Feminisme er blitt et spottord

Illustrasjonsfoto flickr.com

- Men i Norge er vel ikke dette engang et tema?, sier venninna mi. Hun er født og oppvokst i Nord-England, jeg langs Oslofjorden.

Martine Jonsrud
About Martine Jonsrud (1 Articles)
Martine Jonsrud er feminist, journalist og medieviter, og er bosatt i London. Hun er opptatt av musikk, likestilling, populærkultur, storbyliv, reise og litteratur i bred forstand.

Og nå sitter vi på kjøkkenet mitt i London og snakker om kjønnsroller. Om hvordan det er å være jente og kvinne i England, om side 3-pikene, om dyre barnehageplasser, om glasstak og om kroppspress. Jeg må tenke lenge før jeg svarer. Hun har jo rett, på et vis. Norge er et av de mest likestilte landene i verden. Ikke bare har vi lover og regler som forhindrer kjønnsdiskriminering, vi har også kulturen på vår side. Nordmenn bryr seg ikke om kjønn. Her er det Besseggen i sommerferien, bål i strandkanten, koselige blomsterduker, dugnad, varme klemmer, sjøsprut og topplue, uansett kjønnsorgan. Mer er det ikke å si om den saken.

Hvorfor er det da sånn at buksene alltid føles litt trangere når jeg lander på Gardermoen? Er det bare fordi jeg kommer hjem, til det kjente, kjære og samtidig uunngåelige? Til rollene, mønstrene, samtalene, forventningene? England er jo på langt nær et fristed hva likestilling angår. Hvorfor skulle jeg føle meg bedre der? Er det bare mitt eget ego som spiller meg et puss? Kanskje det, men jeg tror det er noe mer, noe som kan være relevant for flere enn meg selv.

For noen uker siden møtte jeg en annen norsk kvinne. Hun bor også i England, har bodd der et års tid, og synes det var deilig å slippe. Det var det hun sa. Å slippe å være i Norge, som kvinne, for en stund. Men hva er det vi slipper? Helt tydelig er det jo mye vi ikke slipper. Ta angrepillen i England, for eksempel. Det er ikke bare å stikke ned på apoteket, stappe den i lomma, kjøpe en vannflaske og svelge tabletten på bussen. Du må på bakrommet. Svare på spørsmål. Hvem, hva, hvorfor, hvordan. Som om det ikke fulgte med en bruksanvisning.

Men buksene krymper ikke av den grunn, i hvert fall ikke for meg. Hva som bidrar til svette lår og ukomfortable rumpeballer, skjønte jeg forrige gang jeg reiste på hyttetur med gamlegjengen. Røde i kinnene satt vi rundt påskelammet, snakket om gamledager, hjembyen, om Oslo, om feminisme, om hvor den hører hjemme i dag. De fleste mente at feminisme var viktig. For u-land, diktaturer og kanskje noen steder i Europa. Men ikke i Norge, sa de. Her hjemme var jo jobben allerede gjort.

Først følte jeg meg ille til mote, litt flau, jeg som var så opptatt av dette. Hadde de rett? Står det så bra til, altså? Ser jeg strukturer som ikke finnes? Jeg tenkte på barndommen, på klassen min fra videregående, studievenninnene fra Blindern, tenkte på media, arbeidslivet, kolleger. Når oppdaget jeg at jeg var jente? Og hvordan ble jeg en kvinne? Ok, så ble jeg som niåring tilsendt en truse i størrelse førtito av nabojentene, og bedt om å sitte penere på videregående. Men ingen sa direkte til meg at det var noe jeg ikke kunne gjøre, eller noe jeg måtte gjøre, fordi jeg var jente. Det hadde gamlegjengen rett i.

Men hadde det ikke vært annerledes å vokse opp som jente? Jeg husker jeg syntes det var urettferdig at jeg, som var så lik kompisen min på barneskolen, vi som drakk whiskey bak sykkelskuret i storefri, kjøpte smuglersprit på kaia, lærte femteklassingene å røyke, vakte så mye mer oppsikt enn ham da vi ble ferska. At alle trodde jeg var en dust fordi jeg hadde store pupper. At når klassen på ungdomsskolen snakket om Big Brother, så var det alltid Anette Young og rumpa hennes som var samtaleemnet. At de eldre gutta fra videregående syntes det var artig å kalle oss for bitch. At de færreste av gutta visste hvor klitoris var, og heller ikke virket som om de var spesielt interessserte i å finne det ut, de hadde jo sett hvordan man skulle pule på internett. At jeg fremdeles ikke liker å gå i jeans.

