Tankene til Europas mest forhatte mann

Foto: Robert Crc

En åndssvak politikk hvis egentlige formål er å gjøre krisa enda dypere, skreiv Yanis Varoufakis om EU’s kuttpolitikk allerede i 2011. Det lå i kortene at det ville bli konfrontasjoner mellom ham og EU-toppene.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (142 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Oxi. For noen måneder siden hadde de fleste tenkt at det var en energidrikk eller et vaskepulver. Det greske ordet for nei ble imidlertid fort noe de fleste, i alle fall på venstresida, ble familiære med. Etter nesten fem måneder med forhandlinger var tålmodigheten oppbrukt og Aleksis Tsipras la et trumfkort på bordet, det greske folket.

Det var som om ingen var på den greske regjeringens side. EU-ledere truet, nasjonale og internasjonale medier latterliggjorde, men det greske folket var klare i sin dom: de ville ikke ha troikaens tilbud og en stakket stund ble oxi synonymt med glede, fest og kampvilje fra en undertrykt befolkning.

Fram til folkeavstemningen hadde to greske fjes preget mediebildet. Statsminister Aleksis Tsipras var et naturlig innslag, men den som hadde tilbrakt mest tid i blitzregnet var finansministeren, Yanis Varoufakis. Fra økonomiforelesninger for universitetsstudenter i Austin, Texas, gikk han til å stå ansikt til ansikt med Europas mektigste. Det var nøyaktig hva den karismatiske akademikeren hadde drømt om. Tida i drømmeland skulle bli kortvarig. Han lovte å trekke seg om grekerne sa ja, men 61,3 prosent støttet hans syn på at de hadde fått et uholdbart tilbud. Avgjørelsen om å trekke seg hadde imidlertid allerede blitt tatt da det ble klart at regjeringen ville føye seg, og Varoufakis gikk av med populariteten på topp.

LES OGSÅ: Elitenes forakt for folket og frykt for demokratiet

Den globale minotauren
Aleksis Tsipras fikk sansen for Varoufakis’ skriverier og hadde invitert ham til Syrizas rekker tidligere. Da det ble kalt inn til hastevalg i januar pakket han skinnjakka, dro hjem til Hellas, satte seg på motorsykkelen og kjørte rundt i landet for å drive valgkamp for det venstreradikale Syriza. Han ble valgt inn i parlamentet og 25. januar ble den relativt ukjente Varoufakis utnevnt til finansminister etter at en samlingsregjering var blitt dannet.

Før den tid hadde han gitt ut flere bøker. I 2011 kom Den globale minotauren ut. I den forklarer Varoufakis at verdensøkonomien har fungert som et noenlunde stabilt system, med vekt på kreditt, handelsbalanse eller fravær av sådan, valuta og internasjonale maktforhold. Analysen tar utgangspunkt i Bretton Woods-konferansen i 1944 og den britiske økonomen John Maynard Keynes’ syn på hvordan verdensøkonomien burde organiseres.

Boka er ambisiøs. Den globale minotauren er en metafor på hvordan USAs rolle i verdensøkonomien fungerte fra 1970-tallet til finanskrisa brøyt ut i 2008. I tiårene etter andre verdenskrig gikk USA med store handelsoverskudd. Dette ble omfordelt gjennom lån til allierte, investeringer i Vest-Europa og Sørøst-Asia og tilfeller av gjeldsslette.

Denne situasjonen endret seg på 1970-tallet, og USA begynte å gå med både handelsunderskudd og underskudd på statsbudsjettet. Overskuddslandene, Japan, Tyskland, Kina og oljeeksportørene, investerte penger både på det aksjemarkedet og i finanssektoren ‘over there’. Landene kjøpte amerikanske statsobligasjoner. Myndigheter kunne skape et relativt stabilt system som dekket de doble underskuddene «ved ganske enkelt å drukne verdensøkonomien…i amerikanske dollar».

I sin nesten 40 år lange ferd ble imidlertid en rekke skadelige institusjoner og aktører skapt og bemektiggjort. Disse var “minotaurens tjenestepiker”:

  • En oppblåsning av Wall Street gjennom innsprøytning av utenlandsk kapital og finansielle dereguleringer.
  • En ny selskapsstruktur à la Walmart og Amazon, som satser på lave lønninger, hjulpet fram av svekkede fagforeninger og dereguleringer av arbeidsmarkedet
  • «Ideologene og politikerne som prediket evangeliet om at når det regner på presten, drypper det også på klokkeren.»
  • En «pseudovitenskapelig tilbudssideøkonomi, som fremmer en «allment seirende matematisert overtro».

