Hvem er egentlig de svakeste i vårt samfunn?

Foto: Yair Haklai

Arbeidslivet definerer inntekt, sosial status og mulighetene disse tar med seg. Det bestemmer også hvem som er de svakeste i samfunnet. 

Kristian Jørgensen
Om Kristian Jørgensen (5 artikler)
Kristian Jørgensen bor i Oslo og utdanner seg til mekaniker. Han skriver om sosial rettferdighet og likestilling.

For å forstå dette må man se saken i fra et ståsted som tar utgangspunkt i hvem samfunnet egentlig er avhengig av, og hvordan de utnyttes.

Klassedelinga
Tilhører man den økonomiske overklassen så er man i en privilegert situasjon. De fleste lån på bolig og transportmiddel er betalt, man har til mer enn salt i grøten og har muligheter som andre bare kan drømme om. Man kan gå på private skoler, plassen de mest motiverte lærerne trekker, ofte på grunn av penger,  men også grunnet den generelle tendensen til at disse elevene tar skolegangen sin seriøst på grunn av kostnadene ved en slik skole. En av de andre fordelene er at man har større tilgang til jobb, enten gjennom familie eller familiens bekjente. Man står først i køen på mange områder og får ofte en bedre start på livet enn andre mennesker.

Hvis man derimot tilhører underklassen, så har man offentlige instanser å henvende seg til. Man har igjen muligheter som mange ikke kan forestille seg, og det er en del i dette samfunnslaget som ikke er klar over rettighetene sine. I all hovedsak tenker jeg på de som er avhengig av en jobb som ikke er alt for godt betalt, eller NAV for å overleve.

Den sistnevnte gruppen har jeg gjennom egne erfaringer opplevd at blir utnyttet på det groveste. Det kanskje ikke mange vet er at NAV ikke har meldeplikt for noe som helst. Skal man komme helskinnet gjennom dette systemet er man nødt til å lese seg opp på lovverket og passe på at de ikke bryter sine egne regler. Ved flere anledninger har jeg selv vært nødt til å gå ned på mitt lokale NAV kontor med reglementet i hånd for å få ting gjort, de gir seg aldri uten en kamp, men bøyer av for referanser til lovverket.

Man har rett på kurs som kan hjelpe en å komme i jobb, men ikke minst støtte til skolegang, bolig og livsopphold. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt om mennesker som har blitt truet med at de kommer til å miste støtten sin hvis de ikke gjør det de får beskjed om, selv om dette er strengt ulovlig. (Sikter spesifikt til § 18 og § 19 i loven om sosiale tjenester.)

Den grå massen
Den gruppen som faller mellom er den grå massen, også kjent som middelklassen. De har lån å betale, familier å forsørge og har ansvaret for at samfunnet rusler og går. Disse har verken rett på spesielt mye offentlig støtte eller tjenester, siden de kan dekke disse kostnadene selv, men de er fortsatt ikke like privilegert som klassen over seg.

Så kommer vi til den samfunnsgruppen som de fleste prøver å jobbe seg opp fra, med mennesker som på mange måter blir utnyttet av samfunnet. Arbeiderklassen er den største i Norge, og den jeg selv er vokst opp i. Store deler av min egen oppvekst har vært fokusert på hvordan jeg kan jobbe meg opp og forlate denne delen av samfunnet i den tro at gresset er grønnere på den andre siden, noe det sjeldent er.

Vi bor i et land der høyere utdanning er forventet, og mangel på dette er nesten ikke sosialt akseptert. Mange vil utdanne seg til lederstillinger selv om det er overaskende få som egentlig er egnet til dette. Går man på et universitet eller en høyskole har jeg selv erfart at første man blir spurt om når man går på studentpub eller på byen med medstudenter, er: «Hvilken utdanning tar du». Det er aldri snakk om å finne ut hvem personen egentlig er. Jeg har gang på gang satt ut folk med å si, «Hei, hvem er du?» og i de aller fleste tilfeller må de samle seg før de faktisk kan svare på dette.

Arbeidsinnvandring
Ungdom som utdanner seg skyr unna stillinger som definerer denne klassen, servicestillinger, renhold og andre veldig grunnleggende typer arbeid. Jeg var selv sånn i mange år, helt til jeg forsto nødvendigheten med disse jobbene. Noen må gjøre dem, de er greit betalt så hvorfor ikke meg? Denne instillingen gjør at vi opplever høy arbeidsinnvandring for å fylle disse stillingene, men hva skjer når en av de nåværende regjeringspartiene bestemmer seg for å gjøre det vanskelig for de som kommer til Norge for å søke lykken…

Mange vil da se for seg at samfunnet kanskje stopper opp på grunn av manglende bemanning av disse jobbene, men det er der utnyttelsen kommer inn i bildet. Som arbeider har man mange forpliktelser, noen av dem er å møte opp, holde kjeft og gjøre jobben sin uansett hva. Klarer man ikke å møte disse betingelsene mister man jobben, selv om arbeidsplassen kan ha en stor mangel på arbeidskraft. En farlig tendens er at stadig flere blir ansatt i deltidsstillinger, som gjør at arbeidsgiver styrer mengden jobb og lett kan skvise ut de som klager på arbeidssituasjon og -miljø ved å gi dem færre timer. Dette gjør arbeidet både strevsomt og lite lønnsomt.

Hvordan samfunnet generelt sett takler dette er virkelig skremmende, de fleste tar det bare fordi de må. De er avhengig av inntekten, og må finne seg i behandlingen de får på grunn av økonomiske forpliktelser. Ikke minst at de har sosiale forventninger å nå opp til. Ingen er villig til å stille seg i skuddlinjen for dette, eller gå rett til verks med å kritisere dette offentlig, noe vi kan skylde på samfunnets syn om at å være politisk korrekt er alfa-omega.

Personlig savner jeg en kritisk debatt der man kaller en spade for en spade og tørr å ta et skikkelig oppgjør med dagens arbeidspolitikk. Ikke minst gjelder det å finne en løsning som er rettferdig og lønnsom for alle.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.