Vi tjente 600 kroner og fikk en fin kveld

Det er lørdag morgen. Kjæresten min og jeg har akkurat stått opp og nå spiser vi havregrøt. Vi snakker om fredagens «gullrekke», og til tross for at kjæresten min er på nybegynnerstadiet i norsk, synes han i alle fall Skavlan hadde noen interessante innslag. Oppkledning. Tannpuss. Finner frem den store, blå handleposen fra IKEA på den faste plassen bak speilet.

Jeg løper med mobilen i handa. På t-banen har jeg plottet inn adressen vi skal til. Hvordan fant folk frem før GPS? Ikke det at vi føler at vi er på riktig vei nå heller, selv med hjelp fra Windows Kart. Vi diskuterer og kjenner på stresset ved at klokka nærmer seg 10. Og vi som hadde tenkt å være der minst et kvarter før!

LES OGSÅ: Fattigdommens usynlighet

Tre minutter igjen
Endelig ser vi skolen. For mange mennesker utenfor. Heldigvis er det skiltet der og vi stiller oss ved Elektro. Det er mange foran oss, og etter et par minutter er det enda fler bak oss. «Dette er ikke så verts likevel, god plassering!» tenker vi. Damen i gul refleksvest annonserer at det er tre minutter igjen, og vi kjenner presset av folk bakfra.

Ei jente i ti-årsalderen roper til korpsvenninnene sine at de burde stå et annet sted, for hun har vært på loppemarked før, og «de folka der løper som gærninger!» Venninne skuler nysgjerrig på oss gærningene og velger å hoppe unna.

10:00! De første stormer inn, mens de andre to karene foran oss går amok og gjør seg brede for å hindre folk å komme foran dem og inn i loppeveldet. De skaffer seg et overblikk over elektroloppene. Heldigvis skulle de bare se på gamle LPer. Kjæresten min og jeg går bort til gamle forsterkere, cd-spillere og høytalere. Vi får øye på en platespiller. Den har en gul stick it-note festet på seg med summen 300,-.

LES OGSÅ: Generasjonsglippa

Platespilleren er gammel
Ikke så verst. Kjæresten min løfter av lokket. «Den mangler stift», sukker han. Jeg spør 13-åringen bak bordet, sansynligvis en av korpsets trompetister om vi kan få den billigere. «Nei prisen er 300», sier han. Jeg forklarer han at spilleren er gammel og mangler stift. Det hjelper ikke. Tenåringen mener at dette er en helt fair pris for en defekt, 30 år gammel platespiller. Damen i gul vest støtter han.

Vi finner ikke noe annet og tar t-banen fra Vindern og hjem.

Every day we huzzelin
Lørdagen etter er det samme runde. Havregrøt, småprat, ønsketanker om hva vi skal finne. Og den store, blå handleposen fra IKEA.

Mens vi går ut av blokka synger vi «Every day we huzzelin, every day we huzzelin, huzzelin, huzzelin», mens vi ler. Vi ler av omstendighene og det vi driver med. Vi ler fordi vi er tragiske og smarte på samme tid. Vi ler av Erna og Fabian. Vi ler av levevilkårsundersøkelser og ølpriser. Vi ler av de som ser på hverdagshustelingen som noe småromantisk. Vi ler fordi folk ikke lenger vet hva romantikk er.

Heldigvis skal vi ikke så langt denne dagen. Trenger bare å ta Oslos «hovedbussåre,» buss 37, et par stasjoner til Vålerenga skole. Enda-større-trøkk. Hvem er disse folka? Jeg leker med tanken om hvem de er og hva de leter etter. De eldre damene er nok på jakt etter brødformer. Øst-europeerne sikter seg nok inn på møbler, det er mange nye som etablerer seg her nå. Hipsterne skal ha noe som gjør dem spesielle og like som alle andre på samme tid. De vest-afrikanske damene ser etter vinterklær. Noen «originaler» som sikkert skal se på gamle bøker. En pakistansk familiefar som håper de finner noe de kan ta med hjem til familien i Pakistan i desember. En latinamerikansk kvinne ser etter koffert til sambakostymene sine. En gammel mann som leter etter Jordal-kuriositeter. Slik står jeg og fantaserer stereotypisk for at tiden skal gå.

LES OGSÅ: Vi romantiserer de fattige, og vi avskyr dem

Kjøpes for å selges
10:00. Vi løper inn og finner raskt to forsterkere. Mannen i gul vest er lett å prute med og vi får de for 50,- og 80,- kroner. Vi legger dem i den store, blå handleposen fra IKEA. Tar bussen fornøyde hjem. Kjæresten min skrur av kassen og sjekker innholdet. Alt i stand. Alt i stand! Jeg vasker forsterkerne og vi kobler den ene opp til en CD-spiller med seks magasiner og et par høyttalere. Tar bilder, legger ut annonse på Finn. Venter.

Gjennom en organisasjon har vi fått gratis konsertbilletter og nå gleder vi oss til en kveld med jazz. Mens vi står i køen utenfor Rockefeller får jeg en melding. Om jeg er interessert i å selge billigere hvis han henter nå? Kjæresten min og jeg ser på hverandre. Selvfølgelig. Vi går ut av køen og tar bussen hjem. Kjøperen kommer og ser over loppefunnene våre. Nikker. Smiler fornøyd. Gir oss penger.

Vi tjente 600 kroner.

Vi hopper på bussen og én time etter konsertstart står vi igjen inne på Rockefeller. En blanding av penger, musikk og selskapet gjorde at det ble en veldig fin kveld. Likevel.