Bussing av elever – en fallitterklæring

Høyre, Venstre, KrF og FrP ikke vil bruke de ressursene vi har krav på til en skikkelig skole, skriver Bjarne Kristoffersen Foto: Flickr Commons, Statsministerens kontor

Enkelte på venstresiden har lav selvtillit i skolepolitikken. Mimir Kristjánsson mener i Aftenposten at tøffe tiltak trengs. Ungen til naboen bør busses til andre siden av byen.

Bjarne Kristoffersen
Om Bjarne Kristoffersen (1 artikler)
Bjarne Kristoffersen er leder i Bjerke SV, og far til to barn i Osloskolen.

I dag var datteren min på karneval sammen med klassen sin på en skole i Oslo. Elevene i klassen har foreldre som kommer fra hele verden, noen er flinke i norsk, andre sliter helt åpenbart mye. Halvparten av elevene på skolen er så dårlige i norsk at de har fått vedtak om at særskilt norskopplæring er nødvendig, og enda flere av elevene har et annet morsmål enn norsk.

Det er noen på venstresiden som har litt dårlig selvtillit i skolepolitikken. De synes det må ekstra tøffe tiltak til når de skal komme opp med forslag. Det er akkurat da at forslaget om at ungen til naboen skal busses til andre siden av byen dukker opp. I et innlegg i Aftenposten , for sikkerhets skyld under vignetten ”internrevisjon”, skriver Mimir Kristjánsson om at bussing er løsningen. Allerede i ingressen blir det klart at dette ikke handler om hva som er riktig skolepolitikk, verken for mine aller andres barn, det handler om ”venstresiden” og hva denne venstresiden må gjøre. Det er nemlig sånn, ifølge Kristjánsson, at her må vi på venstresiden tøffe oss opp: ”Kanskje er det frykten for å være for tøff mot innvandrere som legger bånd på oss.”

Kristjánsson-bussen er feil løsning

Nå kan jeg bare svare for meg selv, men som far til to unger som går på en av disse skolene som er ”nærmest rene innvandrerskoler” har jeg kanskje noe å tilføre debatten. Å sette barna på Kristjánsson-bussen er den lettvinte løsningen, det er plaster på såret når det er årsaken til skadene som trenger å forebygges. Vår skole må være en skole der ressursene brukes på å bekjempe at sosial bakgrunn og bosted avgjør kvaliteten på opplæringen.

Det er alvor når halvparten av elevene på en skole trenger særskilt norskopplæring. I verst tenkelige fall kan en stor andel elever som sliter med norsken sin medføre at både de og de andre elevene får et dårligere utgangspunkt i livet. Skal vi komme dette til livs, må verken venstresiden eller noen andre rote seg bort i skrivebordspolitikk, som bussing er et godt eksempel på. Vi må iverksette en politikk for både skole og samfunn som løser problemene.

Hva er problemet?

I osloskolen strekker ikke ressursene til. Når halvparten av elevene i en klasse trenger ekstra norskopplæring er det åpenbart at de skulle hatt flere lærerressurser. Høyrebyrådet i Oslo velger å bevilge alt for lite penger til dette, noe som betyr at vi verken får inn nok kvalifisert personell eller den oppfølging ungene har krav på. Dermed er det mange som ikke lærer seg språket skikkelig, og de andre ungene blir skadelidende av det.

Hvis en elev går gjennom skolegangen uten å lære seg godt norsk har samfunnet sviktet. Det er et svik mot eleven selv som har rett til en opplæring som gjør henne klar for samfunnet og videre skolegang, og det er et svik mot de andre elevene i klassen, som mister ressurser fordi læreren må bruke mye tid på de ungene som trenger det aller mest. Alle taper på det.

Ytterligere stigmatisering

Om noen elever skal settes på en buss til andre enden av byen, må noen gjøre den utvelgelsen. Etter Kristjánssons metode skal myndighetene velge at noen unger skal ha et mindre stabilt og nært sosialt liv. Noen unger skal fratas muligheten til å leke med naboungene på vei til og fra skolen når myndighetene skal bestemme hvem som skal være elevene som busses til en skole på andre siden av byen. Hvordan skal en sånn politikk forstås av barna som busses, og av barna som blir igjen? Dette er ikke integrering, men ytterligere stigmatisering av minoritetsbarn, og gir et kraftfullt signal om at unger med innvandrerbakgrunn er et problem som må fordeles utover byen.

