Kan Chile bli kvitt Pinochets grunnlov?

Chiles president Sebastian Piñera (t.h.) støtter grunnloven laget under militærdiktatoren Augusto Pinochet (t.v.).

Chiles grunnlov er utformet for behovene til det nasjonale oligarkiet og den internasjonale storkapitalen og gjør gode velferdstjenester grunnlovsstridig. I morgen stemmer chilenerne om ny grunnlov og ja-sida leder.

Luis Espinoza
Om Luis Espinoza (4 artikler)
Luis Espinoza har master i internasjonal politisk økonomi ved University of Manchester og bor i Oslo.

Søndag 25. oktober går chilenere til valgurnene for å stemme over om de skal ha ny grunnlov, og om denne skal utformes av parlamentet eller folkevalgte representanter. 

Folkeavstemningen kom som resultat av store demonstrasjoner siden i oktober i fjor. Det som begynte som et lite opprør blant elever ved videregående skoler mot høyere billettpriser på metroen i Santiago, ble til landsomfattende demonstrasjoner mot det politiske og økonomiske systemet. 

LES OGSÅ av Luis Espinoza: Bolivias sosialisme

Folk var misfornøyde, og dette med god grunn. Lønningene strekker ikke til for å få hverdagen til å gå rundt. Folk er avhengige av store og små lån for å betale regninger, kjøpe matvarer eller betale for universitetsutdanning. Lave pensjoner gjør at pensjonisttilværelsen er noe svært få chilenere ser fram til og et svært segregert utdanningssystem forsterker klasseskillene i samfunnet. Naturressursene er privatisert og flere områder har vært preget av alvorlige miljøkatastrofer.  

Deres virkelighet står i sterk kontrast til virkeligheten til den økonomiske eliten, som har dratt stor nytte av dette systemet. Mesteparten av Chiles rikdom ligger i hendene til noen få familier, som har investeringer i ulike næringer og eier Chiles største selskaper, mange av dem privatisert under diktaturet. Deres investeringer finansieres av det helprivatiserte pensjonssystemet, som er kilde til billige penger for de familieeide konglomeratene. Da kan en arbeider med minstelønn i en av deres bedrifter, se seg nødt til å låne penger i en av deres banker, for å kjøpe medisiner i en av deres apoteker. Alt dette finansiert av arbeiderens egne pensjonspenger.

Den nåværende grunnloven er selve garantisten for dette systemet. Denne grunnloven stammer fra 1980 og var et bestillingsverk fra Pinochets diktatur. Det var en del av det nye prosjektet Pinochet og høyresida så for seg for Chile, for å rydde opp etter det de selv kalte for «den marxistiske kreften» som hadde ført til at en sosialistisk president som Salvador Allende ble demokratisk valgt i 1970. Det var ingen motstand mot det nye prosjektet. Militæret og Pinochets eget hemmelige politi hadde allerede tatt seg av den skitne jobben etter statskuppet i 1973 og sørget for at opposisjonelle hadde blitt drept, sendt i eksil eller måtte leve i skyggen av samfunnet.

LES OGSÅ: Kapitalismens frie mennesker

Milton Friedmans nyliberalisme ble inspirasjonskilden for den nye modellen. Friedmans disipler, de såkalte Chicago boys, bisto diktaturet i utformingen av en modell som var tilpasset behovet til det nasjonale oligarkiet og den internasjonale storkapitalen. Under den nye grunnloven ble det stadfestet at statlig innblanding i økonomien skulle bli minimal og det ble satt sterke begrensninger på statens evne til å tilby elementære tjenester som utdanning, helse og pensjon. Chile ble forsøkskanin for en modell som senere skulle implementeres i resten av verden.  

Pinochet måtte gi fra seg den formelle makten i 1990, men under hans premisser. Grunnloven ble godtatt av opposisjonen og lagt til grunn for det nye demokratiet. De påfølgende sentrum- og venstreregjeringene på 90- og 2000-tallet jobbet for sosiale reformer, som kunne rette opp skjevhetene i systemet, men alltid innenfor rammene som grunnloven hadde stadfestet. De få gangene det ble diskutert om å gjennomføre strukturelle endringer – som profittfri utdanning – ble disse ansett som grunnlovsstridige. 

En ny generasjon vokste opp under demokratiet. De hadde ikke opplevd diktaturet og var ikke redd for å kreve større endringer. De satte i gang store demonstrasjoner i 2006 og 2011, mot et segregert og profittbasert utdanningssystem. Miljø- og feministbevegelsen skulle snart følge etter og en ny bevegelse for å få slutt på pensjonssystemet fikk bred støtte blant befolkningen. Da var det i gang.

Den politiske eliten så ikke oppgjøret komme. Høyreregjeringen til presidenten Sebastian Piñera – som selv tilhører en av de rike familiene som eier landet – valgte først å latterliggjøre ungdommen. Da de innså at protestene ikke bare handlet om billettprisene men et oppgjør med modellen, satset de på vold. Mannen som hadde sagt at Chile var en «oase av fred» i regionen, begynte å bruke metoder som man ikke hadde sett siden diktaturet. Militæret ble satt ut i gatene og politiet slo brutalt ned på demonstrantene. Siden protestene startet i oktober 2019 har det pågått alvorlige brudd på menneskerettighetene i landet.  

Det eneste som reddet regjeringen og Chile fra en fullstendig kollaps var en avtale om en ny grunnlov. Den politiske avtalen skulle også gi en viss kontroll til den politiske eliten som har styrt landet, og ble sett på med stor skeptisk da den først ble signert. Likevel har den etter hvert blitt omfavnet av bevegelsen som tok til gatene for å kreve sosiale endringer og et oppgjør med Pinochets og Friedmans økonomiske modell. Meningsmålingene viser at ja-siden leder, og at den nye grunnloven mest sannsynlig blir skrevet av en folkevalgt grunnlovsforsamling. Det kan bli slutten på arven etter Pinochet og starten på et nytt og demokratisk samfunn.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned