Situasjonen i Hellas viser behovet for en venstrevridd, realpolitisk internasjonalisme

Ralph Chaplin - Industrial Workers of the World Journal "Solidarity"

Skjevheten i forhandlingsmakt mellom regjeringen i nasjonalstaten Hellas og de mektige transnasjonale institusjonene EU og IMF viser at det er behov for en realpolitisk  internasjonalisme på venstresiden.

Morten Johansen
Om Morten Johansen (29 artikler)
Morten Johansen er lønnsarbeider.

Uavhengig av hva utfallet blir i den greske folkeavstemmingen illustrerer situasjonen i Hellas at det er behov for langsiktige strategier for hvordan lignende tilfeller skal håndteres i fremtiden. De transnasjonale organisasjonene dominert av høyresidens tankegods har et virkemiddelapparat sterkt nok til å skru av og på demokratiet ettersom det passer dem. Dette viser at folkestyre kun kan opprettholdes over tid hvis folket har organisert seg på en slik måte at de kan sette makt bak kravene sine. Dagens internasjonale situasjon har likhetstrekk med den som eksisterte på slutten av 1800-tallet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, der det før fagforeningens eksistens var en enorm asymmetri som gjorde at arbeidsgiverne kunne diktere arbeidstakernes betingelser. Spørsmålet blir da: Hva må gjøres? Nedenfor skisseres tre mulige strategier.

Alternativ 1: En mer uavhengig nasjonalstat
Om det greske, eller for den saks skyld det norske, folket alene skal kunne stå opp mot internasjonale institusjoner tilsier en nøktern analyse at man enten må minske avhengigheten av disse institusjonene eller gjøre dem minst like avhengige av en selv som vi er av dem. Den første varianten av dette alternativet innebærer kontroll over egen valuta, matforsyning, energiforsyning osv. Følger man dette utgangspunktet til sin logiske konklusjon ender man opp med en nasjonalstat som må være selvforsynt med alle livsnødvendige varer. I en forhandlingssituasjon med utenlandske institusjoner kan man da si nei til enhver avtale som ikke tjener egen stats interesser. I en norsk kontekst kan dette kanskje virke progressivt, men som langvarig strategi er Asterix og Obelix-metoden på grensen til reaksjonær. For det er ikke bare mat og energi folket trenger, det trenger også medisiner, teknologi osv. For små nasjonalstater som Hellas og Norge er det utenkelig at man vil kunne ligge i front i produksjonen av alle disse varene. Da må man enten akseptere å havne i bakevja på enkelte områder, eller så må problemstillingen angripes annerledes.

Den andre varianten av dette alternativet er å gjøre resten av verden avhengig av en selv. Hadde hele Europa vært sykelig avhengig av gresk fetaost er det lite trolig at EU hadde oppført seg slik de gjør nå. Et mer virkelighetsnært eksempel er Tysklands avhengighet av norsk gass. I en tenkt situasjon der Norge skulle gått ut av EØS-avtalen er det åpenbart at jo flere eksportvarer Norge har som Europa er avhengige av, jo bedre betingelser kan man forhandle seg frem til i en ny handelsavtale. Velger man en slik strategi fordrer det imidlertid at man må føre en strategisk næringspolitikk med sikte på å alltid eksportere varer av stor betydning for andre. Igjen er det vanskelig å se for seg at små nasjonalstater som Hellas og Norge på lang sikt kan opprettholde en slik politikk over lang tid. Skulle det derimot være mulig finnes det allikevel problemer med denne innfallsvinkelen fra et venstresideperspektiv, først og fremst fordi det skaper allianser basert på geografisk avgrensning i stedet for klassetilhørighet.

Nasjonalstatens begrensning som øverste organisatoriske enhet
I møtet med europeiske fagforeningers krav om en felleseuropeiske minstelønn viser nasjonalstatens begrensning seg. Skandinaviske fagforeninger er som kjent i mot en slik minstelønn, og det med god grunn. En europeisk, lovfestet minstelønn vil i Skandinavia trekke lønningene ned innenfor visse bransjer heller enn å trekke dem opp. Så lenge man har sterke fagforeninger som i tarifforhandlinger kan fremforhandle langt høyere lønninger enn nivået på en eventuell europeisk minstelønn er dette å foretrekke for norske arbeidere. Når øvrig europeisk fagbevegelse går inn for dette er det et symptom på at de selv mangler de maktmidlene som trengs for å kreve høyere lønninger. Interessemotsetningen mellom skandinaviske og europeiske arbeidere forblir derfor inntil videre uløst.

