Erkebiskop Romero: Fra terrorist til nesten helgen

Foto: Archbishop Romero Trust

Erkebiskop Romeros sak representer skjebnen til tusenvis av menneskerettighetsforkjempere og fredsaktivister, som har blitt misforstått og stemplet som farlige terrorister.

Alberto Valiente Thoresen
Om Alberto Valiente Thoresen (8 artikler)
Alberto Valiente Thoresen har en mastergrad i freds- og konflikttransformasjon fra Universitetet i Tromsø. Siden 2004 har han bidratt regelmessig i avisa El Faro i San Salvador.

Óscar Arnulfo Romero, tidligere erkebiskop i San Salvador, som ble skutt og drept av en høyreekstremistisk dødsskvadron mens han foretok nattverden 24. mars 1980, saligkåres av Den katolske kirken i en storslått seremoni 23. mai 2015.

Seremonien finner sted ved «Salvador del Mundo»-plassen i San Salvador, med gjester fra hele verden. Saligkåringen utgjør en historisk reparasjon, som startet da Romero ble anerkjent som martyr av Vatikanets kongregasjon for helligkåringer i januar 2015. Saken har direkte betydning for hele Latin-Amerika, særlig for menneskerettighetsforkjemperne som ble stemplet som terrorister og forfulgt på 1970- og 80-tallet. Men den er også aktuell for resten av verden.

LES OGSÅ: Ekstremistene driver en hatets spiral

Skepsis til Romero i katolikkenes maktsirkler
En saligkåring er steget før en helligkåring i Den katolske kirken. Saligkåringen er en administrativ prosess, der Vatikanet tillater at en person blir hedret offentlig på kirkelige steder forbundet med livet til vedkommende. Hvis prosessen fortsetter til en helligkåring, betyr det at Vatikanet ikke tviler på at den avdøde kan hedres av hele kirken, og at vedkommende kan inkluderes i kirkens canōn (katalog) over helgener.

Helligkåringer er omfattende prosesser, fordi erklæringen betraktes som en ex catedra-avgjørelse, som på latin betyr en erklæring gjort «fra stolen» til Paven. Det vil si at saken har blitt utprøvd av alle nødvendige instanser i Vatikanet, slik at Paven kan stadfeste det med sin autoritet. Slike uttalelser betraktes som ufeilbarlige, nettopp fordi de har gått gjennom alle nødvendige organer. De kan dermed ikke diskuteres videre innenfor Den katolske kirken. Likevel er det ikke kun byråkratiske hindringer som forlenger slike prosesser.

Kongregasjonen for helligkåringer har aldri lagt skjul på at prosessen til Romero har gått saktere, grunnet interne og eksterne politiske hensyn. Det har tatt Den katolske kirken 35 år å saligkåre Romero, mens saligkåringsprosessen til Josémaría Escrivá de Balaguer, den omstridte grunnleggeren av Opus Dei, varte i 17 år. En saligkåringsprosess kan ikke startes før det har gått fem år etter dødsfallet til vedkommende. Men det tok Vatikanet kun seks år å saligkåre Johannes Paulus II og Moder Teresa av Calcutta, hver for seg.

En forkledd kommunistisk terrorist
Grunnen til at helligkåringsprosessen til Romero har gått så sakte, er at store deler av Den katolske kirken var bekymret for at Romero kunne være en kommunistisk terrorist forkledd som prelat. Drapet på Romero skjedde under en polarisert kontekst i El Salvador og var trolig en medvirkende årsak til at den spente politiske situasjonen utviklet seg til en blodig borgerkrig. Romeros anstrengelser for å forsvare de fattige og de som ble forfulgt, var preget av en frigjøringsteologisk diskurs, som de høyreorienterte myndighetene identifiserte med kommunistisk terrorisme.

Det hjalp ikke at Romero hadde flere jesuitter som venner og rådgivere. Noen av disse jesuittene var omtalt i dødsskvadronenes lister over kommunister som måtte likvideres, noe som etter hvert skjedde. Romeros venn, jesuitten Rutilio Grande, var dødsskvadronens første offer i 1977. Flere fulgte etter det. De tradisjonelle kretsene i den salvadoranske katolske kirken kritiserte Romeros vennskap med de radikale jesuittene, som hadde vendt ryggen til de salvadoranske elitene for å gjøre samfunnet mer rettferdig, ved å spre en jordnær versjon av kristendom.

Elitenes frustrasjon med Romero var stor, fordi de oppfattet ham som en forræder. Da Romero ble utnevnt til Erkebiskop i 1977, var han ansett som en konservativ prest. Han ble ordinert i Roma i 1942, under en antimodernistisk periode i Den katolske kirken. Romero hadde gitt tegn på at han ikke kom til å utfordre maktstrukturene i det salvadoranske samfunnet. Overraskelsen var stor da Romero bestemte seg for å bruke erkebiskopstolen for å fungere som «stemmen til dem som ikke har noen stemme».

