De som tapte kampen

Rebecca Barray

Klassekampen handler ikke bare om verdier. Den handler enda mer om verdighet, tillit og medbestemmelse.

Christian Torseth
About Christian Torseth (9 Articles)
Christian Torseth er mangeårig samfunnsdebattant.

I Norge er «klasse» blitt et begrep uten innhold. Middelklassen har vokst, og når alle har hytte er overgangene blitt så flytende at man godt kan tjene en million, og likevel ikke regne seg som rik. De som fortsatt snakker om klassesamfunnet er inntørkede ideologer med revolusjonsmelankoli, etterlevninger av partier ingen husker navnet på.

Oppfatningen at klassekampen handlet bare om verdier, og at kampen er over når alle har fått Netflix, er sørgelig feil. Den handlet kanskje enda mer om verdighet, og det er noe man bare kan få i møte med andre mennesker. Det var derfor arbeidsfolk ikke ville stå med lua i hånda. De ville ha respekt og bekreftelse på at de var like mye verd. De ville ha tillit og medbestemmelse. Store grupper i Norge har fortsatt ingen av delene.

LES OGSÅ: Hvorfor vi misunner de uføre

En usynlig underklasse
Landsmoderen Gro sa en gang at det er typisk norsk å være god. Det kan stå som en passende gravskrift for klassekampen. Hun kunne sagt det var typisk norsk å vise omsorg, eller at det var greit å trenge hjelp, men ekte nordmenn skal ikke trenge hjelp i dag. Ikke statens hjelp, i alle fall. Det er derfor dagens underklasse er blitt usynlig, og det er derfor Arbeiderpartiet har skiftet side og blitt et høyreparti i spørsmålet om fattigdomsbekjempelse.

Det er flere ulike grupper i Norges underklasse, men de uføre er blant dem med minst innflytelse, dårligst helse og økonomi, og er de man friest kan mistenkeliggjøre uten grunnlag. Diskusjon om hvorvidt uføre skal få enda mindre å leve for, eller beholde den ofte svært lave inntekten de har, er ikke bare en diskusjon om levestandard og verdighet for de uføre. Den handler også om at de uføre har glidd så langt ut av syne at man kan si og mene hva man vil om dem, og behandle dem slik at det går ut over helsen og minsker sjansen til å komme ut jobb. Ikke minst handler det om at politikere ignorerer over tre hundre tusen mennesker i den grad at de stemmer sjeldnere enn noen annen gruppe.

Regjeringens angrep på barnetillegget, overgangsstønaden, rentefradragene og alderspensjonen til uføre er i så måte detaljer. Det virkelig kritikkverdige er den politiske retorikken og den manglende evnen til å se og ta ansvar for de menneskelige konsekvensene politikken har. Mer enn det – konsekvensene det vil ha for hele vårt samfunn når det blir akseptabelt å mene at enkelte ikke er en del av det. Det er ikke en overdrivelse å si at klassesamfunnet har sneket seg tilbake, og vi har ikke engang lagt merke til det.

Frihetens tapere
De uføre velger ikke sin status selv. De får den kun etter mange år med undersøkelser og tiltak, og kravene er langt fra trivielle. Friske, arbeidende mennesker har aldri opplevd helsetilstander som kan sammenlignes. Våre beste eksperter prøver alle løsninger, før de motvillig konkluderer med at et menneske ikke har den fysiske eller psykiske friheten til selv å velge å jobbe. Uførhet er altså ufrihet. Ingen forskning underbygger at uføre er friskere enn legene sier, men likevel er det en gjengs oppfatning at dårlig råd kan «stimulere» dem ut i arbeid. Ingen ser ut til å finne det påfallende å sette økonomi over biologi på denne måten. Uføre later heller ikke som. NAV Kontroll tar hvert år mange hundre trygdesvindlere, men langt over nitti prosent går på dagpenger eller arbeidsavklaringspenger.

Til tross for at det er flere uføre enn disse to gruppene til sammen, finner man altså nesten ingen som jukser. De mest pessimistiske anslår at det uførejukses for to og en halv milliard. Skatteundragelser beløper seg til sammenligning til minimum 130 milliarder. Bevisene for juks uteblir, og uskyldspresumpsjon er erstattet med spekulasjon. Er det ikke rimelig å kreve at politikken i det minste baseres på et faktagrunnlag som sier klart og tydelig at legene tar feil, disse menneskene kan og bør jobbe? Det er en stor skam for den uføre å stadig måtte benekte at han er kriminell, enten det blir insinuert av naboer eller politikere. Det er en enda større skam for landet at et slikt klima av mistillit får vedvare. Hvor er politikerne som hever fanen og sier at statens viktigste oppgave er å ta vare på dem som ikke kan ta vare på seg selv?

