I tre måneder nå har jeg opplevd hvordan det er å være tigger

Foto: Rune Berge

For tre måneder siden gikk jeg fra å være en betalende kunde i min nærbutikk til å bli ’’han som får restavfall som kundene ikke vil kjøpe, men som fortsatt kan brukes som ”dyrefôr”.

Rune Berge
Om Rune Berge (1 artikler)
Rune Berge vendte for to år siden ryggen til livet i sentrum, og kjøpte seg i stedet et landlig sted med et lite hus og ei stor tomt utenfor bygrensen. Utgiftene han sparte ved halvering av husleie, samt avskaffelse av bil, investerte han i å gå ned til 60% stilling på jobben. Fritida dette gir bruker han på dyrking av mat, stell av frittgående høner og sanking fra naturen. Målet er å bli sjølberget.

I tre måneder har jeg nå opplevd hvordan det er å være tigger. Ikke en slik tigger som sitter på et fortau med en pappkopp foran seg og ber om småpenger fra oss velstående nordmenn, men like fullt en »tigger» som ber andre gi meg noe uten at de får noe annet tilbake enn et smil og et takk.

God mat går i søpla
Bakgrunnen for dette eksperimentet er edelt nok, da det er tuftet på galskapen som ligger i at vi i rike land kaster mat for millioner hvert eneste år, mens folk sulter i andre land, samt at det selvfølgelig ville kunne være kostnadsbesparende for min egen husholdningsøkonomi å spe på med overmoden frukt og grønt, fisk og kjøtt, når jeg mater mine frittgående høner og kaniner, undulater og dvergpapegøyer, katter og hund.

I dag er det stort sett bare institusjoner, frivillige organisasjoner og store gårdsbruk med grisehold som gjør lignende, mens mesteparten av de varene vi ikke vil kjøpe fortsatt går i søpla uten annen funksjon enn at rotter, måker, kråker og insekter lever som konger her til lands.

Men ting er i endring, og i løpet av disse tre månedene har Frankrike innført forbud mot at matvarekjeder kan kaste mat som fortsatt er spiselig. Og her hjemme på berget har Senterpartiet lansert et forslag om at Norge skal innføre bøter for det samme.

Ydmykende holdninger i butikkene
Men hvordan få dette til i praksis? Og hvordan oppleves det for en vanlig mann å skifte hatt fra det å være en betalende kunde som »alltid har rett» til å bli en som ber om »almisser» fra de rikes bord? Ydmykende, forvirrende og irriterende er nok de første ordene som kryper over tungespissen, men svaret inneholder også ord som gledelig, givende og interessant. For det har vært både interessant og ydmykende å oppleve denne prosessen som tydeligvis gradvis har endret butikkbetjeningens syn på meg, samt mitt syn både på dem og min nye rolle.

Noen av betjeningen har vært veldig hyggelige hele tiden, og de har gitt uttrykk for at de synes det er kjempefint at ennå spisbar mat ikke kastes, men heller blir gitt som dyrefôr. Andre har vært temmelige nøytrale i sin holdning, men så er det de (ca 1/3 av betjeningen) som har gjort dette til noe som rett og slett er ydmykende og ikke holdbart i det lange løp.

LES OGSÅ: Matkamp i det globale nord

Jeg fikk en underordnet rolle
Det kan selvfølgelig ha med dårlig personlig kjemi å gjøre (noen mennesker går en bare rett og slett ikke overens med), men jeg heller nok mer til teorien om at dette er individuelle holdninger basert på at menneskets urinstinkt automatisk vil kunne rokkéres når folk skifter roller. En må være seg selv bevisst for ikke å gjøre det. Dette skjedde da jeg plutselig fikk en underordnet rolle overfor de betalende kundene, og dermed opplevde jeg at enkelte av betjeningen inntok en mer overordnet rolle der de i tiltagende grad snakket i nedlatende tonefall overfor meg.

