Konflikten i Ukraina eskalerer. Stormaktene må besinne seg

Foto: Russavia

Ukraina i dag minner om Cuba-krisen. Stormaktenes håndtering av Ukraina har eskalert en konflikt som truer hele verden.

Alberto Valiente Thoresen
Om Alberto Valiente Thoresen (8 artikler)
Alberto Valiente Thoresen har en mastergrad i freds- og konflikttransformasjon fra Universitetet i Tromsø. Siden 2004 har han bidratt regelmessig i avisa El Faro i San Salvador.

Situasjonen kan forverres, særlig hvis stormaktene ikke klarer å forstå hverandre. Det er avgjørende å ta hensyn til all historisk kunnskap, slik at de involverte partene kan unngå de historiske feilene som ble gjort tidligere.

LES OGSÅ: Er en annen kapitalisme mulig?

Forakt for russiske handlinger
Førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Geir Flikke, spør hvilken kunnskap om Russland vi skal legge til grunn, i sitt svar til tidligere ambassadør Mette Kongshem.

«At et nabolands inngåelse av en handelsavtale med EU er en sensitiv inntrengning i Russlands interessesfære, synes imidlertid å være dårlig begrunnet gjennom historiske eksempler», skriver Flikke.

Han torpederer Kongshems forsøk på empati med det russiske perspektivet når hun sier: «en annen stormakt, USA, ville aldri akseptert fremmed nærvær ved sine grenser. Vi husker Cuba-krisen».

Flikke skriver videre at «utplassering av kjernefysiske våpen nær opptil USAs grenser under den kalde krigen er noe helt annet enn en handelsavtale med en økonomisk blokk.» Og legger foraktfullt til: «selv har jeg problemer med å finne noe i historien som forklarer det som har utspilt seg i løpet av 2014.»

Det kan se ut som Flikke mener at «Cuba-krisen», som Konghem referer til, reduseres til «utplassering av kjernefysiske våpen nær opptil USAs grenser under den kalde krigen». Men forut var det et hendelsesforløp som førte til utplassering av kjernefysiske våpen på Cuba. Det er ikke konsekvent å etterlyse riktig kunnskap om Russland, samtidig som man overser viktig kunnskap om andre deler av verden.

LES OGSÅ: Storpolitisk skremselspropaganda

USA fryktet Sovjet i sin bakgård
Den kubanske presidenten, Fulgencio Batista, rømte Cuba 1. januar 1959, etter at han fikk vite at byen Santa Clara hadde falt til geriljastyrkene, ledet av blant annet Ernesto «Che» Guevara og Camilo Cienfuegos. Santa Clara var bare en av flere byer som falt til de kubanske revolusjonære under «Den endelige offensiven» til «26. juli-bevegelsen», ledet av Fidel Castro.

Like etter ble Fidel Castro intervjuet av Ed Sullivan i nærheten av Havanna, 11. januar 1959. Ed Sullivan spurte Castro om det var riktig å betrakte de kubanske revolusjonære styrkene som kommunister. Dette var en stor bekymring i USA på den tiden, fordi USA fryktet Sovjetunionens innflytelse i USAs nærområde. Ikke nødvendigvis i form av kjernefysiske våpen, men som et hinder for USAs geopolitiske interesser.

Sullivans intervju skjedde ca. 2,5 år før «utplassering av russiske kjernefysiske våpen på Cuba». Under intervjuet bekrefter Castro at han var katolikk, og Ed Sullivan sier til Fidel Castro at den USA-amerikanske befolkningen har «stor beundring for Fidel Castro, fordi han tilhører den ekte USA-amerikanske tradisjonen til George Washington.» Dette blir etterfulgt av Castros lovprisende kommentarer om USAs befolkning. Ed Sullivan avslutter med: «Han (Fidel Castro) er en flott ung mann, og en veldig smart ung mann. Med guds hjelp, våre bønner og USAs hjelp, vil han klare å gi Cuba demokratiet som Amerika fortjener».

Seks måneder senere snakket Fidel Castro med kanadiske CBC. I dette intervjuet avkreftet Castro at de kubanske kommunistene kunne overta makten på Cuba. Castro forklarer at USA-amerikanske kongressmedlemmer bruker denne frykten mot de kubanske kommunistene som vikarierende argument for å forsvare interessene til store USA-amerikanske konserner.