Ifølge Varoufakis var denne feilede vitenskapen absolutt nødvendig for å kunne skape «finansielle masseødeleggelsesvåpen», fra subprimelån til veddemål på andres ulykke eller derivater ingen visste hva baserte seg på, som fikk finansmarkedene til å bryte sammen og den økonomiske krisa til å utløses. Etter at minotauren døde ut fortsatte imidlertid dens tjenestepiker å volde skade.

LES OGSÅ: Land går ikke konkurs – heller ikke Hellas

En løsning for eurosona
Selv om Europa en stund så ut til å være skjermet for de verste konsekvensene viste det seg fort at det var i Den gamle verden at det skulle bli aller styggest. Den europeiske krisa ble i stor grad skapt av politikere etter at utslagene hadde kommet i USA. Land med sunne statsfinanser startet raseringen av egne velferdsstater og påtok seg den råtne gjelda som den private banksektoren hadde brukt til å blåse opp eiendomsmarkedene.

«Den darwinistiske dynamikken er etter 2008 snudd på hodet. Jo mindre en privat bedrift lykkes, jo større tap og jo mer katastrofale dens resultater, jo større makt får den, og desto større midler stilles til rådighet på skattebetalernes regning», skriver Varoufakis. Bankenes tap ble skattebetalernes byrde og da i all hovedsak vanlige lønnsarbeidere og de som var eller ble avhengige av velferdstjenester. Om EUs fond for finansiell stabilitet, EFSF, mener Varoufakis det som etter hvert har blitt akseptert som sannheten om man beveger seg utenfor kretsene til maktelitene i EU og deres støttespillere, nemlig at det «ikke ble opprettet for å avhjelpe Irland, Portugal eller noe annet land i ØMU [eurosonen], men europeiske banker på kanten av stupet.»

Norge og Sverige opplevde bankkriser på begynnelsen av 1990-tallet grunnet råtten kreditt i boligmarkedet. I begge landene ble de kriserammede bankene nasjonalisert og aksjonærene gikk med enorme tap. Staten skøyt inn ny kapital og kontohaverne ble reddet sammen med banksystemene. Denne åpenbare løsningen ble ikke en gang diskutert i etterkant av den nåværende krisa. I stedet har regjeringene kapitulert for bankene.

På denne måten har både kapital og makt blitt overført fra folkevalgte og vanlige lønnsarbeidere til mislykkede kapitalister og en finansnæring som hadde kjørt ikke bare seg selv i grøfta, men verdensøkonomien i samme slengen.

Selv om Varoufakis ser på euroen som et eliteprosjekt er han ingen motstander av fellesvalutaen. Han mener det var beleilig for greske rikfolk for å få adgang til billige lån, den franske økonomiske eliten ville i likhet med den italienske og spanske få sterkere forhandlingskort overfor egen fagbevegelse for lønnsmoderasjon for arbeiderne, i periferilandene ville den billige kreditten også tilfalle statene, den franske banksektoren ville få enda bedre grunnlag for vekst og de politiske elitene i landet så sitt snitt til å yte større innflytelse over «det europeiske prosjektet». For Tyskland, som allerede hadde presset ned lønningene kraftig i forhold til resten av EU i løpet av 1990-tallet, var en felles valuta en ypperlig mulighet til å sikre eksporten til de andre landene da disse ville bli fratatt muligheten til devaluering og en allerede sterk tysk industri hadde gode konkurransevilkår.

Da krisa slo ut og bankenes gjeld ble ført over på offentlige hender i periferilandene sto sistnevnte i nok et avhengighetsforhold til overskuddslandene med Tyskland i spissen. Som gjeld har blitt brukt som maktmiddel tidligere gjøres det også i dag hvor EU sentralt, IMF og den tyske regjeringen med mindre overskuddsland på slep tvinger gjennom reformer som åpner de gjeldstyngede for utenlandsk kapital, bygger ned velferdsstaten, privatiserer og knuser fagforeninger, akkurat slik IMF har gjort det så mange ganger før, bare ikke i Vest-Europa.

Keynes fremmet ideen om en global overskuddsomfordelingsmekanisme. Man kunne få kostnadsfrie lån fra en fellesbank og det skulle betales en avgift eller renter på overskudd. Dette siden de globale overskuddene og underskuddene er uløselig knyttet sammen og ikke kan vokse inn i evigheten. En slik omfordeling fikk avslag på grått papir av de amerikanske utsendingene uansett hvor godt den epokeskapende økonomen argumenterte for seg. Varoufakis mener en slik mekanisme ville reddet euroen.