Det er tydeligvis ikke langt mellom overordnet til overlegen, og plutselig oppdaget jeg at jeg befant meg i situasjoner der ansatte som knapt kan være ferdige med videregående skole snakket til meg med en retorikk som om de hadde til hensikt å stoppe meg fra å stjele maten i deres private kjøleskap. Prisgitt deres velvilje ble jeg nødt til å svelge disse ydmykelsene, med det resultat at de ble enda mer nedlatende.

11407227_10205646864244170_8817428282247190843_n

Alle er for miljøvern
Primitive mekanismer, sier du? Ja, en skulle tro at vi alle kunne se logikken i at spisbar mat heller går til dyrefôr enn at det blir kastet i søpla, og at de som faktisk gidder å ta seg bryet å gjøre dette kunne bli verdsatt i stedet for å bli degradert?

Alle er jo for miljøvern? Jo, men det er tydeligvis langt mellom teori og virkelighet. For det ligger faktisk veldig mye arbeid i å hente restavfall i en butikk. Faktisk ville det på alle måter være langt enklere for meg å bare kjøpe alt dyrefôret på Felleskjøpet, slik jeg har gjort tidligere. Det er ikke såå dyrt, og i tillegg er det greit å jobbe med, da det kommer i flott pakker som er rene og lette å håndtere. Restavfall, derimot, må sorteres, råtten mat kastes i kompostbingen, plastavfall og pappemballasje i konteinere, og ikke minst så må en ta nesten daglige turer til butikken for å hente maten, noe jeg gjør med sykkel og sykkelvogn (3-4 km hver vei).

Tidsmessig og økonomisk ville det utvilsomt lønne seg for meg heller å ta 1-2 ekstravakter på jobb i måneden, noe som ville kunne dekke innkjøp av alt dyrefôr på Felleskjøpet i samme periode. Men så var det med ideologien da. Vi vil jo gjerne redde verden. Og jo, jeg vil gjerne bidra på mitt vis.

LES OGSÅ: Må vi alle bli veganere for å stoppe global oppvarming?

Respekten for nærbutikken forsvant
Og selv om jeg har konkludert med at det ikke er verdt innsatsen og ydmykelsen slik det har fungert til nå, har jeg likevel bestemt meg for å fortsette. Men jeg fortsetter ikke i nærbutikken min. Respekten jeg hadde for min nærbutikk forsvant samme vei som respekten enkelte av betjeningen utviste for meg som medmenneske etter at kundeforholdet endret seg.

Jeg ønsker ikke lenger å utsette meg for ydmykelser, eller legge igjen penger som kunde der mer. Derfor har jeg skiftet beite og etablert en ny henteordning og kundeforhold med en annen butikk. Min erfaring er nemlig at menneskers holdninger først og fremst er individuelle, men at en kultur kan gjøre seg gjeldende, i dette tilfellet i en butikk, så vel som i en familie, nasjon eller et land. Men det handler også om hvilken rolle en er villig til å akseptere, eller innta. Og så langt virker det som holdningene og rollene er forskjellige i »min» nye butikk, noe som også nok skyldes erfaringen jeg har tilegnet meg disse tre månedene som profesjonell ’’tigger’’.

Menneskeverdet handler ikke om lommeboka
Og hvis det skulle vise seg at jeg tar feil, at mer nedlatende holdninger skulle flyte til overflata etter hvert, så har jeg bestemt meg for at jeg ikke gidder å finne meg i slikt mer. Eller rettere sagt; jeg gidder ikke akseptere en underordnet rolle. Vi er alle likeverdige i denne verden. Og vi har en verden å redde, et miljøvennlig skritt av gangen. Og da kan en ikke la seg stoppe av miljøfiendtlige kapitalkrefter, eller av kvisete ungdommer i oljenasjonen Norge som tydeligvis tror at menneskeverd handler om tykkelsen på lommeboka.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.