I det friske lyset av morgengryet for hundre år siden lå tyske og allierte soldater dypt nede i sine skyttergraver på vestfronten i Belgia og Frankrike da de trosset sine offiserer for å erklære våpenhvile.
Ved å slippe sine våpen skremte de verdens krigsmakere og ga et glimt av den makta folk uten grad eller privilegier har for å bestemme sine egne skjebner.
Julefreden senket seg
De var bare i den femte måneden av det som den gang var kjent som Den store krigen. På begge sider lengtet de hjem. Mennene følte døden snike i skyttergravene mens de så sine venner dø. Soldatene var herrer over monstruøse våpen: flammekastere, klorin- og sennepsgass, maskingeværer som kunne skyte 500 kuler i minuttet. Over én million mennesker var allerede døde.
Men på julaften 1914 utfoldet en utrolig scene seg. Den spake lyden av julesanger drev ut fra de gjørmete, halvfrosne og blodstenkede skyttergravene som britiske og tyske soldater befestet den natta. Soldatene klemte furutoppene de hadde kappet av og pyntet med talgelys og papirlykter. Tung artilleri, ammunisjonsesker, kratere med matrasjoner og trebjelkene som holdt skyttergravene på plass ble alle pyntet.
«Merry christmas», ble det ropt ut med tysk aksent. «Frohe Weinachten», kom det tilbake med skotsk klang. Fiendenes skyttergraver var så nær hverandre at ordene enkelt kunne høres. Lysende trær steg opp fra de tyske vollene. Britiske soldater iakttok gjennom sine periskoper.
Stridende soldater med felles bakgrunn
Rykter om en julevåpenhvile hadde sirkulert i flere uker. Var dette øyeblikket? Eller var det en felle? Soldatene myste gjennom sine militære apparater og tenkte over neste trekk. En lik blanding av glede og mistenksomhet fylte opp bunkerne.
Disse mennene kjempet i en krig som ikke tjente noen av dem. Det var en imperialistisk krig, en krig mellom verdens mektigste nasjoner for på ny å fordele klodens land, en krig for å forsikre innhenting av bankgjeld. De visste at det kun var et spørsmål om tid før også de ville møte den samme skjebne som så mange andre som allerede hadde mistet sine liv.
Hva var meningen med det hele? At de rike skulle forbli rike? Gjennom sitt sinns øye kunne soldatene se sine viktige andre; sine foreldre, sine barn, sine brødre og søstre, pakket inn i varme hjem ved siden av sine egne juletrær. De værnepliktige kunne ikke krige under slike omstendigheter. Derfor gjorde de ikke det.
Fredelig møte på slagmarka
Sola sto opp og en tysk soldat dro seg opp av sin dødsinfiserte skyttergrav. Britiske snikskyttere glodde gjennom sine sikter. Han bærte ikke våpen. Så dukket nok en tysk soldat opp, og enda en. De var også ubevæpnede. Soldater, klare på avtrekkeren, hardnet av måneder med kamper, følte en bølge av oppspilthet bruse gjennom dem mens de senket sine rifler.
De britiske soldatene forlot så sine skyttergraver. På begge sider trådde de over likene av falne kamerater som var stive i den kalde gjørma og dekket av et pulver av morgenfrost. Soldatene møttes midt på slagmarka – ingenmannsland – fremdeles litt nervøse, men smilende.
Øye til øye tok de hverandre i hendene og delte bilder av sine kjære. De utvekslet små presanger: sigaretter, desserter de hadde fått som militærrasjoner, frakkeknapper. De gjenkjente og feiret sine felles interesser. Soldatene fra begge sider hadde foreldre som var fabrikkarbeidere, husarbeidere og alle typer ordinære, vanlige mennesker. Dette gjorde at de knyttet bånd.
Fotball for fred
Soldatene ble straks revet tilbake til de siste måneders grusomheter. Likene etter falne kamerater, som lå strødd i ingenmannslandet, kunne ikke oversees lengre. Lag med deltakere fra begge sider bar blåe og opprevne lik til sine gravsteder i stillhet.
Så var det noen som foreslo fotball, men det fantes ingen ball. En blikkboks ble slengt ut på det klargjorte området som en trøstesløs erstatning, men soldatene utnyttet den til fulle. De byttet ut de fæle krigspliktene med idrett. Soldatene spilte som om deres liv var avhengig av kampen. De nøyt hvert et klunkende spark, pasning og mål med et behov om at moroa skulle vare til evig tid. Respekt og sportsånd viste seg mellom lagene. I de øyeblikkene var ikke mennene fiender lenger.
Tida gikk saktere i de rolige øyeblikkene. Begge sider følte det. Det var en ro de ble overrasket av, en ro de ikke visste eksisterte før krigen. Ethvert blikk, enhver latter og enhver berøring var livlig og viktig. Det føltes som det beste narkotikum.
