Hvem vil ha Russland som fiende?

En ting er klimakrisa. En annen ting er verdensøkonomien, kampen om land, råvarer og markeder globalt. Med utbytting, utplyndring og fattigdom som resultat. Flyktningestrømmen over Middelhavet er bare en forsmak. En tredje ting er Midt-Østen med krig, konflikt og enda flere flyktninger. En fjerde ting er krisa i Europa med massearbeidsløshet, forskjellsutvikling og episoder og tendenser til ekstremisme og voldsforherligelse.

Men også et femte forhold gir grunn til at besteforeldre over hele verden – og spesielt i Europa – bør bekymre seg. Det er riktignok alltid håp, men da kreves det noen andre valg enn det dagens ledere ser ut til å ville foreta seg.

LES OGSÅ: Verdenspoliti i Syria?

Ny kald krig?
Etter at muren falt fikk vi et sikkerhetspolitisk tøvær, og en tilnærming mellom Russland og USA/NATO/EU. Heretter kalt Vesten. EUs ekspansjon østover, med stadig nye medlemsland fra det gamle Øst-Europa, var en fredelig prosess. Men den ga næring til oppblomstring av regionale og nasjonale konflikter i «utenforland» i Russlands randsone, noe som ble oppfattet – med rette eller urette – som stimulert av Vesten, sett fra Moskva.

Den gamle politiske paranoiaen, basert på grunnleggende historiske erfaringer, fikk en ny «vår» i Russland: Vesten er i ferd med å omringe oss. Det betyr at de har tenkt nok en gang å prøve å knekke Russland som stormakt – eventuelt med makt.

Brende og Huitfeldt – politiske tvillinger
Å se utviklinga av forholdet mellom Vesten og Russland med russiske øyne er analytisk og intellektuelt klokt. Men sjølsagt politisk sterkt uønsket sett med Vestens briller. Jeg hørte Kåre Willoch analysere Ukraina-konflikten på Arendalsuka i august i fjor. Han mante til denne analytiske øvelsen i møte med Børge Brende og Anniken Huitfeldt (APs leder av utenrikskomiteen). Willoch minte om Napoleon og Hitler, understreket at han ikke forsvarte Putins handlemåte i Krim, men at man må forstå for å kunne drive rasjonell krisehåndtering.

Forsøket falt på stengrunn. Brende/Huitfeldt – som her opptrådte som politiske tvillinger – var kun opptatt av å mane fram fiendebildet av Putin og demonisere Russlands politikk og intensjoner.

Vesten har spilt moralsk fallitt
Sjølsagt er Russlands invasjon på Krim uakseptabelt folkerettslig sett. Det skal fordømmes, og ble fordømt. Men Vesten har så mange svin på skogen at «vi» har null moralsk legitimitet i forhold til å heve den moralske pekefinger. Ikke minst har «vi» etter hvert gjort så mange feil med tanke på demonisering av diktatorer (Saddam Hussein, Gadaffi, Assad) med etterfølgende kriger og likvidasjoner, at man gjerne kan spørre hva den egentlige hensikten var sett fra Pentagons side? Er man virkelig så lite analytiske blant strategene i Washington at man ikke skjønner hva man tramper inn i, når man invaderer stammesamfunn som Irak og Libya, og understøtter en borgerkrig i Syria? Eller helliger målet alle midler? Jeg minnes USAs kortstokk med avbildete fiender – «ondskapens akse» – utarbeidet etter 9.11-terroren mot Twin Towers. En personifisering av likt og ulikt som USA mente hadde et slags ansvar for alt som er ondt her i verden, og slik sett USAs fiender. En mer tilbakelent og analytisk tilnærming ville antakeligvis inkludere USAs behov for sikkerhet for forsyning av råvarer og olje, og dessuten den amerikanske forsvarsindustriens behov for avsetning og utvikling. Vi snakker om millioner av amerikanske arbeidsplasser. Det er som oftest viktigere enn eksport av frynsete demokratiske idealer.

Den skitne våpenindustrien
USA har en lang historie med bevæpning av de som for tiden ansees som allierte – fra Afghanistan og Iran til ulike militser og fraksjoner innen borgerkriger og andre kriger. Dette vet sjølsagt russerne, som heller ikke er uten blod på hendene. I dette spillet er det i mine øyne bare skurker. Ta med Storbritannia og Frankrike, to av verdens største våpeneksportører, ikke minst til tidligere kolonier, diktatorer og ulike fraksjoner i regionale konflikter, så har du ikke så mange helter igjen å heie på. Til og med freds- og meklernasjonen Norge har en bakside på sin moralske medalje: Våpenindustrien.

Vesten på kollisjonskurs med Russland
I den situasjonen som nå utvikler seg i Europa, med en borgerkrigsliknende situasjon i Ukraina, med et NATO som flytter sin militære aktivitet stadig tettere inn på den russiske grense, med et revansjistisk Polen i et av førersetene i EU, med uro i en rekke av de tidligere russiske republikkene i Kaukasus, med et vestlig sanksjonsregime mot russisk økonomi, med en Putin som slår stadig hardere ned mot enhver opposisjon og som styrker sin popularitet som den sterke mann i fedrelandet, så er kursen lagt på kollisjon. Det er sjølsagt ikke en kurs som er lagt på autopilot, men det er så sterke interessemotsetninger, økonomisk, politisk og ideologisk, at det er grunn til å frykte hva som kan komme til å skje. Et amerikansk presidentvalg står for døra. Vi kan få en enda mer aggressiv amerikansk utenrikspolitikk som resultat. EU har en egeninteresse i å forsterke fiendebildet mot Russland – ingenting er som en ytre fiende for en Union i «deep shit». Og russerne kan dyrke sin mer eller mindre godt begrunnede politiske paranoia, og samles nok en gang for å forsvare fedrelandet mot utenlandsk aggresjon. Spiralen forsterker seg.

