Forfatter angriper politikere for å la Oslo bli en stadig mer delt by

Graf over den delte byen. Gjengitt med tillatelse fra Forlaget Manifest

Hvis politikerne ville forskjellene i byen til livs, hadde de gjort noe, mener Heidi Marie Kriznik. Forskjellene i bo- og levestandard er enorme.

Ingrid Kvamme Fredriksen
Om Ingrid Kvamme Fredriksen (10 artikler)
Ingrid Kvamme Fredriksen er redaksjonsmedlem i Radikal Portal og har bakgrunn fra tidsskriftene Fett og Utflukt.
I februar i år uttalte finansbyråd Eirik Lae Solberg (H) at Oslo ikke er en todelt by. Ideen om at det går et skille ved Akerselva er kun en forestilling mange har hatt, mente han. Men i følge OECD er Norge ett av landene med raskest økende ulikhet. De største skillene finnes i Oslo.

Forfatter Heidi Marie Kriznik tar i sin nye bok Den delte byen et oppgjør med solskinnshistorien om et rettferdig Oslo. Hun tar utgangspunkt i de tenkte livene to jenter som vokser opp på hver sin kant av byen – «Linnea» i Gamle Oslo og «Liva» på Vestre Aker. Begge har håp og drømmer for fremtiden, men fremtidsutsiktene deres er forskjellige. Der Liva i vest kan forventes å ta høy utdanning, få god inntekt, en trygg og god levestandard, god helse, og et langt liv, vil Linnea trolig få lav utdanning, lav inntekt, bo dårlig og ha langt dårligere helse og et mange år kortere liv.

— Forskjellene var større enn jeg trodde
Kriznik sier selv at hun ble sint av å skrive boken.

— Jeg oppdaget at det var mye verre enn jeg trodde, forskjellene var mye større. Det er mange som har mer enn jeg trodde, avstanden er ikke til en promille på bunnen. Jeg har opplevd å få motstand på å snakke om klasse, og klasseforskjeller. Som om det ikke finnes. Men forskjellene finnes. Det viser også statistikken jeg henviser til i denne boka.

Kriznik er opprinnelig skjønnlitterær forfatter, og har også blandet litterære virkemidler med faktaene i boken, for å gi liv til stoffet. Hun tar med anekdoter fra livene til folk hun har kjent.

— Det er meningen at folk skal få en opplevelse av forskjellene.

Allerede i starten av livene sine får Linnea og Live helt ulikt utgangspunkt. Gjennomsnittlig formue for foreldre på Enerhaugen i Gamle Oslo er på 100.000 kr. I Slemdal på Vestre Aker er den på 6 millioner. Livas foreldre har altså 60 ganger mer enn det foreldrene til Linnea har.

I tillegg kommer forskjellen i foreldrenes inntekt. Moren til Linnea tjener i gjennomsnitt 301.000 kr. i året, faren tjener 387.000. Moren til Liva tjener i gjennomsnitt 548.000 kr. i året, mens faren hennes tjener 1.191.000 kr. Med så ulikt utgangspunkt er det ikke så rart at mulighetene til Linnea og Liva blir forskjellige. De gjør forskjellige valg, og får forskjellige liv. Med et litterært grep lager Kriznik en sammenheng mellom formue, levekår og levealder i boka:

Det får meg til å tenke på barneregla der du tar sand i hendene, kaster sanda opp og sier: Så mye hadde jeg, så mye fikk jeg.

Så gammel ble jeg.

— Du bruker ikke ungen din politisk
Jeg møter Kriznik på den koselige og upretensiøse kafeen Carinas. På den andre siden av gata ligger Tøyen skole. På veggen henger en plakat fra Tøyenkampanjen, med mottoet «Løft Tøyen. Husk at du og alle andre har noe å gi!» På barnevogna til den ett år gamle datteren Vilje henger det også en button, hvor det står «Jeg <3 Tøyen». For Kriznik var Den delte byen en personlig bok å skrive, siden hun selv bor trangt i liten leilighet på Tøyen, med to små barn. Bokas Linnea er basert på hennes fem år gamle datter med samme navn. Kriznik trives godt i den multikulturelle bydelen, og vil ikke flytte, selv om hun ofte har blitt spurt om det nå som hun har fått barn. Hun ønsker også at barna hennes skal gå på naboskolen, Tøyen skole. Men for mange «etnisk norske» foreldre og ressurssterke innvandrerforeldre er det helt utenkelig.

— Du bruker ikke ungen din politisk, var det en far som sa til meg. Men er det ikke en politisk handling å ta ungene mine ut av Tøyen skole?

På de nasjonale prøvene er resultatene til elevene på Slemdal skole, som bokas priviligerte «Liva» sogner til, på en 2. plass. Resultatene til datteren Linneas fremtidige skole, er derimot på en 103. plass. På Tøyen skole vil Linnea utgjøre et mindretall. Skolen har en andel ikke-etnisk norske på 94 prosent. På Slemdal skole er andelen 10 prosent. Tøyenløftet har gitt midler til å løfte Tøyen skole, og skolen kan nå tilby lærere som vil undervise på skolen tre lønnstrinn mer enn det de ellers ville fått. Kriznik ser en positiv utvikling, der flere «norske» foreldre søker seg mot skolen. Men utviklingen er skjør. Hun mener de norske foreldrene må gjøre bevisste valg.

— Jeg stoppet noen smågutter i å sloss nylig. En av guttene sa «Jeg trenger ikke å høre på deg, jeg kjenner ikke deg». «Nei», sa jeg, «men hvordan hadde det vært om voksne bare går forbi og ikke gjør noe?». «Nei ikke noe særlig», svarte han. Det er en politisk handling å vende seg bort. Jeg har lyst til å være her, og jeg har lyst til at ungene mine skal gå på skole her. Det er viktigere hvem man er enn hvor man kommer fra.

Tøyen blir «det andre»
Som voksen vil Linnea statistisk ha en viss risiko for å falle ut av arbeidsmarkedet. Hun vil selv tjene mange hundre tusen mindre enn Liva, og trolig også bo trangt. Foreldrene vil i liten grad kunne hjelpe henne økonomisk. Liva vil trolig ha høy utdanning som sine foreldre, og trolig få en godt betalt jobb, og med startkapital fra foreldrene i tillegg vil hun ha gode sjanser til å få et stort sted å bo. Linnea lever i et flerkulturelt miljø, i en bydel hvor rundt halvparten av innbyggerne har innvandrerbakgrunn. Liva vokser opp med få innvandrere rundt seg, med unntak av enkelte polske arbeidsinnvandrere, svensker, og filippinere, som ofte fungerer som au pair for familier i Vestre Aker. Kriznik er kritisk til dyrkingen av det «eksotiske» Tøyen.

— Noen folk snakker om at de aldri ville ha bodd på Tøyen, men snakker om bydelen som noe fremmed og eksotisk, som minner om måten man snakker om bydelen Kreuzberg i Berlin.

I boka skriver Kriznik om folk som drar på «Tøyen-sightseeing». Hun siterer professor i historie Knut Kjelstadli: «Hvis jeg ikke ser noe av meg sjøl i de andre, hvis jeg ikke oppfatter den andre som av samme art som meg sjøl, hvordan skal jeg da behandle ham eller henne – slik jeg sjøl ønsker å bli behandlet?»

–Man må omfordele godene. Jeg er ikke tilhenger av å dyrke en pittoresk fattigdomskultur, sier Kriznik.

Linnea bor i en bydel med over 1800 kommunale boliger. Til tross for at bydelen har like mange innbyggere som Vestre Aker har man valgt å legge fem ganger så mange kommunale boliger til Gamle Oslo. Her bor det mange slags folk, mange med tunge rusproblemer.