LES OGSÅ: Hva med oss uføre som står opp om morgenen, Robert Eriksson?

Uførebløffen
NHO og den utvidede høyresiden snakker gjerne om en eksplosjon i helserelaterte ytelser. Det er snarere snakk om en implosjon. Helt siden 2001 har antallet på arbeidsavklaring, sykemeldte, og uføre falt, bare i fjor med så mye som 12 000. De uføre er ingen trussel for Norge, trusselen kommer fra Stortinget. Der har de fått for seg at det å komme seg ut i jobb er en ny idé, noe uføre ikke har tenkt på, langt mindre prøvd. Dette stemmer heller ikke: En tredjedel av de uføre jobber, og over femti tusen av disse er 100% uføre. At de jobber likevel er ikke et bevis på at for mange blir erklært uføre, det er et bevis på hvor inderlig disse menneskene ønsker å bidra. Andelen uføre stiger med gradvis nedsatt funksjonsevne, men bare én av tre nordmenn som har sterkt nedsatt funksjonsevne, er uføre. I tillegg er det slik at de som er mest attraktive kommer først i arbeid. De menneskene som blir utsatt for kutt, er dermed de samme menneskene arbeidsgiverne ikke ville ansatt, hvis de kunne jobbe. Andre land, med færre uføre, har også lavere deltakelse på arbeidsmarkedet.

Høy yrkesdeltagelse må altså ses i sammenheng med antall uføre. Regjeringens resonnement om at generelle kutt vil være treffsikker arbeidsmotivasjon, er ikke overbevisende nok til å rettferdiggjøre de sosiale problemene kuttene med sikkerhet vil forårsake. Regjeringens ideologiske plattform fokuserer på såkalt vekstfremmende skatteletter, og hardt fokus på arbeidslinja. Det kan virke hedensk mot vårt godhetsideal å prioritere dem som ikke mangler noe, når andre lever i mørket, syke og ensomme, særlig når ikke engang Finansdepartementet vil kalle disse skattelettene vekstfremmende. Arbeidslinja burde på sin side kanskje omdøpes til Straffeloven for Syke og Fattige.

Den onde fattigspiralen
Kombinasjonen kan vise seg å være den politiske versjonen av kreftbehandling med homeopati: Det fungerer ikke, men så lenge det er liv i pasienten kan man insistere på at effekten nok vil komme. Slik blir umiddelbare og negative effekter av kutt relativisert bort med henvisning til en udefinert avkastning en gang i fremtiden. Ironisk nok står det i samarbeidsavtalen mellom Høyre, Frp, Venstre og Krf at de skal «jobbe for å løfte mennesker ut av fattigdom.» Mål og virkemidler henger ikke sammen, noe regjeringen har fått høre gjentatte ganger i høst. På toppen hevder høyresiden at de har tillit til mennesker. Det gjelder bare til man blir fattig og syk, da viser det seg at tilliten forutsetter at folk er friske og produktive. Høyre og FRP har lenge kjempet mot ensrettingen og likhetssamfunnet, men når det kommer til stykket viser de seg som de aller største tilhengerne av at staten tvinger alle inn i samme form. De tåler ikke den som er annerledes. Vi er alle like friske, og er vi ikke det skal vi straffes til vi blir det. For det er straff: Gjennomsnittlig uførestønad er 203 000,- før skatt, og økonomisk utrygghet forverrer situasjon for den uføre.

Det å leve i fattigdom, uten kontroll over eget liv, bidrar til enda dårligere helse. Ensomhet, depresjon og kronisk stress er vanlige bivirkninger av fattigdom, og bidrar til sterkt forhøyet dødelighet hos uføre, samt økt risiko for infeksjoner, kreft, hjerte- og karsykdommer osv. som påfører samfunnet store utgifter. Det tapper også så mye mental energi at man gjør dårligere valg og flere feilvurderinger, noe som reduserer sjansen for å leve et ordnet liv. I tillegg får barn i fattige familier dårligere helse, tar mindre utdannelse, og har dårligere utsikter om et liv med normal inntekt. Alt i alt er det ikke utenkelig at økte uføreytelser vil kunne minske samfunnets kostnader på sikt.

En klasse uten innflytelse
Vårt demokrati er bygget på representasjon. Mennesker med ulik bakgrunn skal sørge for at alle blir hørt, men det finnes ingen på Stortinget som selv har vært ufør. Det er et problem, for vi stoler mer på mennesker vi forstår, og vi forstår dem bedre hvis de er lik oss selv. Med nærhet og forståelse kommer respekt og empati. Noen enkle spørsmål kan demonstrere mangelen på grunnlag for empati og tillit: «Har du selv opplevd å være langvarig fattig, syk og isolert?» «Har du jevnlig kontakt med noen fra denne gruppen?» «Er noen fra denne gruppen involvert i vurderinger som angår dem?» Bytter man ut «syk og fattig» med «rik og mektig», vil rimeligvis flere svare ja. Dette sier selvsagt ikke noe om representantenes moral, men det understreker på hvilken bakgrunn vedtak blir gjort.

