Det jeg ikke gir faen i

Illustrasjonsfoto

Fri til å gi faen, det er mitt privilegium som kvinne i verdens rikeste land.

Johanna Vatne
About Johanna Vatne (1 Articles)
Johanna Vatne er bergenser og skriver tekster til musikk utenom å jobbe som ridelærer og bartender. Spiller bordtennis og dyrker planter på verandaen på fritiden.

Fri til ikke å la meg påvirke av photoshoppede reklamebilder av pene jenter med halvåpen munn og slørete blikk.

Fri til ikke å lese hyklerske magasiner med artikler om hvordan man skal forbedre kroppen og utseende sitt og, ikke minst, finne en perfekt mann slik at man endelig kan bli lykkelig. Så kan man få barn og være en perfekt mor som ikler sine barn designerklær og lager all mat fra bunnen av, og sender med kunstferdige brødskiver i matpakken før man suser av gårde for å realisere seg selv i drømmejobben.

Fri til å ikke lese populære blogger om sminke, selvbruning og mote.

Fri til å ikke stadig fornye interiøret i hjemmet mitt.

Fri til å ikke granske meg selv inngående i speilet og bare finne fem feil.

Fri til å ikke ønske å ta brystforstørrelse og fettflytting fra hofter til rumpe, collagen i leppene og denslags.

Fri til å ikke gå i høyhælte sko som tar knekken på føttene og gjør meg ute av stand til å bevege meg fritt.

Fri til å ikke måtte fryse i pene kjoler med bare legger.

Fri til å ikke følge moten.

Fri til å ha en dårlig holdning.

Fri til å ikke føle at jeg må se ut som en 25-åring hele livet.

Fri til å ikke måtte være en sexgudinne som alltid tilfredsstiller både partneren og seg selv.

Fri til å ikke ha trutmunn og konkav ryggsøyle på alle bilder.

Fri til å ikke bruke timevis på badet, lime på meg falske øyenvipper, hår og negler. For så å ta en selfie av resultatet.

Fri til å ikke tro at ingen gutter vil ha en jente om hun har noen synlige skavanker.

Fri til å tro at jeg har en fin kropp.

Fri til å ikke kalle alle former for bevegelse for trening og springe rundt i kompresjonsklær.

Jeg gir nemlig faen.

Eller prøver etter beste evne.

Kanskje er jeg bare egoistisk, kanskje er det fordi jeg må forstå logikken bak en beskjed før jeg vil akseptere det den sier.

Kanskje fordi jeg, i årenes løp, har klart å opparbeide meg en familie av gode venner med samme verdier som meg og som tar meg som jeg er.

Muligens er det fordi jeg stort sett alltid har gjort det jeg hadde lyst til, simpelthen fordi det føltes som om sjelen min ble kvalt når jeg ble tvunget til å gjøre ting jeg ikke interesserte meg for.

Mulig det er fordi jeg mottok min sosiale oppdragelse i en stall, der reglene for aksept var tuftet på empati, kunnskap, ansvarsfølelse og fysisk arbeid.

Kanskje det er genene? Min far laget tross alt byens beste hjemmebrent i sin tid.

Så jeg valgte altså å gi faen.

Og jeg tror jeg klarer det sånn noenlunde, selv om armhulene mine har vært barbert siden 6. klasse og trynet mitt stort sett er påført et lag mer eller mindre vellykket sminke når jeg går ut. Og jeg holder inn magen i fellesdusj. Konsekvent. Jeg holder meg på det jevne.

Ikke det at jeg ikke har følt på ekstremitetene, som min tidligere venninnes tilbud om å spleise på en forsyning med såkalt barbiedop. Og den andre venninnens arrete armer og stadige turer på apoteket. For ikke å glemme venninne nummer tres hurtige vekttap og påfølgende innleggelse på psykiatrisk.

Jeg har aldri følt noe behov for å være en barbiedukke, men om jeg hadde hatt det hadde jeg visst hvor det kom fra.

Blant uttallige svake sider er det å gi faen en av mine sterkeste. Det har naturligvis fått meg opp i en mengde problemer og feider i årenes løp, men jeg har sluppet unna spiseforstyrrelser, selvskading og operasjonstrang. Selvkritisk på grensen til hatefull, javisst, hele tiden, men ikke dit, ikke så langt. Ganske fri.

Min frihet kommer fra det å få lov til å være annerledes, tørre å satse på å bli verdsatt for noe annet enn utseende. Simpelthen fordi det ikke interesserte meg i det hele tatt. Ikke for at det er noe galt i å interessere seg for såkalt mote og skjønnhet, i og for seg, med det får være grenser. Uansett, det var bare ikke min greie.

Men mange kvinner liker vel å pynte seg, vi har tross alt gjort det siden tidenes morgen. Grensen til et skjønnhetstyranni går vel på hvorfor vi pynter oss. For å få en mann? For å hevde oss i forhold til andre kvinner? Fordi vi nyter det? Fordi vi er redd for å bli sosialt utstøtt? Fordi vi føler vi må? At tenåringer får utført kirurgiske inngrep ment for å forynge folk på 50+ er vel litt alarmerende? Selvskading og spiseforstyrrelser er vel også en smule overrepresentert hos unge kvinner i dagens Norge?

Det gjør vondt i hjertet. Det klarer jeg ikke gi faen i, og jeg hadde ikke villet om jeg hadde kunnet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Comment on Det jeg ikke gir faen i

  1. ubehageligsannhet // at // Reply

    Har dere merket noe jeg har litt problemer med: Listhaug. Vi kan vel ikke bortforklare at hun fremstår som reklamebransjens “beauti” Dette, mener jeg, hun utnytter for å legitimere rasisme-hun spiller et sjofelt spill. Avslør dama, hun står kun for det destruktive.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*