Den viktigste av disse er påstanden om at hemmeligholder i forhandlingene skal bidra til å redusere industriens lobbymakt, og gir slik en særs forvrengt framstilling av hva disse avtalene egentlig dreier seg om. Jeg vil i det følgende gjennomgå svakhetene ved denne påstanden. Men først en oppklaring. Moxnes skriver at det er TTIP-avtalen mellom USA og EU som er mest relevant for situasjonen i Europa og Norge. Det er riktig at TTIP kan få store konsekvenser for Norge dersom den blir inngått, men TISA-avtalen, som Norge er direkte med og forhandler sammen med 49 andre land, er minst like relevant.
Det strenge hemmeligholdet rundt forhandlingene om de nye regionale handelsavtalene har blitt sterkt kritisert. Kritikken kommer ikke bare fra en lang rekke sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger, men også fra hundresvis av kommunestyrer i Europa og USA som har vedtatt resolusjoner mot disse avtalene, samt fra paraplyorganisasjonen for de europeiske kommunenes interesseorganisasjoner, CEMR, der norske KS er medlem.
Moxnes skriver riktignok at hemmeligholdet har bidratt til å øke motstanden mot avtalene, men mener likevel at det er nødvendig. Grunnen til dette, hevder han, er at uten hemmelighold, så ville «særinteresser til enhver tid vite hva som skjedde i forhandlingene» og industriens lobbyister ville dermed «forsøkt å motarbeide forhandlerne.»
Dette er feil. For det første, så er industriens lobbyister, og da særlig de som representerer de store multinasjonale selskapene, grundig oppdatert om hva som skjer i forhandlingene fordi de har priviligert tilgang til forhandlerne og gis eksklusivt innsyn i prosessen.
Organisasjonen Corporate Europe Observatory (CEO) har for eksempel dokumentert at 88 prosent av alle de lukkede møtene EU-kommisjonen har hatt om TTIP, har vært med de store selskapenes lobbygrupper. Bare ni prosent av møtene har vært med sivilsamfunnsorganisasjoner og grupper som representerer offentlige interesser.
LES OGSÅ: TISA Hotell – et hjem for «oss», et helvete for deg
Dokumenter som CEO har fått tilgang til, viser dessuten at i den forberedende fasen før TTIP-forhandlingene startet, hadde EU-kommisjonen 119 lukkede møter med industrilobbyister. Mens sivilsamfunnsorganisasjoner kun har blitt invitert til generelle infomøter som har funnet sted etter at forhandlingene kom i gang, har altså selskapene blitt trukket inn i prosessen helt fra starten av.
For det andre: Industrilobbyistene behøver ikke å motarbeide forhandlerne, fordi disse spiller på samme lag som dem. Selskapenes forslag og innspill ønskes ikke bare velkommen, men forhandlerne samarbeider tett med lobbygruppene om å viderutvikle deres forslag, og lobbyistene får eksklusive invitasjoner til å være med å utforme forhandlingsposisjoner.
Dette samarbeidet gir resultater. Når innholdet i lekkede avtaletekster sammenlignes med industriens ønskelister, er likhetene påfallende. Et eksempel er det lekkede vedlegget om finanstjenester fra TISA-forhandlingene, som viser at den amerikanske finansindustrien har fått gjennomslag for nesten alt de har bedt om.
Et annet eksempel er et forslag om reguleringssamarbeid som diskuteres i TTIP-forhandlingene. Et lekket forhandlingsdokument viser at EU-kommisjonens posisjon er svært lik et forslag lagt fram av de mektige lobbygruppene BusinessEurope og US Chamber of Commerce.
Relasjonen mellom EU-kommisjonen og lobbygruppen for europeiske tjenestekonsern, European Services Forum (ESF), gir et godt bilde av hvordan det nære samkvemmet mellom forhandlere og industrilobbyister fungerer.
ESF, som består av en rekke storselskaper og industrilobbyer, deriblant Telenor og BusinessEurope, hvor NHO er medlem, ble dannet etter oppfordring fra tidligere EU-kommissær Leon Brittan. Lobbygruppen jobber aktivt for et ambisiøst resultat i TISA-forhandlingene, og presser blant annet på for at avtalen skal inneholde den omstridte investor-stat-tvisteløsningsordningen (ISDS).
EU-kommisjonen og ESF samarbeider på mange måter. Kommisjonen deltar blant annet jevnlig på Forumets møter, ofte med ledende forhandlere. På disse møtene gis selskapene «oppriktige» og detaljerte orienteringer om EUs handelsforhandlinger. I tillegg er det dokumentert at ESF har fått tilgang til hemmelige forhandlingsdokumenter.
I følge EUs sjefsforhandler Michel Servoz, er ESFs bidrag absolutt avgjørende for Kommisjonen. De kan rett og slett ikke forhandle uten dem. Som Servoz har uttalt: «Vi fikk forhandlingsposisjonene vi inntok bekreftet av ESF, slik at vi kunne være sikre på at de tilfredsstilte deres behov.»
LES OGSÅ: De hemmelige avtalene som truer vår fremtid
Storselskapenes sentrale rolle i forhandlingene viser tydelig at det ikke er industriens lobbymakt, slik Moxnes hevder, som hemmeligholdet er ment å redusere. Tvert imot så har hemmeligholdet bidratt til at konsernmakten har nådd nye høyder i disse forhandlingene.
«Uten hemmelighold ville vi ikke fått globalisering,» skriver Moxnes. Akkurat dét har han helt rett i. For den formen for konsernstyrt globalisering som de nye handelsavtalene vil akselerere, er nemlig et politisk prosjekt som ikke har støtte i befolkningen, og som derfor ikke er mulig å gjennomføre uten hemmelighold.
Det antidemokratiske ved de nye regionale handelsavtalene kom klart fram i en nylig uttalelse fra EUs handelskommissær Cecilia Malmström. I en diskusjon om TTIP med John Hilary fra den britiske bistands- og solidaritetsorganisasjonen War on Want, medga Malmström at aldri før har en handelsavtale vakt så sterk og så omfattende motstand. Men da Hilary spurte henne om hvordan hun likevel kunne fortsette å promotere avtalen, til tross for motstanden, svarte hun: «Jeg tar ikke mitt mandat fra det europeiske folket».
Bra skrevet, denne saken viser hvorfor Attac er viktig! Det jeg får ut av dette er at styresmaktene i EU og USA mener at konsernene og nasjonens interesse er sammenfallende. Det frie markedet er altså viktigere enn et fritt folk og en jord det går ann å leve på. Men de tør ikke si det høyt.
Det vanligvis så venstrevridde NRK glimrer med sitt fravær av en så stor markering. Det tyder på at Arbeiderpartiet er en ihuga tilhenger av avtalen.
NRK har aldri vært mer venstrevridd enn det politiske sentrum i landet og har ingen spesielle troskapsforhold til annet enn at det er partiet som har representert statsmakta mer enn de andre.
Men at Ap er tilhenger av avtalen har du nok rett i. Når Støre ikke svarer på hva han mener om saken er det fordi han ikke vil gi et åpenbart upopulært svar. Nå har ikke partiet tatt noen avgjørelse og jeg her helt sikker på at grasrota i partiet ikke er like positive som elitene. Denne saken kan vinnes, men det må bli med kamp nedenfra og opp.
Sitat «Uten hemmelighold ville vi ikke fått globalisering».
Uten hemmelighold ville man vel heller ikke ha fått opprettet eurosonen, noe som ser ut til å kunne bli en skikkelig katastrofe. Dette må da være veldig pinlig for makteliten?
Globalisering betyr i veldig stor grad såkalt arbitrasje og sosial dumping.
Eksempel:
En norsk krone er feks mye mer verdt i Polen enn i Norge (ca 2,5 ganger mer verdt i kjøpekraft).
En lønnsinntekt på feks kr 400.000 i Norge har en kjøpekraft som tilsvarer hele 1 million kroner i Polen. Det kan følgelig være veldig lønnsomt å være polsk gjestearbeider i Norge feks i byggebransjen. Slike arbitrasje forskjeller som dette gjør det veldig vanskelig å bekjempe sosial dumping. Til nå har vil vel sluppet unna de mest ekstreme utslagene av dette i Norge pga høykonjunktur, men med dagens krise kan dette bli mye verre.
Dagens frihandel har veldig lite med såkalte komperative fortrinn å gjøre, veldig mange land i vår tid (både store og små land) har feks egne bilfabrikker. Og en polsk bygningsabeider er feks ikke mye mer produktiv enn en norsk bygningsarbeider. Det hele dreier seg mer om vekslingskurs og forskjeller i lønnsnivå og levestandard mellom ulike land (altså arbitrasje forskjeller).
Gjennom slike avtaler som TTIP og TISA (egentlig ISDS-domstolene) innføres det et nytt rettferdighetsbegrep. I sin tid fikk ofrene for asbest skader utbetalt erstatning for å ha pådratt seg lungekreft ifbm med sin omgang og arbeid med asbest. Hadde det samme skjedd under TTIP/TISA avtalene, ville alt ha blitt snudd fullstendig på hodet: selskapet som måtte slutte med å produsere asbest hadde blitt definert som å være offeret og samfunnet måtte betale erstatning til selskapet for tap av fremtidig profitt (og også asbest ofrene måtte betale denne erstatning i form av å være skattebetalere).
Det riktige ordet for dette system er ny-føydalisme.
TISA og TTIP må betraktes som å være storselskapenes statskupp.
Et sitat av Stiglitz:
“Corporations everywhere may well agree that getting rid of regulations would be good for corporate profits. Trade negotiators might be persuaded that these trade agreements would be good for trade and corporate profits. But there would be some big losers — namely, the rest of us.”
Joseph E. Stiglitz, New York Times Blog, 15 March 2014