Må vi alle bli veganere… for å stoppe global oppvarming?

Illustrasjonsfoto: Anand2202

Mange mener det er for vanskelig å gi opp kjøtt. Mat er noe vi må snakke om.

Hedda Susanne Molland
Om Hedda Susanne Molland (5 artikler)
Hedda Susanne Molland er feminist og frihetselsker. Hun har en bachelorgrad i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og er med på å starte et nytt idéhistorisk studenttidsskrift som heter Molo. Molland er varastyremedlem i Concerned Students Norway, et tverrfaglig klima- og miljønettverk for studenter.

«Må vi alle bli veganere?» var tittelen på en diskusjonskveld ledet av Oslo Grønne Studenter nylig.

Jeg fikk dessverre ikke gått på dette arrangementet, men tematikken fikk meg til å reflektere på nytt over noe jeg har tenkt på i flere år nå. Jeg legger kortene på bordet først som sist. Jeg er ikke selv veganer, men, motivert av etiske standpunkt, har jeg ikke spist oppdrettskjøtt på 10 år. Det startet som et engasjement for dyrevern, og siden kom det flere argumenter som støttet opp om min beslutning. Dette er altså ikke et innlegg som handler om veganisme, men det handler om matvalg. Det vil si, det handler om klima, miljø og ressurseffektivitet. Det betyr ikke at jeg har noen absolutt og allmenngyldig konklusjon å komme med. Denne teksten presenterer noen ting jeg anser som solide fakta som underbygger mitt standpunkt, men jeg ønsker at teksten skal gå inn i en løsningsorientert dialog alle kan delta i, uansett om en spiser kjøtt* eller ikke.
(Om du syns dette blir litt for langt kan jeg love inspirasjon og kake om du leser hele!)

LES OGSÅ: Produksjonsenhet med liggesår

Kjøtt og klimagass
Jeg fikk ikke kommet meg på diskusjonskvelden, men ettersom jeg kjenner initiativtakeren, traff jeg henne senere for en liten tete-a-tete. Akkurat som jeg vil tro diskusjonskvelden gjorde, gir slike samtaler meg ofte noe tilbake: refleksjon, nye innsikter og kunnskap.

Silje fortalte at en studie har vist at studenter mener det er mer miljøvennlig å kjøpe en el-bil enn å slutte å spise kjøtt. Diskusjonen rundt hva som er miljøvennlig og hva som ikke er det er kompleks, men når disse to alternativene fremsettes på denne måten bør det være klart at det å slutte å gjøre noe som er ressurskrevende av nødvendighet må være mer miljøvennlig enn å kjøpe noe som krever ressurser å produsere og bruke. Selv hvis man tar høyde for at det er snakk om å kjøpe en el-bil istedenfor en vanlig bil, blir ikke regnestykket riktig. Dokumentaren med det noe tabloide navnet Cowspiracy, forteller at animalsk agrikultur står for nærmere 51 prosent av menneskehetens klimagassutslipp. Det tverrfaglige miljøtidsskriftet Tvergastein er litt mer beskjedne, men også her kommer det klart fram at å slutte å spise kjøtt ville bety mer enn å begynne å kjøre el-bil:
…the global warming contribution of livestock has been estimated to be the same as the global warming contribution of driving all the cars on the planet. … When you eat a cheeseburger you have, indirectly, made the same global warming contribution as driving over 20 km in a family car. [Tvergastein, «Food Rights and Food Fights», 5 2/2014].

Selv en el-bil er ikke fri for klimagassansvar. Utslipp kommer blant annet fra produksjonen av batteriene bilen bruker, og kullkraften bilen kjører på om vinteren, når det ikke er strøm å hente fra norske vassdrag. Det er fortsatt bra om du velger el-bil framfor en vanlig bil, men om det er klima du tenker på, er et annet valg mer utslagsgivende, dog kanskje vanskeligere å velge.