LES OGSÅ: Konflikten i Ukraina eskalerer. Stormaktene må besinne seg

Norge, en marionett for USA
I denne situasjonen roper verden etter klokskap og statsmannskunst. Sjøl om Norge er et lilleputtland, har vi tidligere vist at vi kan balansere på line – som i Osloprosessen og andre norskledete forhandlingsprosesser mellom fiender. Det er tre grunner til å være pessimistisk med tanke på en norsk redningsdåd i denne konflikten: 1) Vesten og Russland (mer presis makthaverne i disse stormaktene) har til dels interesse av at konflikten vedvarer eller utvikler seg. 2) Den nåværende norske regjeringa opptrer som marionetter for USA. I tillegg ønsker man å utnytte øst-vest krisa til å forsterke bindingsforholdet til EU («Vi må forankre våre sikkerhetsinteresser i Europa – ellers kan russerne komme og ta oss») 3) Sjøl en klartenkende mann som Jonas Gahr Støre vil få problemer med å gå på tvers av NATO, med Jens Stoltenberg i sjefsstolen.

Norge har mye å tape
Norge burde ha all interesse av å forholde seg mer tilbaketrukket i denne konflikten. Vi har felles grense med Russland, vi har et utviklet folk-til-folk samarbeid med russerne i nord, vi har Svalbard, Barentshavet og polområdene som et samarbeids- eller konfliktområde der Norge bør ønske lavspenning, vi har en utviklet handel med Russland, ikke minst av fisk. Strategisk har Norge intet å vinne ved å eskalere konflikter med Russland. Men det er det vi gjør. Fra den forkastelige norske boikotten av russiske markeringer av seieren over nazistene i den 2. verdenskrig, til aktiv norsk militær NATO-medvirkning over Baltikum.

Få i Norge nærer spesielt sympatiske følelser for Russland. Mange har møtt brautende nyrike russere på turiststeder i «Syden». Russland er i stor grad ukjent og et mystisk land. Mytene om russerne er dessuten godt spredd. Putin framstår som en diktator. Ikke helt ubegrunna.

Russland advarer Norge
Likevel er det et annet perspektiv som er minst like viktig: Det var russerne som frigjorde Finnmark – og trakk seg ut etterpå. Russland (Sovjet) har aldri gått til krig mot Norge. Vi har fellesinteresser av å samarbeide i nord. Støres store triumf – samarbeidsavtalen om grenselinjene i havet fra 2010 – var et høydepunkt i samarbeidet. I dag er minst 100 norske selskaper etablert i Russland, det er en samhandel verdt ca. 18 milliarder kroner, et utvikla forskningssamarbeid, Innovasjon Norge er representert både i Moskva og i St. Petersburg. Det er et sterkt samarbeid om fiskerispørsmål, miljø og atomsikkerhet.

Alt dette kan settes på spill. Den russiske visestatsministerens overraskende besøk på Svalbard for kort tid siden var en politisk markør fra russisk side. Russland advarer Norge mot å delta i EUs/USAs sanksjonsregime og den vestlige militære opptrappinga opp mot Russlands grense.

LES OGSÅ: Vil Solberg-regjeringen kaste folkeretten ut vinduet og krige med USA?

Norge bør søke avspenning

Spørsmålet er: Hva vil Norge? Hva vil de politiske myndigheter? Opptrapping av konflikten eller avspenning? Børge Brende legger all skyld på Russland. Det er som regel hverken riktig eller klokt med slik ensidighet. Det skal to parter (eller flere) til for å lage konflikter. Vesten har lav moralsk og politisk legitimitet for å opptre som overdommer og å belære russerne mht folkerett, suverenitet og konfliktløsning. Begge parter må være innstilt på å ta et skritt tilbake og søke løsninger. Det virker ikke som vi er der i dag. Konflikten i Ukraina fortsetter, sjøl om den har vært noe lavere nivå en periode.

Som et lite land har Norge all interesse av avspenning og konfliktløsning, å ivareta en verdensorden med traktater og internasjonale forpliktelser, spesielt gjennom FN. Solberg-regjeringa ser ikke ut til å ville ivareta disse interessene, men er mer opptatt av å være et haleheng eller en copycat av USA, NATO og EU.

Den tredje veien
Jeg mener derfor at det trengs en gjenoppliving av «det tredje standpunkt» i norsk sikkerhets- og naboskapspolitikk. En vei mellom NATO/EU og Russlands stormaktspolitikk og rivalisering. Som bygger på samarbeid, vilje til å lytte og analysere, avviser våpenbruk som løsning på konflikter, setter FN i forsetet, og som går inn for tilbaketrekning av alle militære styrker som kan oppfattes som aggressive overfor den ene eller annen part. Norge bør – men kan antakeligvis først etter 2017 – ta mål av seg til å utvikle en allianse av fredelig innstilte stater og institusjoner som ønsker å finne denne tredje veien og finne tilbake til tøværet i forholdet mellom Russland og Vesten. Alternativet synes å være iskaldt, og dødelig.