Tantebarnet mitt sitter med leksene. Hun har akkurat begynt i første klasse og må gjøre litt hjemmelekser hver dag. Dattera mi på to år løper naken inn og ut av huset, hun bader i bassenget i sommerværet. «Åh, jeg vil også bade, sier hun nedstemt. Tante, kan du ikke hjelpe meg å gjøre ferdig leksene, sånn at jeg også kan leke og ha det gøy?»
Leksepes
Jeg husker selv at hjemmelekser på mange måter var et mareritt. Ikke bare som barn, men som ungdom og ung voksen. For selv om jeg var en elev som lærte meg teori lett, en som var flink i mange fag, og bedre enn mange andre til å lese og skrive, har lekser vært et pes og en utfordring, noe jeg ikke forstod vitsen med, og helt ærlig, ikke tror jeg har lært det helt store av. Eller, for å si det på en annen måte, så er det ikke hjemmeleksene som har gitt meg de viktigste livslærdommene, eller den sterkeste fagkunnskapen som jeg sitter med den dag i dag.
Hjemmelekser var stort sett noe jeg ville få unnagjort fortest mulig, så jeg kunne leke, være med venner, spille fotball, høre på musikk, gå tur, tenke, være ung, leve.
Etter en hel dag på skolebenken, er det riktig å gi barn og unge lekser, og ofte de mest omfattende leksene, med seg hjem på fritiden?
Mamma gjorde leksene mine
Og hvordan kan vi bare anta at alle foreldrene har samme utgangspunkt og forutsetninger for å hjelpe barna med leksene? Resulterer ikke foreldrenes ansvar for lekser i en skjevhet for de barna som for eksempel er vokst opp hos aleneforsørgere? Ikke alle foreldre har tid og energi nok til å hjelpe barna i like stor grad som andre. Fordi de er alene med alt ansvar i hjemmet.
Skal dette gå utover barna?
Mamma gjorde faktisk hjemmeleksene for meg ved flere anledninger. Ikke bare hjalp hun meg med leksene etter skolen, etter jobb, de få timene før legging, men hun måtte også hjelpe meg å skriftliggjøre og ferdigstille enkelte hjemmelekser og oppgaver, fordi jeg ikke hadde tid da vi hadde forestilling på skolen dagen etter, eller rett slett fordi jeg ikke orket, ikke klarte eller ikke visste hvordan jeg skulle gripe det an. Det var ikke ofte mamma gjorde dette riktignok, men jeg kan huske at hjemmelekser også la et press på henne, og at det gjorde noe med vår tid sammen. For vi kunne jo ikke slappe av og kose oss sammen før leksene var gjort.
Og når leksene var gjort, var det snart leggetid.
LES OGSÅ: Osloskolen: Frafall i særklasse
Leksene er et hinder
Når jeg nå selv, som mamma, ser dattera mi vokse opp, spør jeg meg om ikke hjemmeleksenes tid er forbi? Om ikke hjemmelekser bare er et hinder for ting som faktisk er viktigere og riktigere for barn og ungdom å bruke tiden sin på? Barn er lite fysisk aktive. De har motoriske utfordringer. Ungdom og unge voksne er deprimerte. Og likevel skal vi lesse på dem mer forpliktelser, mer press, mer vurdering av prestasjoner, blant annet gjennom å innføre karakterer i fra ung alder. Våre barn må med andre ord sitte mer stille og gjøre mer lekser for å score høyere på en eller annen prøve og vurdering som voksne mennesker har satt som standard på om de er smarte eller ei. I mens det går på helsa og trivselen deres løs.
Mindre måling, mer matnyttige fag
Jeg ønsker meg et mindre fokus på nasjonale prøver, måling, vurdering og tallfesting av enkeltelever. Jeg vil ha mer og bedre fysisk aktivitet i skolen. Jeg sier klart ja til gratis frukt og grønt i skolen. Og om hjemmeleksene mener jeg, som SV foreslår, at disse må inn i skolehverdagen, i den utvidede heldagsskolen, med kompetente lærere til stede som likestiller barna i klassen. Og spør du meg, bør vi også ta en nærmere titt på det faglige innholdet i skolen. Barn og unge bør få bredere, mer matnyttig livsvisdom i skolegangen sin, de bør ha fag som utvikler dem som mennesker, som utvider horisonten deres og som får dem til å se på samfunnet og medmenneskene sine med et annet blikk, som for eksempel filosofi, psykologi, sosiologi, og ikke minst; mer og bedre seksualundervisning!
LES OGSÅ: Bedre skoledag – mer fritid
Barna er ikke maskiner
Våre barn er ikke maskiner, de bør ikke hele tiden måtte måles ut fra prestasjoner, og den dyrebare tiden vi har sammen som familie, er allerede liten. Den tiden datteren min og jeg har sammen vil jeg at skal være vår, hennes og min. Jeg vil ikke at vi skal stresse med å få unnagjort hjemmeleksene. Jeg vil ikke at hun skal bekymre seg for om leksene er gjort godt nok. Og jeg vil ikke at leksene skal ta fra henne friheten til å gjøre andre, viktigere ting, nemlig å finne seg selv og sin egen vei, og skape seg varige minner.
Bort med hjemmeleksene. Se til venstresiden. Godt valg!
Gitt riktig skal vel lekser være repetisjon og ikke ny-læring. Du som er utdannet innen idrett vet vel litt om det med at øvelse gjør mester og slik er det faktisk med boklig læring også. Nå kan man faktisk pugge gangetabellen mens man bedriver fysisk aktivitet så her er det mulighet for alt på en gang.
Erfaring fra egne barn og hjem skole samarbeid var vel heller at mange foresatte var mer interesserte i fotballkampene til ungene enn hva de lærte på skolen. Vi kan nok i så måte enes om at det bør mer fysisk fostring inn i skolen men at det er tøft å gå på norsk baren og ungdomsskole faglig det er jeg ikke overbevist om. At en del faller fra eller mistrives er dog ting man må se på og gjøre noe med.
At noen elever kjeder seg eller finner undervisningen lite underholdende er noe skolen og vi foresatte må gripe fatt i. Det å kjede seg og det å gjøre ting som ikke er underholdende er en meget viktig kunnskap i menneskelivet. Den som ikke mestrer dette vil heller ikke mestre mye annet. De vil stort sett bare jage fra den ene underholdningen til den andre uten å få med seg hverken nyanser i livet eller kunnskap om hva livet i seg selv er.