Kjøttindustriens tveeggede sverd
En av årsakene til at storfedrift preger klima i så stor grad kan forklares med litt enkel naturfag. Kyr har et ernæringssystem hvor det fordøyes i fire mager. Den tunge fordøyelsesprosessen skaper klimagass, som kyrene fiser ut hele dagen. Kyr slipper ut spesielt mye av gassen metan (CH), som er regnet til å øke global oppvarming 25 ganger så raskt som det mer velkjente CO2. Ved å støtte storfeindustrien via kjøtt- og melkeprodukter bidrar man direkte til økt global oppvarming. Et nesten like stort problem i denne sammenhengen er lam og sauer, som også har et ganske tungt fordøyelsessystem. Smør, ost, svin, melk og kylling ligger lenger ned på tabellen over klimagassutslipp, men utslippene her er fortsatt drastisk høyere enn nesten alle korn- og grønnsaksprodukter. Nederst på tabellen ligger rotgrønnsaker [Tvergastein, «Food Fights, Food Rights», 5, 2/2014].

Det er også andre faktorer som spiller inn i spørsmålet om global oppvarming. Store deler av året fôres de fleste husdyr i industriell gårdsdrift på kraftfôr. Kraftfôr består i stor grad av soya, som i økende grad dyrkes i områder av Sør-Amerika hvor man har hugd ned regnskog. På grunn av fotosyntesen er vi avhengige av store skogområder for å stagge global oppvarming. Trærne tar til seg klimagassene vi slipper ut, istedenfor at gassene metter atmosfæren. Det er derfor mildt sagt uheldig at husdyrindustrien er med på å minske det lille vi har igjen av utstrakt skogareal, for ikke å snakke om biologisk mangfold. Slik virker husdyrindustrien inn i begge ender av problematikken rundt klimagassutslipp. Mer gass slippes ut, og mindre absorberes av verdens trær.

Jeg spurte meg selv for litt siden hvordan det å ha det bra har blitt enstydig med konsumering av mer enn vår andel av verdens ressurser. Det høres kanskje banalt ut, men det stemmer nå faktisk at det ikke er nok ressurser på jorda til at alle kan spise kjøtt i så stor grad som vi gjør i Norge. For å sette det på spissen: Når kua fordøyer 10 kg korn blir det til mellom 2 og 0,5 kg kjøtt, med andre ord dyrker vi mellom 5 og 20 ganger så mye jord for storfekjøtt som for grønnsaker … og så sulter folk i verden på grunn av matmangel og skyhøye matpriser. Denne ressursineffektiviteten kan legges på toppen av klimagasser, nedgang i biologisk mangfold og dyrevelferd. Da jeg var 19 år jobbet jeg i ferskvareavdelingen og så uendelige mengder med kjøtt solgt hver dag. Nå har jeg jobbet fire år deltid på Peppes Pizza, og her ser jeg også realiteten av forbruk. Disse kiloene med kjøtt kunne vært flere-gangeren i frø, frukt, grønnsaker, sopp og nøtter.

LES OGSÅ: Superbønder, fattigdom og klimaendringer

Hvorfor ikke bare slutte?
Som nevnt innledningsvis har jeg valgt å kutte oppdrettskjøtt fra maten min, for miljø og klima etc. Kjæresten min, derimot, mener at det å velge bort oppdrettskjøtt helt og holdent er et for stort offer og en for høy etisk standard å kreve av et individ i Norge, i dag. Selv om jeg er uenig med han på dette punktet, respekterer jeg hans intellekt og evne til refleksjon, og det samme gjelder andre nære venner av meg som, vel vitende om overnevnte fakta, forsetter å spise kjøtt. Jeg på min side har selv blitt kritisert for at jeg moraliserer, at når jeg snakker om slike spørsmål eller nevner noen av grunnene til at jeg elsker veganmat, så er jeg brysom.

I utgangspunktet synes jeg at det å velge bort kjøtt er et enkelt valg, som alle burde kunne ta, men når så mange oppegående mennesker ikke gjør sier det meg at bildet nok er mer komplekst. Spørsmål om hva vi spiser er en så sentral del av vår egen følelse av velvære, kultur og identitet, at det ikke uten videre er lett å skulle legge om sine vaner. Eller å skulle ønske å gjøre det. Jeg kan godt le av baconfanatisme. «Hvordan overlever du uten bacon?» er vel det spørsmålet jeg har fått flest ganger når jeg sier at jeg ikke spiser oppdrettskjøtt. Men jeg anerkjenner at jeg har hatt det lett. Jeg sluttet å spise oppdrettskjøtt før jeg startet å lage mat til meg selv. Dermed har jeg aldri vent meg til å tenke på kjøtt som en del av middagsplanene. Jeg har kanskje blitt kreativ med årene, men jeg legger nesten ikke merke til det lenger. Det føles ikke som et offer, det å ikke ha kylling i woken min, jeg tenker faktisk ikke på det i det hele tatt under matlagingen. Kjøtt er ikke noe jeg velger bort, det er ikke et valg som presenterer seg for meg.

