Et tapt slag for Hellas, men en ny bevissthet er skapt

Foto: Gwydion M. Willians

Ikke alt er tapt for Syriza. På tross av at de måtte underlegge seg EUs kuttpolitikk har de åpnet øynene for galskapen i gjeldsavtalen.

Isak Lekve
Om Isak Lekve (26 artikler)
Aktivist, skribent, sosiolog - og sosialist.

Det sies at det første som dør i krig er sannheten, og de siste par uker med konflikter rundt fremtiden til det greske folk, har vist hvor riktig dette er. Mens mainstream-media i både Norge og andre land har bygget opp om myter det tar to minutter med googling å falsifisere, så har kommentatorer av alle farger kastet seg på og moralisert over «late grekere» og det som verre er.

Likevel har det, som jeg skrev for to uker siden, vært en slags bevegelse i synet på konflikten, også blant vanligvis konservative og EU-lojale. Ingen tror lengre at krisen kan løses uten gjeldslette, og så godt som ingen tror lengre at «krisepakkene» – i Dagbladet kalt «dødelig medisin» på lederplass – vil bidra til å skape noe annet enn mer arbeidsledighet og lavere BNP.

LES OGSÅ: Krisa til tross, NATO stiller seg mot kutt i Hellas militærbudsjett

Bankmenn for statlige redningspakker til bankene
Ja, selv sjeføkonom Steinar Juel som nylig erklærte at nobelprisvinnerne Paul Krugman og Joseph Stiglitz «umulig kunne ha satt seg inn i gresk økonomi» fordi de advarte mot mer kuttpolitikk, uttalte mandag 13. juli til NTB i en artikkel et samlet avislandsskap valgte å gjengi – at den endelige avtalen vil føre til «ytterligere nedgang». Riktignok bare på kort sikt, men det er likevel en tydelig endring.

Men hvem er egentlig denne Juel? Og hvem er Harald Magnus Andreassen og Jan Ludvig Andreassen og disse andre «ekspertene» på gresk politikk og økonomi som stadig dukker opp i norske aviser og har mot nok til å irettesette verdens fremste økonomer. Et lite svar fikk vi av Simen Tallaksen forrige uke i Klassekampen, da han gjennomgikk karrieren til Jan Ludvig Andreassen. Han har, kort fortalt, gått fra Terra til Landsbanki, og ikke bare vært med på å gå konkurs begge steder, men også tatt med seg først betydelige deler av kommune-Norge og så hele Island i dragsuget. Som Tallaksen skriver «Hvor var analysene hans i ukene og månedene før arbeidsgiverne gikk konkurs?» Så han vet definitivt en hel del om kriser – men kanskje ikke på den måten media ser for seg når de bruker ham.

Og hvor er alternative stemmer som ARENA-forsker Asimina Michailidou som faktisk både er gresk og forsker på samfunnsutviklingen i Europa? Var hun for forståelsesfull til det greske folkets tragiske skjebne da Urix intervjuet henne i forbindelse med valget i januar? Min lokalavis Bergens Tidende har i hvert fall ikke brukt hennes kompetanse, og resultat er at dekningen helt til det siste har vært preget av aktører som økonomiprofessor Erik Reinert for to uker siden påpekte at selv har direkte interesse av at Hellas prioriterer gjeldsbetaling fremfor egen befolkning – i kraft av sine posisjoner som sjeføkonomer i nettopp banker som vil bli berørt ved et eventuelt mislighold.

LES OGSÅ: Land går ikke konkurs, heller ikke Hellas

Interesser over ekspertise
Det disse sjefsøkonomene først og fremst har vist gjennom sitt ukritiske forsvar av en politikk som har redusert BNP med en firedel, sendt ungdomsledigheten mot 60% og den generelle ledigheten mot 30% – med offentlig ruin og personlig fortvilelse – samtidig som det eneste som de virkelig skulle få under kontroll – gjelden – er eksplodert fra 125 til 180% av BNP – er imidlertid ikke ekspertise, men politisk plassering.

