Et adventslys for de fattige og en bedre velferdsstat

En fattig venter utenfor velferdssenteret.

La oss derfor snu den iskalde vinden fra høyre og la julelysene våre varme oss opp dypt inn i samfunnssjelen vår. La oss gjenoppbygge alt det vi er i ferd med å bryte ned. La oss bringe solidariteten og samholdet tilbake og bygge et varmere samfunn for oss alle.

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (32 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

I høst møtte jeg vårt velferdssystem på sitt verste. Alt svikta og ingenting var som det skulle være. I to lange måneder ble et vedtak jeg var avhengig av og hadde krav på avglemt, trenert og forlatt av NAV og når jeg forsøkte å kontakte dem så ble jeg møtt av en iskald vegg av bortforklaringer og unnskyldninger. En ugjennomtrengelig isvegg. Med svar som minte mer om “goddag mann økseskaft” enn om et offentlig system som utførte de oppgaver de er lovpålagt. Jeg hadde fortjent bedre. Jeg hadde fortjent å møte et system som virka og som tok meg på alvor. Som fulgte regler og rutiner og som tok meg på alvor.

Det er mange som møter slike svik og det gjør livet tøffere for de av oss som trenger det minst. De svakeste av oss. De av oss som hadde trengt å bli løftet opp og møtt med forståelse isteden. Hvor mange av oss går denne julen i møte med en vond klump i magen? Hvor mange aleneforsørgere makter ikke å gi sine barn den julefeiringen de og deres barn fortjener? Hvor mange av oss går inn i denne julehelgen med et svik fra det offentlige hengende over seg?

LES OGSÅ av Kjersti Opstad: Den gamle mannen og havet… Groruddalsblues og året første adventslys

Barnefattigdommen i Norge øker. Den har økt lenge. Og det er en sterk tendens i tiden til å ville legge sten i byrden til de som rammes. Som vi har sett i avisene denne uken så finnes det også de som synes det er hyggelig å pakke inn brukte bind og annet søppel i gave til barn som ellers ikke ville få en gave til jul. Noen har til og med lagt lapper i gavene. Mobbende lapper. “foreldrene dine er for fattige til å gi deg gaver. Æddabædda”.

På den ene siden har vi et ekstremt forbruk og barn og unge som ikke engang gidder å hente vinterjakker de glemmer på trening og på den andre siden har vi barn og unge som knapt har råd til mat og som iallefall ikke kan spille fotball med gutta på løkka. Barn spiller ikke fotball på løkka lengre. De betaler for profesjonelle trenere, for kommunikasjonseksperter og lobbyvirksomhet og for fotballpresidenters reiseregninger isteden for. Barnefotballen er profesjonell nå. Ikke noe for fattigfolk og slikt. De kan skylde seg selv. Æddabædda.

Lenge har alt dette vært en villet politisk utvikling. Man skylder på de som rammes av sykdom og av arbeidsledighet. De som ikke har råd til å bli med på festen. Som om det å bli rammet av sykdom eller arbeidsledighet er et valg, som om det handler om latskap. “komme seg opp om morgenen”, “alle må i aktivitet”. Samtidig ser vi at arbeidspraksis slett ikke får alle i jobb, tvert imot, det får svært få i jobb og i tillegg forårsaker det også trolig at færre får ordinær ansettelse. Arbeidsoppgavene blir i steden utført av personer på tiltak. De man ikke trenger å betale. Profitten havner rett i lomma på eierne…

LES OGSÅ: Jeg tenner et adventslys for en skolegudstjeneste etter behov

Vi har ett av verdens beste velferdssystemer og det er trist å se at det smuldrer opp, ikke av belastningen fra brukere. Ikke fordi vi har innvandring, slik det nå er så populært å snakke om. Ikke fordi det ikke virket. Ikke fordi det ikke var verdens beste system, det var det. Det smuldrer opp fordi vi tar politiske beslutninger som bygger det ned. Det har vi gjort lenge. Siden neoliberalismens inntog på 80-tallet en gang.

Resultatet ser vi i økningen av fattige barn og unge. En økning all erfaring tilsier at vi vil finne igjen i en tilsvarende økning i kriminalstatistikken. Barnefattigdom har konsekvenser. En av konsekvensene er kriminalitet. Og kriminalitet er rådyrt! Det er ikke alt som kan løses med “mer politi i gatene”. Trolig ville det å bevare et godt og trygt velferdssystem vært billig i sammenligning. Og om man tar med belastningen fattigdom gir på våre helsebudskjetter så har vi fint råd til å fortsette alle de tiltakene som har gjort oss gode på integrering og som fikk kriminaliteten til å falle dramatisk, også i Groruddalen.

Men dette er valg vi har tatt som samfunn. Vi ønsker ikke lenger å bevare velferdsstaten. Vi ønsker ikke lenger å sørge for at alle skal med. Det er lenge siden vi gjorde det. Det er nye tider nå. Vi lever i den  iskalde neoliberalistiske tidsalderen der vi alle er ansvarlige for vår egen skjebne og der de som ikke lykkes, de av oss som ikke er enestående enere på alle områder, vi fortjener den straff vi får. Det er vår skyld at vi har havnet der vi har havnet. Vår egen skyld. Slik det også er flyktningers skyld at de må flykte og at de drukner under flukten eller blir solgt som slaver på veien. De, som oss fattige, kan takke seg selv for sin skjebne.