— Det er viktig med kommunale boliger. Men jeg synes ikke at barn skal vokse opp med mange ustabile folk rundt seg. Det gir uttrygghet. Gamle Oslo har en svært stor andel kommunale boliger. De kommunale boligene bør fordeles bedre.

Fattigdom og følelsen av å være utenfor samfunnet, fratar folk verdighet og passiviserer, påpeker Kriznik. Deltagelse og fattigdom er nært forbundet. I øst er det lite vanlig at barna deltar i organiserte aktiviteter etter skolen. Det er påfallende at valgdeltagelsen er så lav i øst, mener hun.

— De tror det ikke nytter. Men en annen valgdeltagelse hadde kanskje gitt et annet byråd, sier hun.

Tåkelegger forskjellene
Kriznik tegner opp et bilde av et Høyre-byråd som fører politikk som skaper større forskjeller, og dårligere forhold for de som har lite. Samtidig mener hun politikerne tåkelegger forskjellene mellom de ulike bydelene. Fabian Stang fikk mye pepper som nyvalgt ordfører da han sa at «Folk på østkanten må lære av dem på vestkanten», og gjorde de store forskjellene i levealder mellom øst og vest til et livsstilsproblem – der østkant-befolkningen bare måtte gjøre mer som de i vest – trene og spise sunt. Den samme holdningen peker hun på kommer til uttrykk i Høyres program 2015–19.: «Grunnlaget for god helse skapes av hver enkelt av oss». Tilsynelatende ser de ikke strukturelle forskjeller som gjør det vanskeligere å ta gode helsevalg – og arbeids- og boforhold som sliter på kroppen.

— Gir de uttrykk for en litt Marie Antoinette-aktig holdning – kan de ikke bare spise kake?

— Av og til lurer jeg på hva folk vet. Da helsesøsteren på Grønland skulle gi meg råd om å venne barnet av amming om natten sa hun at jeg skulle la mannen ta barnet. «Gå og legg deg i en annen del av huset.» Det går ikke an å legge seg i en annen del av leiligheten min. Helsesøsteren bodde i bydel Nordstrand. Jeg lurer på hvor mye kontakt hun har med de som bor her når hun kan si sånne ting. Man kan ikke gjøre det til spørsmål om personlig ansvar, om å «bare ta en løpetur i parken». Mange lever slitsomme liv.

Også politikerne bor gjerne i en annen del av byen, påpeker Kriznik. Dermed har de ikke de samme erfaringene som folk som bor i øst. Kriznik har selv opplevd hvordan klasseidentitet preger hvilke valgmuligheter hun opplevde at hun hadde.

— Jeg ble slått av at vennene mine trodde de kunne velge. Men jeg kunne ikke velge på øverste hylle. Jeg kjenner mye på at jeg skulle gjerne ha tatt høyere utdanning. Men det er noe i hodet, en sperre som sitter der. Vi holdt vi oss for oss selv da jeg var liten. Faren min snakket gebrokkent, han var fra Østerrike. Venninna mi ville bli forfatter. Hun hadde masse bøker. Jeg tenkte at det er det noen andre som blir, ikke jeg.

Først etter å ha blitt overtalt av venninnas foreldre fullførte hun videregående skole. For Kriznik var det en kamp med henne selv å tro på at hun kunne bli forfatter. Nå har hun flere skjønnlitterære bøker bak seg. Tematikken i den nye boka har hun tidligere behandlet i essayet «Kron eller mynt – med adresse Tøyen». Utgivelsen Den delte byen kommer både som bok og som en pamflett. Hun håper også politikerne vil lese den.

–Det er viktig at politikerne blir klar over at budsjettkutt i Grorud, Stovner, Gamle Oslo osv. er noe annet enn å kutte på Ullern.