Freden avbrytes ovenfra
Offiserer med titler helt opp til oberst deltok i våpenhvilen. Moroa ble imidlertid kortvarig for de med høyere rang. Allierte offiserer kunne ikke ignorere ordene sendt ut bare et par uker før av general sir Horace Smith-Dorrien, som utstedte en instruksjon til toppene til alle divisjonene:
«Det er i løpet [av høytiden] den største faren for troppenes moral finnes. Erfaringer fra denne og alle andre kriger beviser utvilsomt at tropper i skyttergraver veldig nært fienden lett, om de blir det tillatt, glir inn i et leve å la gå(live and let live)-syn på livet…
Korpskommandanten beordrer derfor divisjonskommandantene den absolutte nødvendighet å oppildne til en offensiv ånd… Vennlig samkvem med fienden, uoffisielle våpennedleggelser, hvor fristende og fornøyelige de enn måtte være, er absolutt forbudt.»
Sola gikk ned og offiserene, med general Smith-Dorriens ords gjenklang i minne, ga ordre om å vende tilbake til skyttergravene. De kunne ikke la mennene vinne selvtillit til åpent å stille spørsmål ved ordrelinja. Toppene kunne ikke la de lavere rangerte se at de var sterkere enn de høyere rangerte – mindretallet.
Hva hvis?
Neste dag var andre juledag. Roen fortsatte, men over 100 soldater var døde før dagens slutt. Den offisersbestemte krigingen startet. Tropper fra begge sider ble beodret til å skyte på folkene de spilte fotball med, utvekslet gaver med, viste bilder til, kun timer før.
Disse soldatene drepte folk de hadde langt mer til felles med enn de som beodret dem til å kjempe. De var for det meste fattige og arbeiderklasse. Generalene hadde titler som sir og lord. De eide store gods. De sto i ledtog med røverbaroner (robber barons), konger og andre statsoverhoder. De levde i verdener de kjempende mennene bare leste om.
16 millioner mennesker døde i den første verdenskrig. Soldater som spurte seg om krig var sinnsykt og deres egne personlige interesser i den undret: Hva om vi hadde nektet å gå tilbake til skyttergravene? Ville ryktet spredd seg? Hva ville skjedd deretter?
En kime til inspirasjon
Rundtom i Europa kaprer profesjonelle fotballag, bedrifter og byråkrater hundreårsjubileet for julevåpenhvilen. Det er et pågående forsøk på å kontrollere et øyeblikk av opprør i historien.
En våpenhvile er bare mulig når tvil fyller de kjempende. Våpenhvilen ga utvilsomt ressonans i sinnene til russere og tyskere som fraterniserte og deserterte en masse på østfronten tidlig i 1917. Det motet så utvilsomt ut som en indikasjon på den internasjonalismen for de russiske revolusjonære som kort tid etter kastet tsaren og gikk inn for fred med Tyskland.
Våpenhvilen må ha blitt diskutert blant de 100.000 franske troppene som nektet å følge sine kommandanters ordre og la ned sine våpen mot slutten av krigen. Hendelsene i jula 1914 er en kime til inspirasjon som fremdeles kan bli plantet i hjertene til soldater som kjemper for imperiers interesser. Men de må knytte seg til denne historien.
Howard Zinn skreiv en gang, som sitert av sin venn Staughton Lynd, i Doing History from the Bottom Up:
For at folk skal kunne «stole på seg selv trenger [de] å vite noe som historien vet»: at folk «tilsynelatende uten selv å ha makt kan skape makt ved å bestemme seg for ikke å bli kontrollert, ved å handle sammen med andre for å endre livene sine.» Historie «burde ikke etterlate oss med en mørk og håpløs utsikt.» Det bør etterlate oss med «den gode følelsen av å stå sammen med folk som gjorde motstand.»
Teksten er oversatt fra engelsk av Joakim Møllersen. Den ble først publisert av Jacobin Magazine.
1. og 2. verdenskrig var helt meningsløse. Kolonimaktene mistet alle sine kolonier og Afrika ble helt ødelagt av korrupsjon og nepotisme. De eneste som vant på krigene var de antihvite som har jobbet systematisk de siste 50 årene med å utrydde hvite folkeslag.
Flott artikkel! (Dessverre skjemmet v en del stave- og grammatikkfeil. Hva med en språkvask?)
Det som kan forundre en er at en organisasjon slik som feks den norske kirke ikke har brukt denne fortelling som en julehistorie de siste hundre år om soldatene som sang «stille natt, hellige natt» i skyttergravene på julaften og som mot ordre sluttet fred med hverandre i ingenmannsland. Historien illustrerer vel noe av kjernen i kirkens budskap om fred på jorden. Men øvrigheten liker trolig ikke den slags odrenekt og sentimentalitet. Det er vel heller slikt som underdanighet og helvetesangst som skal fremdyrkes.