LES OGSÅ: Et adventslys for menneskerettighetene

Selv om mange av oss startet livets spill med et forsprang. Selv om det ikke finnes noe system eller rettferdighet i hvem som blir møtt med hva i livet. Selv om livet ikke er et løp man kan kontrollere, så forteller tidsånden oss at det er vår egen skyld det hele. Født med en funksjonshemming? Du kan takke deg selv. Druknet på flukt fra en tyrann, din skyld og ditt ansvar. NAV forglemmer saken din slik at du ikke får noe å leve av? Hahaha din sjukling. Sånn er det når du blir sjuk vet du. Du får takke deg selv. Det var tross alt du som ble syk. Din taper.

I morgen er det siste søndag i advent og det er også julaften. Jeg skal feire jul med hele min familie. Rundt meg vil det dufte av pinnekjøtt og “rulle”, en svært lokal ytre romsdalsk skikk som er høydepunktet i vår julefeiring. En fireåring tripper rundt med øyne som lyser av fryd og spenning. Kjøleskapet er overfylt og det er julegodt i alle tenkelige varianter over alt hvor øyet ser. Min mor har til og med hentet ned sine 250 + nisser fra skapet og nå står de skaret over alt hvor en nisse skares kan. Jeg er privilligert.

Min jul er i en alder av 44 forvekslende lik de julene jeg feira da jeg var 4. Og jeg avslutter denne adventserien med den samme utsikten som han hadde «den gamle mannen og havet». Han vi møtte i det første stykket.

Hans perspektiv lærte meg mye om endringer i samfunnet vårt og om at de både er viktige og riktige… og smertefulle samtidig. Hvilke øyne man ser med bestemmer ofte hva vi ser. Vi skal forstå den gamles vemod, men vi skal også leve i vår egen tid og vår tid er en tid hvor nordmenn har ulike etniske og religiøse bakgrunner. Noen av oss har levd et liv på flukt, eller har en bakgrunn hvor de eller deres foreldre har kommet hit som innvandrere. Noen av oss har en etnisk arv fra en av de etnisitetene som har levd her lenge og andre igjen er kanskje en miks av disse. Men vi er alle norske. Idag er det vi som er Norge. Når vi skal bygge fremtiden for landet vårt, så er det vår felles fremtid som skal bygges. Vi nordmenn som en gang kom fra over alt. Det er oss og våre etterkommere som er denne nasjonens fremtid. Vår fremtid er ikke en bakstreversk drøm om en monokultur vi aldri egentlig hadde. Vi må slutte å la oss forlede av slike tankefeil.

Når jeg nå skal tenne det fjerde adventslyset så er det med et håp om at vi vil gjenoppbygge holdningene våre, verdiene våre. At vi vil ta dem tilbake. De verdiene våre forfedre kjempa frem og som har utgjort ryggraden i vårt samfunn så lenge jeg har levd: -Velferdsstaten. Sikkerhetsnettet vårt. Idealet som ønsker å utrydde fattigdom og gi alle barn en fair sjanse i livet. Systemet som lot alle barn få ha muligheten til å få en julegave og litt julemat og til å spille fotball, om de ønsket det. Systemet som ivaretok de som var gamle og de som ble syke. Systemet som møtte deg som menneske og som løftet deg opp når du hadde falt. Systemet vi hadde før vi fikk statsministre som med forakt snakket om “å sosionomisere”.

Jeg håper også at vi fortsetter å ta med oss menneskerettighetene som en rettesnor for alt vi gjør. Flyktningekonvensjoner også. De er ikke utdaterte. De er i dag viktigere enn noen gang før. Det er når de er presset at det er så viktig å holde fast ved dem. Og det er ingen grunn til at de skal være presset idag. Alt vi trenger for å leve fredelig sammen er å lære å vise litt toleranse for hverandre. Alle av oss. Muslimer er ingen trussel. De er bare folk. Akkurat slik som resten av oss.

Et system som vår velferdsstat vil alltid ha svakheter og feil vil alltid skje, akkurat slik jeg opplevde det tidligere i år. Men la oss i det minste jobbe mot et ideal som igjen ønsker å løfte oss alle. Et ideal som vil se mennesker som mennesker og gi dem plass og rom til å vokse. Og ikke som nå ofte ender opp med å bruke sin makt til å bryte mennesker ned og deretter plassere skyld og skam på dem fordi de har snublet eller blitt syke. Et system som er så opptatt av å telle riktig og sette kryss på rett sted at de rent glemmer å se menneskene som står foran dem, Selv når de vinker høflig og ber pent. Våre forferdre bygde noe unikt da de bygde vår velferdsstat. Det er en av vi bør kjempe for å få beholde, ikke drømmen om monokultur.

La oss derfor snu den iskalde vinden fra høyre og la julelysene våre varme oss opp dypt inn i samfunnssjelen vår. La oss gjenoppbygge alt det vi er i ferd med å bryte ned. La oss bringe solidariteten og samholdet tilbake og bygge et varmere samfunn for oss alle.

Med ønske om en fredfylt og god julehelg til dere alle i vårt mangfoldige land.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.