LES OGSÅ: Den udemokratiske ulikheten

«Valgfriheten» er en myte
Hun skulle gjerne ha skrevet en mye lengre bok, om de forskjellige bydelene og om innvandrerperspektivet. Særlig har hun blitt opptatt av bestiller/utfører-modellen, og hvordan den har ødelagt for det menneskelige aspektet i eldreomsorgen, som møter Liva og Linnea når de blir gamle.

— Bestiller/utfører-modellen handler om penger. Man tenker ikke, man fyller inn på et skjema. Da kan folk miste det menneskelige av syne.

— På hvilken måte slår dette dårlig ut i øst?

— Det er lavere deltagelse i øst. Trolig er det lettere i vest å klage. Den valgfriheten man har er nærmere for de i vest enn for for de i øst. Når man legger til rette for private aktører går penger som burde gått til de som trenger det til privat fortjeneste. Når jeg ser på reklamen for helsetilbud stemmer det ikke med den virkeligheten jeg kjenner. Jeg tror ikke på den valgfriheten brukerne skal få.

Hun reagerer på nye uttrykk som «velferdsstatsavhengige, et nytt begrep som ble lansert da Oslo kommune fornyet nettsidene til Statistikkbanken for Oslo kommune i 2015. I flere av bydelene i øst er det dobbelt så mange «velferdsstatsavhengige» som i bydelene i ytre vest.

–Hva er det? Vi er jo alle avhengige av velferdsstaten? Vi skryter av velferdsstaten.

Hun mener velferdsstaten er nøkkelen til å gjøre noe med forskjellene. Nå opplever hun at budsjettkutt, privatisering og de markedsliberale finansieringsordningene bygger velferdstjenestene ned. Syv måneder etter lovnadene om et løft på Tøyen, ble bydel Gamle Oslo pålagt et kutt på 21 millioner.

–Det er så mye som er lovpålagt, så man må spare i tilbud som ikke er lovpålagt. Dermed ender man med å ville kutte i ting som barnehagebusser og åpen barnehage. De har tidligere foreslått å legge ned biblioteket her. Dette er tilbud som gjør en stor forskjell for folk. Det betyr mer enn en svømmehall med OL-standard.

LES OGSÅ: Statsbudsjettet er fortsatt et budsjett for større forskjeller

Må snu utviklingen
Kriznik mener det bør være mulig å snu utviklingen, til tross for at Oslo er en gjeldstynget kommune.

–På 70- og 80-tallet var det politisk vilje til å gjøre noe med forskjellene. Da fikk man også gjort en del. Man kan ikke skylde på at pengene ikke finnes. Da burde det ikke vært penger til OL-søknaden, X-games og rådyre konsulentbyråer.

— Jeg skulle ønske jeg hadde en ferdig formel. Men forskjellene er større nå enn noensinne. Det skjer noe i den andre retningen. Da bør det være mulig å gjøre forskjellene mindre også.

–Formueskatt og eiendomsskatt er viktige tiltak. Det er ikke så mye som er foreslått heller. Raymond Johansen snakket om at han ville måtte betale litt over 200 kr. I måneden for huset sitt, til en anslått verdi på 7 millioner. Han ville fint greid det.

Hun synes ikke politikerne gjør nok, og bekymrer seg ikke over om de vil bli fornærmet over å indirekte bli beskyldt for å være med å opprettholde strukturer som tar år av folks liv på grunn av dårlige bo- og leveforhold.

— Hvis politikerne ville forskjellene til livs, hadde de gjort noe.

Hun mener at vi må tro at de økende forskjellene er resultatet av en villet politikk. For alternativet er at politikerne ikke vet hva de holder på med.

–Det er ikke godt å vite hva som er verst. Det er nesten enda verre om de er bevisstløse.

Forfatteren og hennes ett år gamle datter Vilje, på Caféen Carinas, rett ovenfor Tøyen skole. Foto: Ingrid Kvamme Fredriksen

Forfatteren og hennes ett år gamle datter Vilje, på Caféen Carinas, rett ovenfor Tøyen skole. Foto: Ingrid Kvamme Fredriksen

 

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.