For de som står overfor et slikt valg som voksne mennesker, med innøvde vaner, livretter og så videre, er det nok et større offer. På andre punkter sliter jeg selv med å velge det jeg anser som mest bærekraftig. Jeg prøver i tillegg å unngå egg og melkeprodukter, for klimaets og miljøets skyld, men jeg kan til tider sprekke på en hel dunk med iskrem eller mamma sin ostegrateng. Fortsatt forteller jeg meg selv at det er bærekraftig å spise makrell i tomat, selv om jeg egentlig aldri har undersøkt hvorvidt den antagelsen stemmer eller ikke. Og det er mange andre områder i livet jeg ikke er flink til å velge bærekraftige alternativer. Kanskje sier det meg noe om at det ikke er så lett å velge bort kjøtt. Kanskje er det lettere å kjøpe el-bil?

LES OGSÅ: Ja takk til en menneskerettslig klimapolitikk fra de mørkeblå

Ressurser, klima og mat: La oss snakke om det
For mange miljø- og klimaorganisasjoner har kjøttspising vært den store elefanten i rommet, som ingen har snakket høyt om. Noen ideologiske retninger opererer med et sterkt skille mellom det private og det offentlige. Kanskje er det et slikt rammeverk som er tatt utgangspunkt i her, altså at mat er et privat spørsmål, mens oljeboring og regnskoghogst er et offentlig, og at man ikke bør involvere seg i det private. Men jeg vil si at selv ut fra en slik ideologisk tilnærming er det vi spiser både et privat og et offentlig spørsmål. Det er en vanskelig problemstilling, med forskjellige svar som kan gis ut fra ulik erfaring, perspektiv og kultur. Mange mener det er for vanskelig å gi opp kjøtt. Men uansett om valget er hvert individs ansvar eller ikke, så er mat noe vi må snakke om. Vi bør skape en kultur for å spise bærekraftig og for at det er opplysning rundt slike spørsmål. Dette om vi skal ha noe håp om å få klima og miljø på rett kjøl. Slik jeg ser det er den beste løsningen å velge bort mest mulig oppdrettsprodukter. Men mange ser det ikke som meg, og jeg kan ikke tre mitt verdenssyn ned over hodene deres. Som jeg sa innledningsvis, diskusjonskvelder og samtaler som handler om mat og bærekraftighet kan gi mye innsikt og refleksjon. Selv dersom ulike løsninger fungerer for ulike folk, kan vi gjennom dialog forhåpentligvis skape en mer bærekraftig matkultur.

Så for å starte samtalen, la meg inspirere deg:
Tidenes diggeste (og raske) Chana Masala. Chana Masala er en kjempemettende karrirett som kan lages på flere måter, men som gjerne har kikerter i seg, og som alltid er full av smak.
Ratatouille er kjempegodt, lager nesten seg selv etter at du har slengt ingrediensene i gryta, og er perfekt med ris og en liten salatdusk på toppen.
Wraps, jeg har så sykt dilla for tiden. Det går raskt, kan lages med et vell av garnityr, og når det gjøres vegan blir det fort sunt, så da kan du momse i vei, hver dag (hverdag) uten et snev av «fastfood»-følelsen. (Thug Kitchen er forresten verdt å sjekke ut selv om du ikke har lyst på wraps akkurat nå…)
Gulrotkake (!). Den er faktisk fantastisk god og trenger ikke egg. Den er faktisk fantastisk god og saftig uten, og til og med billigere. Man kan eventuelt lage sitron-melisglasur til.

*Med «kjøtt» mener jeg i denne sammenhengen alle former for produkt av slakt, fra vann, luft og land.

Teksten er tidligere publisert hos Concerned Students.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.