Slik USA ville fortsette som global økonomisk hegemon vil heller ikke Tyskland ikke vil gi fra seg makta som de kontinuerlige overskuddene og den seinere forgjeldingen av periferilandene gir dem innad i EU og over EU som helhet.

Varoufakis mente at den eneste måten å løse eurokrisen og den greske gjeldskrisa på var å rive herskeren ned fra sin trone. Hans forord til 2014-utgaven av boka kaller den veien man nå går i eurosona en «åndssvak politikk hvis egentlige formål … er å gjøre krisa enda dypere”. Mang en person fikk bakoversveis da han sammenlignet den greske låneavtalen med CIAs famøse vanntortur. Det var imidlertid ikke et innfall, men var å finne i boka hans fra fire år tidligere. Man kan skjønne at det måtte bli konfrontasjoner.

LES OGSÅ: Et tapt slag for Hellas, men en ny bevissthet er skapt

En naiv tilnærming?
Mangelen på en plan B har hele veien vært en av de fremste kritikkene mot Syriza, men det har nå kommet fram at de allerede før de ble valgt planla hvordan de kunne opprette en parallell valuta. Like før Varoufakis gikk av nevnte han også dette som en mulighet i et intervju med Telegraph. Seinere uttalte han denne faktisk burde ha blitt opprettet på et tidligere stadium.

Et valg som ga et radikalt venstreparti ved makta, fem måneder med forhandlinger og en folkeavstemning med et overveldende flertall mot kuttpolitikk ga en avtale signert av Syriza-regjeringa med enda mer kuttpolitikk og avskjed for flere av de mest radikale regjeringsmedlemmene. En gjeldsavtale ingen tror kan overholdes er det verdt å legge til.

Hvorfor satset de på å forhandle framfor å knytte allianser i eurosona og slik legge press på Tyskland? Ser en på hvem som sitter med regjeringsmakta i de andre landene er det vanskelig å forestille seg hvem alliansepartnerne skulle vært, spesielt med tanke på at Hellas har lite eller ingenting å tilby.

Den avgåtte finansministeren har gitt detaljer fra forhandlingene i tallrike intervjuer den siste tiden, noe som har sementert hans stilling som Europas mest forhatte mann – om ikke av folk flest så i alle fall fra EUs politiske eliter. Historien om et Tyskland i førersetet som har kjørt over alt og alle, og nektet å høre på fornuft og økonomiske argumenter er den Varoufakis har fortalt. Var han naiv som trodde at forhandlinger kunne forbedre situasjonen?

Til nå har ikke Aleksis Tsipras vist tegn til at det finnes noen som helst mulighet for at Hellas skal nekte å betale gjeld, at de skal opprette en parallell valuta eller gå ut av eurosonen. Om ikke dette endrer seg har Hellas ingen alternativer til å godta diktatene fra troikaen. At Tsipras ikke tror på avtalen og at han ikke ønsker å skrive under på den er sikkert sant, men akkurat nå lyder det som hult gjenklang fra hans forgjengere.

Likevel bør det understrekes at de siste måneders bestrebelser har gitt bevegelse. Debatten om løsningene for Hellas og eurokrisa har blitt flyttet markant da medstrømsmedier og deres kommentatorer nå innrømmer hvor urealistisk det de for kort tid siden presenterte som absolutte nødvendigheter er. IMF opponerer mot den knallharde linja fra Tyskland og Den europeiske sentralbanken og når Pengefondet i stadig større grad framstår som en modererende kraft bør varsellampene blinke for alle og enhver.

Resultatet av det hele kan være at Hellas blir kastet ut av euroen mot sin vilje. Det er ikke umulig at dette har vært i bakhodet på Syrizas strateger hele veien. Selv om motviljen mot både EU og valutasamarbeidet har økt i Hellas er fremdeles flertallet av grekerne tilhengere av begge og Syrizas mandat, hvor motsigende det enn er, har ikke vært å få landet ut av euroen. Om de skulle bli kastet ut vil sannsynligvis popularitet deres bli enda større.

Ironisk nok står både Tyskland og den greske regjeringa overfor samme utfordring: de må holde stadig skjørere koalisjoner samlet. Som den breie valgalliansen de er sier det seg selv at motsetningene i Syriza er mange og store. Venstresida i partiet begynner å bli veldig utålmodig. Siste ord er imidlertid ikke sagt, verken fra Syriza, det greske folket eller Yanis Varoufakis.

En kortere versjon av denne teksten publiseres i dagens Ny Tid.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.