Jeg husker hvor vanskelig det var å ikke la seg påvirke. Hvorfor kunne ikke jeg være i livet mitt uten å bry meg om det som var rundt meg? Var det ikke mitt valg, mine tanker? Det var så lite, så subtilt, men det var en del av opplæringen. Små tegn, aldri uttalt, bare helt normalt. Og det var akkurat dette usagte, det utydelige, som gjorde overgangen fra jente til kvinne vanskelig. Jeg følte meg skamfull, fordi jeg lot kulturen råde, en kultur som jeg hele tiden ble fortalt ikke engang fantes. Vi var jo helt like, alle sammen.

For meg var kulturen virkelig derimot, og den påvirker livet mitt fremdeles. Som oftest i små drypp, og i andre former enn før, men den er fortsatt tilstede. Samtidig opplever jeg enorm motstand hvis jeg forsøker å diskutere det. De fleste er lei av hele debatten, snur seg vekk eller går i frontalangrep. Feminisme er blitt et spottord. Kanskje ikke på spalteplass eller i intellektuelle sirkler, men utenfor har mange lite til overs for kvinner som ønsker å diskutere sin egen situasjon utfra et kulturelt ståsted; vi mangler kvinnelige søkere til toppstillingene (men de må jo tørre mer!), kvinner opplever vold i hjemmet (et trist familieanliggende), Kamilla ble overfalt på vei hjem i går natt (hvorfor gikk hun aleine så seint?), Siri ble utbrent (hun må lære seg å slappe av), Frida fikk spiseforstyrrelser (hun er nok litt for opptatt av mat og kropp).

Det er den selvfølgelige sannheten, at Norge er et likestilt land, som skremmer meg, og som strammer bukselinna, fordi vi ikke klarer å se bortenfor den. Ideen skygger over faktiske forhold, og maler verden rundt oss roserød. Den tar fra oss muligheten til å kjempe imot, fordi den overbeviser oss om at det vi sliter med er individuelt. Det skamfulle tar over, og så handler det ikke lenger om kultur. I hvert fall ikke vår egen. Slikt sett er det enklere å jobbe mot faktiske vedtak. De kan bekjempes. Jeg kan gå i tog, akkurat som tusenvis av norske kvinner og menn gjorde mot reservasjonsretten åttende mars i år. Det føles nyttig. Da er det lov å kjempe, lov å rope ut all dritten. Hive seg på bølgen, kjenne at det spruter.

Vanskeligere blir det når du forsøker å sparke inn en dør, som alle tror er åpen fra før. I England er det så tydelig at mange dører fremdeles står bom fast, og selv om dét gjør det uhyre vanskelig for mange, så er det lettere å addressere dem. Det blir politiske debatter. Det dannes kvinnegrupper. Det oppstår nettsteder. I et så stort land som England, så blir det naturligvis også rom for et bredere meningsskifte. Selvfølgelig kan du lage cupcakes, være make up artist og samtidig feminist! Det er færre regler, og kanskje mindre moral. Men først og fremst er det ikke et bedrag.

– Nordmenn hviler på en falsk pute, sier jeg omsider til den engelske venninna mi, som forlengst har drikki opp kaffen. Hun lurer på om det alltid har vært sånn. Jeg tror vi var på riktig vei en stund, forteller jeg, men at vi er iferd med å gå baklengs inn i fortida. Det høres illevarslende ut, sier hun, litt skuffa over at glansbildet slår sprekker.

Jeg forsikrer om at det tross alt er mye bra å si om norsk likestillingsarbeid. Det er mange ildsjeler, spennende initiativer, sterke personligheter. Også utenfor organisasjonslivet – i familielivet, på skolen, i vennegjenger – forvaltes det sunne verdier som trekker både gutter og jenter opp og frem. Vi har kommet langt, forklarer jeg, men litt for ofte føles det som om noen gir deg en stor, varm klem, samtidig som de hvisker deg i øret: jeg veit hvor du bor. Så trekker de seg unna, smiler bredt og later som om ingenting har skjedd.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned