Et amerikansk syn på konflikten i Ukraina

Foto: E. Arrott

Vesten har pekt ut Putin og Russland som den store, stygge aggressoren i konflikten innad i Ukraina og mellom Russland og Ukraina. Men stemmer dette bildet?

Erling Grape
Om Erling Grape (1 artikler)
Erling Grape er leder i Rødt Narvik og arbeider som faglærer i mekaniske fag.

Nedskytingen av det malaysiske, sivile passasjerflyet, MH17, hvor 298 passasjerer døde, har ført verden mange skritt nærmere en storkonflikt på europeisk jord. I Vesten har regjeringene pekt ut separatistene i Øst-Ukraina som de skyldige.

Jeg har ikke tenkt å renvaske verken Putin eller Russland, som nok har sin egen agenda i denne konflikten. Men den som følger litt med, vet at bildet er adskillig mer nyansert og at det er minst like sannsynlig at enten Ukraina selv eller ukrainske styrker kan ha stått bak denne nedskytingen. Desto mer interessant er det å se på hva oppegående analytikere i USA har å si om konflikten i Ukraina.

Peker ut Vesten som skyldig

John Mearsheimer, en anerkjent amerikansk statsviter og professor ved University of Chicago, har skrevet en interessant artikkel i det velrenommerte amerikanske tidsskriftet Foreign Affairs, ikke akkurat kjent for sin USA-fiendtlighet.

Artikkelen har den megetsigende tittelen Why the Ukraine Crisis Is the West’s Fault (hvorfor krisen i Ukraina er Vestens feil).

Nato – en trussel mot Russland

Her tar John Mearsheimer for seg etterkrigstidens avtale mellom Vesten/NATO og Sovjetunionen, om ikke å ekspandere i hverandres interesseområder. Han påpeker at under Clinton-administrasjonen, etter Sovjets oppløsning, ble denne forståelsen brutt og Vesten åt seg stadig nærmere mot dagens Russland. På tross av Frankrikes og Tysklands betenkeligheter, erklærte George W. Bush i 2008 at Georgia og Ukraina skulle bli medlemmer av NATO. Ikke helt uventet oppfattet Russland dette som en direkte trussel. På samme vis oppfattet Russland EUs initiativ for å integrere Ukraina med EUs økonomi som en videreføring av NATOs ekspansjon.

I denne sammenhengen er det verdt å minne om USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, som før jul i fjor, skrøt av hvordan USA har brukt fem milliarder dollar siden 1991 til å gi Ukraina «the future it deserves» (tenk på hva vi ville ha ment dersom en utenlandsk stat investerte milliarder i norske organisasjoner, og med Sverige og Finlands hjelp gikk inn for å endre styresettet i Norge). De russiske lederne så hva som hendte i Ukraina og fryktet (med rette) at samme oppskrift ville bli prøvd i Russland, nemlig at amerikansk økonomisk støtte til sivile russiske organisasjoner, skulle bli brukt til å undergrave dagens russiske styre.

Da Ukrainas korrupte, men lovlig valgte president, Viktor Janukovytsj, avslo økonomisk samarbeid med EU, men i stedet aksepterte Russlands økonomiske bistand, fulgte demonstrasjoner, det såkalte Maidan-opprøret. Det ble inngått en avtale hvor Janukovytsj skulle fortsette som president inntil nyvalg. Denne avtalen ble kort etter sabotert av fascistiske grupper, som jaget Janukovytsj på flukt til Russland. Den nye regjeringen som ble dannet hadde fire viktige statsråder fra disse fascistgruppene. Samtidig ble det lekket en telefonsamtale («Fuck the EU!»-telefonsamtale) som avslørte at viseutenriksminister Victoria Nuland på forhånd hadde regjeringslista klar for den nye regjeringen i Ukraina. Kanskje ikke så rart at Russland mente at Vesten sto bak kuppet, noe det vitterlig var, sier Mearsheimer.

Russlands erfaringer og respons

Russland, som hadde en samarbeidsavtale med Ukraina om den russiske svartehavflåtebasen i Sevastopol på Krim, fryktet at NATO skulle overta denne basen. Russland annekterte derfor Krim. I tillegg til denne annekteringen, støttet Russland separatister i Øst-Ukraina, som ønsker at Øst-Ukraina fortsetter som en russiskvennlig stat.

Etter denne gjennomgangen av det siste års hendelser, drøfter John Mearsheimer videre hvordan USA manglet forståelse for hvordan Russland, med sine historiske erfaringer fra Napoleon via første verdenskrig og videre Nazi-Tysklands angrep, ville reagere på denne vestlige ekspansjonen inn i Russlands sårbare underliv, og han sammenligner med hvordan USA ville reagert dersom noe tilsvarende hadde skjedd i USAs nærområde.

Løsningen?

Selv om Russland fortsatt må regnes som en stormakt, er landet soleklart underlegent USAs og NATOs militære slagkraft og slett ikke i stand til militært å true Ukrainas 45 millioner. Løsningen på krisen i Ukraina, ifølge Mearsheimer, er at USA og NATO stopper sin ekspansjon østover inn i Ukraina og Georgia. I stedet bør Vesten samarbeide med Russland om en økonomisk redningsplan for bankerotte Ukraina og gjøre Ukraina til en nøytral bufferstat. Om en slik løsning er realistisk, er en annen sak.

Mearsheimer hevder at Russland er en stormakt i tilbakegang som etter hvert vil svekkes og ikke utgjøre noen framtidig trussel. Han påpeker at USA har bruk for å samarbeide med Russland i flere sammenhenger, men at den feilaktige politiske tenkningen i USA har medvirket til å drive Russland inn i et stadig sterkere samarbeid med USAs største økonomiske konkurrent, Kina. USA og dets europeiske allierte står derfor overfor et valg. De kan fortsette sin nåværende politikk, som vil forverre forholdet til Russland og skade Ukraina, alle taper, eller de kan snu om og være med på å gjenreise Ukraina som en nøytral stat som ikke truer Russland, alle vinner.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.