Det er i nabolagene våre vi hører hjemme, ikke minst når vi er unger. Trygge oppvekstvilkår handler om at ungene har gode livsvilkår, venner å leke med og et helhetlig oppvekstmiljø. Mine unger går i klasse med naboungene, foreldrene vet hvem de forskjellige ungene er og leker med dem på fritiden. Det gir trygge og glade barn. Om barna skulle gått i klasse på andre siden av byen, ville det ikke vært et alternativ å leke med klassekameratene på fritiden, og nærheten til ungene i nabolaget ville blitt svekket betraktelig. Vi må for all del ikke glemme at trivsel og tilhørighet er en viktig forutsetning for læring, og at den viktigste integreringen foregår i nærmiljøene.

Vi trenger en skikkelig skole

Så er det noen som trenger ekstra hjelp til å lære seg norsk. Det kan vi gi dem, men da må fellesskapet trå skikkelig til, og det skjer ikke nå. Ikke fordi forslag om å busse unger til andre siden av byen ikke har fått gjennomslag, men fordi Høyre, Venstre, KrF og FrP ikke vil bruke de ressursene vi har krav på til en skikkelig skole. Det går ut over unger med minoritetsspråklig bakgrunn, og det går ut over mine unger. Derfor trenger vi tiltak som bidrar til å løse problemet, ikke bare noe som lapper litt i øyeblikket. Mine unger trenger ikke at andre unger sendes bort, mine unger trenger en trygg og faglig god skole for seg og for naboungene. Uavhengig av om de har norske foreldre eller et annet morsmål.

Hva er det som skal til?

Det første som må til er nok penger. Vedtak om språkopplæring må faktisk bety nok ekstraressurser til den enkelte elev og skolen ungen går på. Sånn er det ikke i dag. Byrådet velger både å svikte unger som trenger norskhjelp, og de velger å svikte de andre ungene som mister ressurser fordi lærerne må hjelpe de som trenger mer hjelp på grunn av dårlig norsk språk. Særlig der mange elever sliter med norsk, må klassene bli mindre sånn at alle elevene i klassen får den oppfølgingen de skal ha.

Kommunen må inngå en langsiktig forpliktelse til å drive skikkelige tilbud rundt skolen. Noe av det aller viktigste de første årene er at aktivitetsskolen har høy kvalitet, nok ansatte og at den er skikkelig billig eller gratis, slik at alle kan delta. I tillegg trenger nærmiljøene hjelp til å bli sterkere. Det kan skje gjennom å gi ekstra hjelp til frivilligheten og aktiviteter i nærmiljøet utenom skolen i områdene våre. Styrk idretten, samlingssteder, kulturtilbud og gode ungdomsaktiviteter.

Barnehagene i nærområdet må være av topp kvalitet, billige og ha fullgode ressurser til å hjelpe med språk. Bare det å sørge for at de ansatte har godt norsk språk, vil være et svært viktig fremskritt.

I tillegg trenger boområdene å rustes opp, betalt av fellesskapet, slik at vi får bedre bomiljøer. Sørg for at det bygges forskjellige boliger over hele byen sånn at flere som har bruk for å bo dyrt kan få lov til å bo sammen med oss andre i Groruddalen.

Skrivebordsforslag hører hjemme i skuffen

I bunn og grunn handler dette om to ganske enkle ting. For det første må sånne som meg, som nok har både penger og mulighet til å flytte hvis jeg synes skolen svikter ungene mine, være helt trygg på at mine unger får fullgod opplæring, til tross for at mange i klassen trenger ekstra språkhjelp.

For det andre må skolen og lokalsamfunnene få de ressursene de trenger til å gi riktig opplæring til alle ungene, og det må innebære at de som er dårlige i norsk, får den hjelpen de trenger for å lykkes i skolen og samfunnet. En god start ville vært å sørge for at høyresiden mister makten i Oslo, men da kan ikke venstresiden basere politikken på skrivebordsforslag som gjør ungene til problemet heller enn å løse det.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.