Min barnelærdom

Foto: Twentyfour Students

Jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake til barndommen, gi meg selv en klem og si at alt blir bedre, om 15-20 år.

anonym
Om anonym (32 artikler)
Denne skribenten har, i samråd med Radikal Portal, valgt å være anonym.
Før barneskolen, og før jeg begynte å hate.

Vi i her i landet har takk og lov vært forskånet fra den epidemien av skolemassakrer som ser ut til å ha plaget USA i lang tid. Det begynner heldigvis å bli en stund siden bildene fra Sandy Hook rullet over verdens TV-skjermer og enda flere år siden den nå berømte Columbine-massakren. Vi satt alle som fjetret foran skjermene uten å kunne forstå hva det er som får ungdommer til å finne frem våpen for så å gå berserk på skolen.

La meg først få understreke at det følgende IKKE PÅ NOEN MÅTE er et forsvarsskrift for dem som begår voldshandlinger mot andre. Jeg tar like stor avstand fra skolemassakrene rundt omkring i verden som alle andre, men jeg klarer likevel ikke å unngå å føle sympati, og kanskje også en viss samhørighet, med gjerningspersonene.

Jeg kjenner dem ikke personlig, men likevel tror jeg at jeg kan kjenne igjen situasjonen mange av gjerningspersonene har befunnet seg i, særlig i årene forut for deres desperate handlinger. Jeg tror dessverre at mange andre der ute også forstår deres smerte… Nå lurer kanskje en del av leserne på hva det er jeg prater om; Jeg snakker om mobbing og følgene mobbingen kan få for det enkelte offeret.

Man har lansert velmenende kampanjer og holdningsskapende arbeid. Men det ser ikke ut til at en har kommet mobbingen til livs. Det ser snarere ut til at mobbingen og mobberne har tatt skrittet ut i den digitale eteren og nå benytter seg av moderne kommunikasjonsteknologi for å torturere de ”heldige” utvalgte. For det er det de driver med; Tortur! Bilder av mobbeofre tatt med mobilkamera blir lagt ut på Internett. Egne såkalte ”hat-grupper” blir opprettet på ulike nettsamfunn og så videre og så videre. Alt dette er nye våpen i mobberens arsenal. I den digitale tidsalder er mulighetene mange flere enn da jeg vokste opp, men resultatene for den som mobbes er ofte de samme.

Welcome to the Jungle
La meg gi dere en liten gløtt inn i en norsk skolehverdag anno 1980/-90-årene: Tragisk nok er et av de første minnene jeg har fra barndommen at jeg konstant ble dyttet av stolen da vi satt rundt matbordet i barnehagen. Da en av barnehagetantene spurte plageånden min om hvorfor hun gjorde det, var svaret at ”Hun trenger ikke mer mat, for hun er feit nok fra før”, etterfulgt av en bifallende lattersalve fra de andre barna og et skuldertrekk fra barnehagetantene. ”Barn sier så mye rart, du må ikke være så hårsår hele tiden”, var omkvedet fra dem. Jeg tror jeg var ca 5 år på dette tidspunktet og dette opptrinnet satte liksom malen for hvordan de neste 11 årene av livet mitt skulle bli seende ut.

Barneskolen var et mareritt av både fysisk- og psykisk tortur. Jeg var stort sett fritt vilt for hele resten av skolen, og fra lærerne mine fikk jeg beskjed om at jeg løy de få gangene jeg ba dem om hjelp. Slikt skjedde visstnok ikke på denne skolen sa de… Kanskje jeg bare skulle forsøke å være litt mer sammen med de andre barna i stedet for å dikte opp problemer som ikke eksisterte?

Lærerne kunne nemlig ikke ”se” at mobbingen foregikk. Det de så var en liten jente som alltid gikk alene, som tryglet for døve ører om å få være inne i friminuttene, en liten jente som ikke ville slippe mammas hånd og som gråt hver gang skoleporten klappet igjen bak henne og skoledagen begynte. Nok en dag i mitt eget personlige Helvete kunne ta til. Er det ikke flott hva en ikke kan se dersom en ikke vil?

Nulltoleranse
Det virkelig ille var da jeg fikk kjeft fordi jeg pekte ut en gutt som en av dem som mobbet meg. Denne gutten hadde en liten hjerneskade som følge av en komplisert fødsel, men var på ingen måter handikappet. Beskjeden fra rektor og klasseforstander var at jeg måtte passe meg. Her på skolen tolererte en ikke at en mobbet de som var annerledes, og jeg måtte jo tenke på at ”stakkars Kenneth, han kan jo ikke noe for at han er slik han er.” Men det kunne jo tydeligvis jeg, var den underliggende beskjeden som ble overlevert fra voksne pedagoger. Til et 7 års gammelt barn som allerede hadde forsøkt å ta sitt eget liv ett år tidligere. Ja, stakkars «Kenneth»… jeg håper han ikke fikk sjelelige arr etter mine anklager.

Jeg sluttet enkelt og greit å be om hjelp til slutt. Det letteste og enkleste var å bare bite alt i seg. Ingen andre enn foreldrene mine trodde jo på meg uansett. Så hva var poenget med å si ifra? Man ble jo ikke trodd. Ikke engang da jeg sto krokbøyd og kastet opp klumper av levret blod var det noen av lærerne mine som tok meg alvorlig. De mente bare at jeg hadde litt for god fantasi og ikke burde kave meg opp over godslig erting. Måtte jeg være så overfølsom hele tiden?