Invasjon dyttet Cuba i favnen til Sovjet
Det var kanskje politikerne som opererte under denne logikken som fikk til en formell autorisasjon for CIA, til å utvikle en plan for å styrte Fidel Castro, i mars 1960. Denne autorisasjonen førte etter hvert til den mislykkede invasjonen av «Bahía de Cochinos» i april 1961. Dette bidro til at Fidel Castro erklærte Cuba sosialistisk 1. mai 1961, og at han omfavnet marxisme-leninismen. Som Walter Lippmann har vist, ble denne nyheten feilaktig framstilt i USA, for å få det til å se ut som Castro selv hadde innrømt at han alltid hadde vært en kommunist. Dette ble brukt som argument for å forsøke å destabilisere den kubanske regjeringen, noe som førte til et tettere samarbeid mellom Cuba og Sovjetunionen og, etter hvert, utplassering av kjernefysiske våpen på Cuba.

LES OGSÅ: Tyskland fikk sin første sosialistiske delstatspresident

Handelsinteresser har rettferdiggjort USA-amerikanske kupp
Det er flere slike tilfeller fra Latin-Amerika og verden. Cuba er bare et av dem. USAs regjering har kanskje ikke innrømt dette offentlig da det ble gjort, men bevisene samles etter hvert, ettersom USAs egne arkiver blir offentliggjort etter «Freedom of Information Act-forespørsler». «State Deptartments» eget arkiv om Cuba viser hvordan Jacobo Arbenz’ Guatemala fortsatt og feilaktig ble betegnet som «kommunistisk» i 1961, fordi Arbenz’ økonomiske politikk ikke var forenelig med USAs interesser. Eller, i hvert fall, med «United Fruit Companys» interesser, som den USA-amerikanske regjeringen forsvarte. Dette ble brukt for å rettferdiggjøre det USA-støttede kuppet i 1954 mot regjeringen til Jacobo Arbenz. Arkivmateriale fra «US Department of State» viser detaljene om hvordan «Operation PBSUCCESS» ble planlagt og gjennomført, for å styrte den demokratisk valgte regjeringen i Guatemala. I motsetning til det Flikke skriver, viser flere historiske eksempler hvordan et nabolands handelspolitikk har vært oppfattet som en sensitiv inntrengning i USAs interessesfære. Siden 2. verdenskrig har denne interessesfæren gradvis utvidet seg til å omfatte andre deler av verden. Noen av disse historiske eksemplene har ført til vellykkete operasjoner (her er noen av disse), for å forsvare USA-amerikanske etterretningens forståelse av USAs interesser. Flere av disse eksemplene er dokumentert og har blitt bekreftet av USAs egne myndigheter. Denne historien, samt uklarheter rundt det som skjedde på Maidan-plassen for omtrent 1 år siden, har bidratt til spekulasjoner om USAs innblanding i statskuppet i Ukraina 22. februar 2014, for eksempel i denne artikkelen av John J. Mearsheimer.

Rollebytte, empati og konflikthåndtering
Det virker som intensjonen til Mette Kongshem er å snu perspektivet i den ukrainske konflikten, slik at vi klarer å forstå situasjonen i Ukraina ut i fra Russlands ståsted. Kongshem gjør dette ved å trekke fram Cuba-krisen, som er en mer nærliggende situasjon for NATO-land, sammenlignet med det Russland opplever i Ukraina i dag. Dette heter «rollebytte» i konfliktløsningsteori. Konfliktforskerne Peter Coleman og Morton Detusch identifiserer rollebytte som en av de viktigste metodene for å trene folk «til å være empatisk lydhør overfor andre». De to andre metodene er rollespill og kontrollert innbilning. «Empatisk bekymring lar mennesker føle sympati for hverandre, og forestille seg hvordan det er å være i andres situasjon, og ha deres følelser. Empati er en forutsetning for konstruktiv interaksjon med andre» (The Handbook of Conflict Resolution).

Slike forsøk på rollebytte, empati og konstruktiv konflikthåndtering baseres ofte på analogier. Det vil si generelle sammenligninger, metaforer og lignende eksempler, som ikke reproduserer faktiske situasjoner i sin helhet, men som gjør det mulig å trekke nyttige paralleller. Det vil alltid være forskjeller mellom oppfatningen av virkelige situasjoner og analogiene som blir benyttet, men dette innebærer ikke at analogien er feil eller unødvendig.

Viktige historiske paralleller
Det er store historiske forskjeller mellom forholdene Russland-Ukraina og USA-Cuba. Likevel er det enkelte historiske paralleller mellom disse forholdene som er viktig å huske, for å unngå farlige situasjoner for hele verden. Både USA og Russland er stormakter i deres egne regioner. Både Cuba og Ukraina er mindre stater som spiller en nøkkelrolle for de geopolitiske interessene til de nærmeste stormaktene.

Sovjetunionens og USAs håndtering av Cubas demokratiseringsforsøk i 1959 bidro, blant annet, til utplassering av kjernefysiske våpen på Cuba i 1962, forferdelige kriger i Latin-Amerika og over 50 år med anspente forhold mellom Cuba og USA. Den viktigste parallellen mellom Cuba-krisen og situasjonen i Ukraina i dag er at stormaktenes håndtering av Ukrainas demokratiseringsforsøk har bidratt til å eskalere en konflikt som truer hele verden. Situasjonen kan forverres, særlig hvis stormaktene ikke klarer å forstå hverandre.

LES OGSÅ: 25 år siden muren falt: Ostalgien lever i tyskernes hoder

USA må ha empati med Russland
Det er et mål at russiske myndigheter skal føle empati for USAs rolle i Ukraina, hvis det ønskede utfallet er en konstruktiv løsning av konflikten. Derfor kan det være nyttig for russerne å huske forholdet mellom Sovjetunionen og Cuba under den kalde krigen. Men det betyr at det samme gjelder for USA. Det er et mål at USA-amerikanske myndigheter skal føle empati for Russland, hvis det ønskede resultatet er avspenning av konflikten i Ukraina. Derfor kan det være nyttig for USA-amerikanerne å forestille seg lignende historiske situasjoner de har gått gjennom, for eksempel da USA fryktet sovjetisk innflytelse i Latin-Amerika eller andre deler av verden. Cuba-krisen kan være en nyttig kasusstudie for alle involverte parter.

Denne øvelsen baseres ikke på dårlig begrunnede historiske eksempler, men på en dyp forståelse av noen av de viktigste funnene innenfor konfliktforskning og verdenshistorie. Men skal øvelsen være nyttig, hjelper det ikke å gjennomføre det med en selektiv hukommelse, som tar enkelte hendelser ut av sammenheng, slik at framstillingen av hendelsene passer med argumentene man ønsker å begrunne på forhånd. Det er avgjørende å ta hensyn til all historisk kunnskap som er tilgjengelig, slik at de involverte partene kan unngå de historiske feilene som ble gjort tidligere i lignende tilfeller.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

2 kommentarer på Konflikten i Ukraina eskalerer. Stormaktene må besinne seg

  1. Henry Kissinger er av den oppfatning at land som Finland og Ukraina bør militært sett være nøytrale for å skape en buffersone mellom atommaktene. Dette har Kissinger og andre ment helt siden Cuba krisen. Det bør være et overordnet mål for alle stormakter å forhindre utbrudd av atomkrig, selv om det feks fører til at Finland og Ukraina eventuelt mot sin vilje ikke får lov til å bli medlem av NATO. Ingen har noe å vinne på utbruddet av en atomkrig. Det kan hende at de neo-konservative i USA tror at det er mulig å kunne vinne en atomkrig. Det ser ut som makteliten i USA er splittet i dette spørsmål.

    Løsningen for Ukraina kan være en folkeavstemming i Øst-Ukraina om løsrivelse fra Ukraina. Tidligere har land som Jugoslavia blitt splittet opp og Kososvo ble skilt ut fra Serbia. Tsjekkoslovakia ble delt i to land på fredlig vis. Det har vært folkeavstemming i Skottland som nesten endte med løsrivelse. Problemet er at det ikke finnes regler for slike løsrivelser i Folkeretten.

    • Avatarflæskogbananer // 2015-03-04 kl 10:16 //

      Henry Kissinger har blitt en særdeles glup fyr på sine eldre dager. Folk glemmer at atomkrig er like reelt nå som det var på 60-tallet. Eneste forskjellen nå fra Cuba-krisa, er at Norge vil klare seg fint, mens USA vil miste sine største byer. Russland ville både da og nå bli et radioaktivt krater.

Kommentarfeltet er lukket.