Enda tydeligere blir arbeidslivsproblemstillingen i møte med europeisk arbeidsinnvandring. Innenfor bransjer med høy europeisk arbeidsinnvandring og svakere fagorganisering trekkes lønnen relativt sett ned og rammes gang på gang av sosial dumping. En måte å minske denne europeiske reservearmeen av arbeidere på er å kreve ulike former for sertifisering, norskkurs osv, slik at man legger byråkratiske hindre i veien for den frie flyten av arbeidskraft. Selv om enkelte av disse sertifiseringene kan være godt begrunnet rent faglig fungerer de alle som en subtil form for grensekontroll. Den virkelig eksisterende reservearmeen blir imidlertid ikke noe mindre av den grunn. Den blir bare skjøvet litt lenger vekk fra det norske arbeidsmarkedet.

Tilhører man norsk venstreside bli man i møte med forslagene om felleseuropeisk minstelønn eller økende sertifiseringskrav for arbeidsinnvandrere tvunget til å velge mellom å støtte enten norske eller utenlandske arbeidere. Stilt overfor et valg mellom to dårlige alternativer bør man dykke dypere ned i materien. For å si det med Marx: Å være radikal vil si å gå til roten av problemet.

Alternativ 2: Trekke de allerede eksisterende transnasjonale organisasjonene til venstre
På et foredrag ved Det Norske Studentersamfund for et par år siden oppsummerte Iver B. Neumann det strategiske dilemmaet Arbeiderpartiet stod ovenfor tidlig på 1900-tallet slik: Partiet kunne enten forsøke å velte statsapparatet eller prøve å ta statsmakt. Arbeiderpartiet valgte som kjent det siste alternativet. Uavhengig av hva man måtte mene om dagens Arbeiderparti må strategien kunne sies å ha vært vellykket. Følgelig er det ikke a priori umulig for en venstrekonstellasjon å overta et allerede eksisterende rammeverk.

Hovedfløyen i Syriza ser ut til å følge denne strategien. Insisteringen på å forbli i EU og beholde euroen gir kun mening hvis de på lengre sikt ser for seg at disse institusjonene kan forbedres til det beste for folket i Hellas og Europa forøvrig. Dette forutsetter for det første at Syriza lander på beina etter folkeavstemningen og beholder regjeringsmakten uten å korrumperes fullstendig. I tillegg må andre likesinnede partier som eksempelvis Podemos vinne valg i sine respektive nasjonalstater. Kun i lys av et slikt scenario blir det forståelig at filosofer på venstresiden som Jürgen Habermas og Etienne Balibar fortsetter å støtte eksistensen av EU som institusjon, selv om de er uenig i politikken som føres.

Alternativ 3: Bygge opp nye internasjonale organisasjoner som kjemper til seg forhandlingsrett
Det var erkjennelsen av at arbeiderne ikke kunne forhandle med arbeidsgiverne en og en som var bakgrunnen for fagforeningenes fremvekst. Forhandlingsretten var ingen naturgitt institusjon, men ble kjempet frem. Arbeidernes krav vant frem fordi de ble supplert av arbeidernes organisering og aksjoner, der streikevåpenet var det fremste fordi det så tydelig rammet arbeidsgivernes interesser.

Per nå eksisterer det ingenting lignende på internasjonalt nivå. Riktignok finnes det organisasjoner som formidler gavekort på geiter til folk på den afrikanske landsbygda eller avdekker menneskerettighetsbrudd i norske eller tyrkiske fengsler. Dette er ikke ment som en kritikk av disse, men virkemiddelapparatet her er begrenset til å spille på giverglede og omdømmetap, eller i beste fall en og annen domfellelse i menneskerettighetsdomstoler.

Begrepet internasjonal solidaritet bør på ny orienteres mot et interessepolitisk fundament slik at det kan få realpolitisk betydning. Derfor bør de transnasjonale organisasjonene som må bygges ta utgangspunkt i de beste eksemplene fra fagbevegelsens historie. Hovedpoenget må være å konstruere organisasjoner basert på langsiktige, internasjonale interessefellesskap med tilstrekkelige maktmidler til å tilkjempe seg forhandlingsrett i de fora der avgjørelser som får konsekvenser for vanlige folk tas.

Selv om alternativ 1 og 2 er gjensidig utelukkende, kan enten en mer uavhengig nasjonalstat eller det å trekke allerede eksisterende institusjoner til venstre kombineres med alternativ 3. Å bygge opp nye organisasjoner kan trolig hjelpe i kampen for å trekke allerede eksisterende institusjoner til venstre.

Hva er vitsen med drømmerier i en situasjon preget av nød?

Disse alternativene kan kanskje synes virkelighetsfjerne i lys av den prekære situasjonen i Hellas. Til det formulerer Churchill det beste svaret: Never let a good crisis og to waste. Situasjonen i Hellas viser begrensningene til status quo og tvinger refleksjonen opp på et mer abstrakt nivå. Historien viser tross alt at nye institusjoner som har forbedret menneskers livsbetingelser betydelig kan skapes. Har det blitt gjort før, kan det gjøres igjen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.