Kjenn din plass
Ble det bedre på ungdomsskolen? Nei, nei og atter nei. Jeg har ikke tall på alle de spytt-klysene jeg har tørket av hår, ansikt og klær… Eller alle tårene av skam jeg bet i meg da de andre elevene lagde trampelyder og gryntet som griser når jeg gikk forbi dem i gangene… Eller alle kommentarene om at jeg burde begynne å røyke siden det etter sigende skulle hjelpe folk med å gå ned i vekt… Eller stikkene om at jeg burde bare ta livet av meg, jeg hadde ingen verdi for noen, ingen menneskeverd i det hele tatt… Eller alle de grufulle gymtimene der læreren låste garderobedørene så jeg ikke kunne unnslippe ydmykelsene…
Eksemplene er mange. Det holder med å si at ungdomstiden ble en særdeles ensom affære der jeg for det meste ble frosset ut og ellers forsøkte å gjøre meg usynlig for alle og enhver for å unngå spott og hån. Min eneste redning i disse årene var noen få fantastiske medelever som fant felles støtte i felles lidelse. Og jeg må ikke glemme to vidunderlige lærere som klarte å se meg, virkelig se meg for første gang i mitt liv. Alt var kanskje ikke tapt likevel?

Men det er klart det sved da den ene vennen jeg hadde hatt på barneskolen valgte å vende meg ryggen, å ofre vennskapet med meg, for å bli godtatt hos ’de populære’. Jeg tror ikke jeg har følt meg så ensom noen gang i mitt unge liv som da hun nektet å vedkjenne seg min eksistens en tidlig morgen i august.

Det er klart en lærte seg ting i løpet av ungdomsskolen også, helt andre ting enn naturfag og matematikk: En lærte seg raskt å aldri, aldri, aldri, senke garden, for gjorde en det ville det alltid komme et nytt hugg. En ville aldri vite når det kom eller fra hvem, bare at det ville komme. En lærte seg å aldri vise svakhet, svakhet gjorde en sårbar, og den minste lille sprekk i fasaden ville bli nådeløst utnyttet. Folk var enkelt og greit ikke til å stole på.

Hat
Det som er mobbernes største genistrek er at etter en stund begynner gjerne ofrene å tro på dem (for det er jo ofrene som er problemet, ikke sant?). En begynner å hate. Både seg selv og de som plager en. En begynner å bli fylt av raseri; mot seg selv, og mot mobberne. Men en er så utrolig maktesløs ovenfor plageåndene sine. Og det er nå en er inne i den kritiske fasen i mobbingen; man begynner å se seg om etter et utløp for de destruktive følelsene en bærer på. Enten ved å skade seg selv, slik jeg gjorde, eller ved å skade andre, slik som for eksempel Eric Harris og Dyland Klebold gjorde da de gikk inn på Columbine Highschool i 1999.

Kanskje de ulike gjerningspersonene bak de mange ulike skolemassakrene også følte dette hatet? Et hat så altoppslukende og så intenst, nattsvart og destruktivt som bare et barn kan hate. Tro meg, barn kan! Ingen hater så intenst som et barn som har blitt trengt alene opp i et hjørne.

Og det virkelig skremmende? Det er at de voksne, de som liksom skal hjelpe neste generasjon gjennom problemene, de er alt for ofte villige til å ofre det ene barnet, det litt odde barnet, fordi det gjerne blir så mye styr med å ta tak i problemene. Heller la et barn gå til grunne enn å engasjere seg og kanskje måtte ha en ubehagelig samtale eller to med mobberne og deres foreldre.

Krokodilletårer
Hva er så hensikten med denne lille gløtten inn i min barndom? Som sagt, dette er ikke et forsvarsskrift for de som velger å reagere på mobbingen med vold, men snarere bare noen ord til ettertanke og for å forklare et mulig motiv. Ingen som ikke har blitt mobbet, og nesten mobbet i hjel, kan forstå hvordan det egentlig føles.

Det er derfor jeg reagerer med en viss vemmelse og vantro når diverse medelever står frem på TV og forteller tåredryppende at de ikke forstår hvordan noe slikt som en skolemassakre kunne skje… Jo da, de fleste vet eller har i alle fall en viss anelse om hva gjerningspersonen har gjennomgått. Men de aller, aller fleste velger gjerne å se en annen vei. Jeg antar at det å se bort er den måten de fleste ungdommer reagerer på, dette er tross alt en periode i livet der det er svært viktig å ”passe inn” med de ”riktige” folkene.

I den senere tid har det nærmest blitt en trend at såkalte passive mobbere står frem med hvor vondt de hadde det av den som ble mobbet, men de våget ikke å bryte inn fordi de var redde. Det er mulig det, men dere var aldri så redde som den stakkaren som stod der helt alene med tårer i øynene og så at de andre barna unngikk blikkontakt. Dere var redde? Vet dere hva? Dere har ingen anelse om hva redsel er.

Dere som nå i ettertid kan komme bort til meg og beklage at dere ikke grep inn, dere visste ikke, dere våget ikke… Slike folk gjør meg fysisk kvalm også i dag. En av de mildeste ettervirkningene etter 11 års tortur, må jeg si.

Og til alle dere som gjorde barndommen min til et mareritt og som har forårsaket mange år med terapi og nevroser; til dere vil jeg bare si at jeg håper det faktisk finnes et virkelig Helvete, for dere fortjener å brenne LENGE. Så hevngjerrig er jeg, 20 år etter.

-Alekto-

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.