Russisk anneksjon forer høyreekstremisme

Foto: Vitaly V. Kuzmin

Den russiske anneksjonen av Krim bidrar til populariteten til høyreekstreme bevegelser i både Ukraina og Russland.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (149 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Ethvert land som blir invadert får en oppblomstring av nasjonalfølelse. Det trenger ikke være noe negativt i dette. Den dag i dag fungerer ånden fra motstandskampen under andre verdenskrig fremdeles som et bolverk mot nazisme i Norge. I mange latinamerikanske land har utenlandsk innflytelse i indre forhold fra USA gitt opphav til folkebevegelser for nasjonal suverenitet og antiautoritarisme. I Afghanistan har motstanden mot sovjetisk og USA-ledet okkupasjon gitt styrke til ultraortodokse religiøse bevegelser og fyrt opp om sekterisme og etniske motsetninger innad i landet. Irak er et lignende eksempel.

Nasjonalfølelse trenger ikke være knyttet opp til nasjonalstaten og må heller ikke ha konnotasjoner av noens overlegenhet over andre, selv om dette dessverre også er en mulighet.

Endringer gir muligheter
Historiske omveltninger kan gi unike muligheter for politiske grupperinger til å føre sin kamp og fremme sin sak. Slike endringer kan gi uventede åpninger og makt til bevegelser, som ellers vanskelig kunne kommet seg i posisjon. Krig på kontinentet og internasjonal hestehandel ga økt norsk uavhengighet i 1814. Napoleons invasjon av Spania satte i gang en uavhengighets- og antislaveribølge i Latin-Amerika omtrent på samme tid. Det som kunne ligne en gyllen mulighet for frihet for østtimoresere ga indonesisk invasjon og folkemord da Nederland trakk seg ut som kolonimakt i 1975. USAs rabiate kamp mot alt som lukter av sosiale reformer i Latin-Amerika har gitt mang en høyreekstrem militærdiktator makt. Slik kan man fortsette.

Det politiske spillet rundt Ukraina som nå foregår mellom stormaktene er nok et eksempel på et land hvor omveltninger i de innenrikspolitiske forholdene påvirkes av og delvis skyldes utenforståendes interesser og innblanding. Vesten har lenge siklet på Ukraina og flere ganger gjort framstøt for å få landet med i både EU og NATO. Som den nest mest folkerike av de tidligere sovjetrepublikkene, er landet åpenbart innenfor Russlands interessesfære.

Etter tre måneder med protester ble den valgte presidenten jaget på flukt, og Ukraina har nå en ikke-valgt regjering med fascistpartiet Svoboda som en del av koalisjonen. En gjennomkorrupt politisk elite og et land i stadig større sosial nød, kombinert med en venstreside som er nede for telling, la forholdene til rette for høyreekstremismen til Svoboda (eksemplifisert blant annet av et fysisk angrep på sjefen for en TV-kanal etterfulgt av karakteristikker som «moskvasøppel» og omsider tvungen avgang). I tillegg terroriserer fascistmobbene til Høyre Sektor og UNSO gatene i Kiev og andre byer og trakasserer annerledestenkende og etniske minoriteter.

Mat til ytre høyre
Den foreløpige kulminasjonen av konflikten i kjølvannet av statskuppet, har kommet i form av russisk invasjon av Krim, en påfølgende folkeavstemning om halvøyas uavhengighet fra Ukraina og komplettering i form av russisk anneksjon. Både invasjonen og anneksjonen er åpenbart i strid med internasjonal lov. Man kan sikkert snakke om områdets spesielle historie til man blir blå i ansiktet, men Krim er internasjonalt anerkjent som en del av Ukraina – et syn også Russland delte inntil nylig. Å avholde en folkeavstemning kort tid etter en invasjon er en parodi på demokratiet.

I tillegg til å være antisemittisk, antidemokratisk, antikommunistisk og antiliberal er Svoboda også antirussisk. Det er holdninger de deler med de andre grupperingene på Ukrainas ytre høyre. Historien til denne bevegelsen kan spores tilbake til andre verdenskrig da de høyreekstreme allierte seg med de invaderende troppene til Hitlers Tyskland. Dette ble gjort i håp om å løsrive seg fra Sovjet, men de deltok også i folkemordet av ukrainske jøder. Deres hyllester til Stepan Bandera, deres militære leder fra andre verdenskrig, er et klart vitnesbyrd om dette (det skal sies at Nazi-Tyskland stakk sine allierte i ryggen og fengslet Bandera, men han ble løslatt i 1944 og fortsatte samarbeidet med Tyskland).

Man trenger ikke mye oppfinnsomhet for å forestille seg at anneksjonen fungerer som bensin på det antirussiske bålet. De som formulerer hatet mot nabolandet og russerne tydeligst, vinner derfor oppslutning. En hatsk politikk mot etniske russere, fra det som tidligere kunne tolkes som moderate partier, blir resultatet. En avlyttet telefonsamtale hvor tidligere president og nå presidentkandidat i det kommende valget, Julia Timosjenko, synes å mene at det er en god idé å bruke atomvåpen (som landet ikke har) på Ukrainas åtte millioner russere peker i den retningen.

Russiske fascister vinner også
I tillegg til de invaderende troppene har også truende bander tatt til gatene for å vise styrke på Krim. Klassekampens journalist i Ukraina melder om at disse er lokale fascister som har gått fra å være marginaliserte til en reell maktfaktor etter invasjonen. Anneksjonen av Krim brukes også som en del Vladimir Putins beskjed til sine velgere om at han er leder for en sterk og stolt nasjon som ikke aksepterer å bli plukket på nesa. Den russiske regjeringen spiller bevisst på nasjonalisme, og mange av Putins tilhengere kan sies å være russiske ekvivalenter til de ukrainske ytre høyre-kreftene beskrevet over. Putins aksept for høyreekstrem vold mot homofile, asiater og afrikanere i Russland, samt lite tolerant lovgivning mot minoriteter og dissidenter, er eksempler på at regimet i Moskva lever vel i sameksistens med høyreekstremisme.

Fascistenes innflytelse i på regimeskiftet i Ukraina har blitt hyppig brukt av det russiske regimet i sin propagandakrig. Det gjør likevel ikke det ukrainske ytre høyres eksistens noe mindre reell. Tatt i betraktning Putins lefling med slike grupperinger når det er opportunt, er likevel den påståtte russiske bekymringen for fascisme i Ukraina hyklersk.

At Russland utviser dobbeltmoral og bryter internasjonal lov, rettferdiggjør ikke den vestlige støtten til kuppregimet i Kiev. Undertegning av en assosieringsavtale mellom EU og Ukraina med den ikke-valgte regjeringen, som inkluderer et fascistparti, samt USAs milliardstøtte til ukrainsk opposisjon gjennom en årrekke, sier sitt om manglende respekt for demokrati blant Vestens politiske eliter og at hykleriet ikke bare kommer fra øst.

Russlands framferd og den positive effekten denne har på høyreekstremisme både i eget land, på Krim og i Ukraina for øvrig, beveger konflikten i retning av å bekrefte Putins bilde av tingenes tilstand: Russiskfiendtlighet fra mektige politikere samt økende konfrontasjoner mellom etniske russere og ukrainsk fascistmobb understreker det påståtte behovet for beskyttelse av den russiske minoriteten fra den gryende fascistfaren. Den forsterkede nasjonalfølelsen hos Ukrainas ytre høyre spiller rett i hendene på Putin. Denne dynamikken er i seg selv urovekkende og kan umulig føre med seg noe godt for det ukrainske folket. I verste fall leder den Moskvas sterke mann til å gå lengre enn han i utgangspunktet hadde tenkt.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.