De som styrer landet, enten de er politikere, næringslivs- eller organisjonsledere har tre ting til felles: penger, posisjoner, og nettverk. Disse faktorene avgjør innflytelsesevnen, og uføre har ingen av dem. De har ikke råd til flybilletter for å lobbyere, er mindre aktive i organisasjoner enn yrkesaktive, og har ingen mektige venner å ringe for å fremme sin sak. I praksis er de uføre uten stemme i det offentlige ordskiftet, og uten representasjon på Stortinget. Våre folkevalgte har heller ingen partipolitisk interesse av å forsøke å bedre livene til de uføre. Fagforeningene gir millioner til Arbeiderpartiet, millliardærene støtter Høyre og FRP, men ingen får penger fra de uføre. Dette medvirker til at svært få partier vil ofre politisk kapital på en gruppe som er så mistenkeliggjort at den som forsvarer dem blir oppfattet som naiv, på grensen til samfunnsfiendtlig. Den politiske prisen for å forsvare de svake er alt for høy, siden man i et begrenset budsjett alltid må gjøre det på bekostning av noen som er sterkere.

LES OGSÅ: Hvem er egentlig de svakeste i vårt samfunn?

De stemmeløse
Heller ikke i valg blir uføre hørt. Uføre har generelt lavere utdannelse enn befolkningen forøvrig, og har svært mye lavere inntekt enn andre. Statistisk er det slik at har du lav utdannelse eller inntekt, er det mindre sannsynlig at du stemmer ved valg. Resultatet er at bare om lag 50% i disse gruppene stemmer. SSB har ikke gjort undersøkelser på hva tilhørighet i begge grupper medfører. De med inntekt over 500 000,- stemmer på sin side i nærmere 80% av tilfellene, det samme gjør de med høy utdannelse. Enkelte vil svare at hvem som helst kan melde seg inn i et parti og påvirke politikken innenfra. Et slikt svar er den politiske ekvivalenten av vitsen om guttungen som løper lykkelig inn på kjøkkenet til mor og ber om et stykke bursdagskake. «Den står på benken», sier moren. Gutten ser på kaken, og svarer betuttet «Men jeg har jo ingen armer!» Morens lakonisk grusomme svar er det som gjør vitsen morsom: «Ingen armer, ingen kake».

De stemmeløse i Norge har ikke de armene man må ha for å nå frem med politiske krav, og har heller ingen grunn til å ha tillit til politikerne. Dette er alvorlig, for i vårt samfunn er tillit sementen som holder Lecablokkene sammen. Når store grupper blir gjort tillitsløse truer det hele vår samfunnsoppbygging. Økonomisk ulikhet gir også lavere vekst og sosial uro, i følge regjeringen. Mange har gjort et poeng av forskningen som viser at små forskjeller henger sammen med en lang rekke gode effekter i et samfunn. Tillit er en av faktorene som samvarierer med små forskjeller, men årsakssammenhengen er ikke klar. Det motsatte kan altså være tilfelle: at tillit er en av de tingene som lar oss opprettholde små forskjeller. Å undergrave tillit er i så fall å berede grunnen for større forskjeller. Hvis tilliten bryter sammen, faller tilhørigheten og skatteviljen hos de rike, og de fattige blir enda fattigere.

Desperasjonen mange uføre har uttrykt i høst henger sammen med alle disse problemene. Mange uføre opplever at manglende erfaringsbakgrunn, spesielt i den politiske eliten, ligger bak den politikken som blir ført. De føler at livet deres er usynlig. Ingen ser desperasjonen når pengene ikke kommer inn, angsten som gjør stua om til det ytre rom, depresjonen som gjør soldager grå. Ingen respekterer de kroniske smertene, eller forsøker å lette skammen ved å føle seg som en taper. Det er dyp håpløshet i å bli sett som verdiløs, derfor føler mange at noe er alvorlig galt når finansministeren kaller massive kutt til de svakeste en sosial politikk. Klassekampen er kanskje over, men det var ikke plass på pallen til alle.

LES OGSÅ: Vi må snakke om klasse, lytte til stemmene som ikke blir hørt

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Comment on De som tapte kampen

  1. meretesh // at // Reply

    Må bare beklage jeg ikke har sett denne før. Jeg leste “Hvorfor vi misunner de uføre” i Handikapforbundets blad i høst, denne er ikke dårligere.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*