte kommunistiske partisaner å motta krigsdeltakermedaljen i posten 40 år etter krigsslutt, og prisverdig nok var noe av det siste forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen gjorde før ho gikk av, å utdele deltakermedaljen til de gjenlevende representantene for Pelle- og Osvaldgruppa.

Det hører med til historien at det i 2009 blei drøfta å gi kommunistiske motstandsveteraner Krigskorset, den høyeste krigsutmerkelsen en kan få i Norge. Utmerkelsen har blitt åpna for utdeling igjen «for å møte også de nye sikkerhetssituasjoner norske styrker kommer opp i rundt om i verden», det vil si i Afghanistankrigen. Osvald-veteranen Leif Kjemperud fra Hønefoss uttalte i den forbindelse at «Norge er en okkupant i krigen i Afghanistan. Den kan ikke sammelignes med mostandskampen hvor vi kjempet mot tyskerne… Jeg vil ikke motta [krigskorset] på de vilkårene som er nå.»

Alltid huske, aldri glemme, kamerater!

 

Alle sitatene er hentet fra NKP Midt-Norges historiesider og boka «Død over de tyske okkupanter».

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Kim Runar Gjelstenli

    Jeg synes å huske at det var på NKPs landsmøte i 1995 og ikke 1989 at NKP offisielt angret på Furubotten-oppgjøret. Ellers veldig bra og innsitsfullt.

  • Finn Reinhardsen

    Hei ,tenker på de slipp som var i Vestmarka (skogen askerBærum. og over mot Lier ) der var mye slipp har en hytte i område som ble brukt som oppholds sted for Milorg Gutta på skauen er der noe stoff ,kjente som var med på dette ? Var Osvald Pellegruppa i de trakter ?