LES OGSÅ: Et stille folkemord – kampen til Guaraní-Kaiowá folket i Brasil

Ikke overdriv, herr Erkebiskop
Men frustrasjonen og skepsisen mot Romero stoppet ikke ved El Salvadors grenser. Den nicaraguanske forfatteren og journalisten María López Vigil, forteller hvordan Romero betrodde seg til henne, da de to møttes i Madrid i mai 1979, om hans mislykkede besøk til daværende pave Johannes Paulus II. Romero hadde nettopp besøkt Paven, for å «bønnfalle ham om hjelp». Romero hadde med seg pamfletter til Vatikanet, som hadde blitt delt ut i San Salvador, med utsagnet «Støtt fedrelandet ditt. Drep en prest» (Haga patria, mate un cura). Romero viste Paven hvordan propagandaen mot ham og Den katolske kirken kunne spores til presidentpalasset. Paven svarte med: «Ikke overdriv, herr Erkebiskop. Jeg har ikke tid til å lese alt dette.» Det gikk faktisk rykter om at Vatikanet så etter en erstatning for Romero. Vatikanet sendte tre apostoliske representanter i løpet av litt over ett år, ifølge Jon Sobrino. Dette er et tiltak som vanligvis brukes når det er alvorlige problemer i et erkebispedømme. Noen år senere, under hans første tur til Mellom-Amerika i 1983, stoppet pave Johannes Paul II uventet i katedralen i San Salvador og knelte seg foran graven til erkebiskop Óscar Arnulfo Romero. Dokumentasjonen som Romero hadde med seg, den gangen i 1979, hadde ikke vært en overdrivelse likevel.

Viktig reparasjon for alle
Som mange andre under denne perioden, overdrev Johannes Paulus II frykten mot sovjetisk sosialisme. Romero skrev i dagboka si hvordan Johannes Paulus II tolket situasjonen i El Salvador ut i fra konteksten i Europa og hjemlandet Polen. Dermed misforstod Paven, som mange andre, situasjonen i El Salvador, fordi han ble blindet av sine egne perspektiver og interesser som ikke lot ham se hva som foregikk i virkeligheten. Konflikten i El Salvador handlet hovedsakelig om jordfordeling og demokratisering. Den ideologiske innretningen under den kalde krigen var preget av de realpolitiske strategiene til krigshisserne. De ønsket støtte i form av våpen og penger og var tjent med at stormaktene involverte seg i konflikten. Men den dag i dag, blir konflikten feilaktig framstilt som et produkt av den ideologiske konfrontasjonen mellom Øst og Vest. Derfor ble Romero, en katolsk menneskerettighetsforkjemper og fredsaktivist, stemplet som en terroristisk bidragsyter til sovjetisk sosialisme. Disse framstillingene har bidratt til at mange av de sosiale og økonomiske problemene i El Salvador ikke er løst og har blitt enda mer sammensatt. Salvadoranerne kan enda ikke si at de lever i fred. Til tross for at Berlin-muren falt for over 25 år siden og at borgerkrigen ble formelt avsluttet i 1992.

LES OGSÅ: Brasils jordløse krever en folkelig jordreform

Fryktet av makthaverne
Saligkåringen innebærer at Vatikanet har gjennomgått Romeros prekener, taler, artikler, bøker og livshistorie og forsikret seg om at alt dette ikke er i strid med Den katolske kirkens tro og lære. Resultatet, og seremonien 23. mai, medfører en renvasking av Romeros navn i Den katolske kirken. Dette er selvsagt en stor begivenhet for salvadoranske katolikker. For mange latinamerikanere, utgjør seremonien en endelig formalisering og en langventet feiring. En internasjonal anerkjennelse av noe som hadde blitt erklært tidligere i Pedro Casaldáligas versjon av Angelus, «Sankt Romero av Amerika», skrevet kort tid etter drapet på Romero. Men hvorfor kan dette være viktig for ikke-katolikker, og folk som ikke har forbindelser med El Salvador? Romeros sak representer skjebnen til tusenvis av menneskerettighetsforkjempere og fredsaktivister, som har blitt misforstått og stemplet som farlige terrorister, verdig utenomrettslig dødsstraff, fordi deres diskurs misforstås av maktinnehaverne og deres interesser. Denne tragiske historien illustrerer de ytterste konsekvensene av å la egne perspektiver og interesser styre vår forståelse av andre. Det fungerer som en påminnelse om at de ikke-voldelige aktivistene som vi stempler som terrorister i dag, kanskje kan kåres som helgener en gang i fremtiden.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.