Som vi vet, om det er velferdsstaten som «skal reddes» her hjemme, eller bare staten som i Hellas, så er det samme kuttpolitikk som gjelder. Ved å anerkjenne at den har vært mislykket i Hellas tvinges man til å se på sammenheng mellom mål og virkemidler også i norsk politikk – og derfor kommer dette nesten parodiske forsvaret for mer kuttpolitikk uansett hvor tragiske konsekvensene er.

For høyresiden og dens forsvarere spiller det kort sagt ingen rolle hva som er spørsmålet – svaret er alltid det samme – og ved den ukritiske bruken av sjeføkonomer som eksperter er vi ved noe av kjernen til hvorfor mediedekningen inntil det siste har vært så politisert og basert på myter og moralisering.

Bevegelse i kuttpolitikkens høyborg
At så mange nå er i bevegelse og i ferd med å innse at den medisinen de har foreskrevet gjennom hele krisen, ikke bidrar, har imidlertid skapt et voldsomt sinne mot Syriza. Et spesielt stygt tilfelle i så måte var
VG-kommentator Per Valebrokk som legger hele skylden for krisen på «politikere som Tsipras» – når det i virkeligheten er politikere fra det sosialdemokratiske og særlig det liberalkonservative partiet som har jukset med tall for å komme inn i Euroen (dog godt hjulpet av Europabanksjef Mario Draghis egen tidligere arbeidsgiver Goldman Sachs), latt seg presse av troikaen til å redde bankene – og ta opp ubetjenlige lån.

Denne sannheten passer imidlertid ikke med kommentatorens virkelighetsbilde – og blir dermed sensurert bort med «politikere som Tsipras» – som altså har sittet med makten i fem måneder. Dagens Næringslivs sammenligninger av Tsipras med Hitler og Pinochet skriver seg inn i samme gate. De har tatt feil – og de er sinte!

LES OGSÅ: Hellas – På vei mot en politistat

Så kan man selvsagt anklage Syriza for å skape kaos og mistillit ved å forsøke å forhandle, slik eksperter og kommentatorer nå gjør sitt ytterste for å gjøre. Men er det egentlig grunn til det? Har virkelig ikke Tsipras oppnådd noe annet enn kaos med sin folkeavstemning og sin uvilje mot å bare godta EUs diktater?

Fordømmelse fra høyre og venstre
Med fasiten i hånd, kan det se ut som om både venstresiden og høyresiden endelig kan forenes i en felles fordømmelse av hans lederskap. Høyresiden fordi han opponerte mot EUs elite – venstresiden fordi han endte opp med å bryte sitt folkelige mandat.

Tsipras brøt sine løfter og ser også ut til å ofre sin politiske karriere – men han unngår at syke ikke lengre får medisiner og sultne ikke lengre mat slik det ble truet med. Imidlertid har han oppnådd enda mer. Bevegelsen som har skjedd i opinion, blant journalister, kommentatorer og politikere. Både nasjonalt og internasjonalt, fra EU-lojale Arbeiderpartiet til kuttpolitikk-lojale Pengefondet. Ja selv såkalte eksperter fra krisenes episentre bankene og Syrizas motforhandlere har alle innsett at medisinen ikke fungerer som lovet og at Hellas om krisen skal løses er helt avhengig av restrukturering av gjeld.

Tapte slaget, men åpnet øyne
Og
dette er den virkelige seieren i den greske tragedien, for denne bevegelsen ville aldri ha kommet om ikke Syriza hadde laget bråk. Nettopp ved å gå fra forhandlingene tvang de norske og internasjonale medier til å slutte å stole på høyreorienterte bankfolk og undersøke saken nærmere selv. Det de fant var en haug med myter – og en mislykket politikk.

Så selv om Tsipras endte opp med å kapitulere, så har han oppnådd noe: En ny bevissthet om hva som er det egentlige problemet. Og kanskje er det nettopp derfor sinnet nå er så sterkt til tross for at Syriza tapte slaget – for underveis åpnet de verdens øyne.

LES OGSÅ: Situasjonen i Hellas viser behovet for en venstrevridd realpolitisk internasjonalisme

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.