Hugo Chávez – Revansjen, av Eirik Vold, Manifest forlag, 2013
Med et balltreslag i bakhodet starter forfatter Eirik Vold fortellingen om Hugo Chávez. Samt om Venezuela, klassehat, radikal politikk, kupp og en småforvirret nordmann som etter hvert finner sin plass i et underlig land. Overfallet setter umiddelbart stemningen i det som er en drivende spennende bok om en mann som har blitt beskyldt for mye, men neppe for å ha vært kjedelig.
Selv om vi vet hvordan det hele ender, slutter aldri boka med å være nervepirrende. En viktig faktor er at nesten uansett hvor mye man vet om Venezuela under Chávez, bygger mange av oppfatningene på myter. John Pilger siteres på at aldri har noen president blitt løyet så mye om som El Comandante, og om det ikke er helt korrekt, kan det ikke være langt unna sannheten. Det er likevel alle de små historiene og de fascinerende enkeltpersonene, beskrevet med et stilsikkert, journalistisk språk som gjør at leseren holdes på tå hev gjennom samtlige 470 sider.
Vi blir kjent med presidentens tilhengere, chavistas, gjennom Omaira, en bekjent av Vold som tilfeldigvis også blir hans nabo. Antichavistas representeres av en annen venn av forfatteren, Antonio. På denne måten blir de steile frontene i konfliktene rundt Hugo Chávez framstilt på en menneskelig måte. Omairas og Antonios argumenter gir leseren innsyn i beveggrunnene til leirene, hvor forguding av Chávez versus et oppriktig ønske om at han skulle bli tatt av dage, var helt normalt.
Som en nesten kunne sagt på forhånd, er Omaira en mørk og fattig kvinne, mens Antonio er en lys bedriftseier. Den første ser at levekårene til hennes samfunnslag forbedres kraftig og at hennes barn får universitetsutdannelse – noe som knapt var mulig selv i drømmeland. Den andre; vel, han klarer seg fint, selv om han synes presidenten er en dritt og arbeiderne hans hever høyere lønn. Chávez, som selv måtte selge tørket frukt for å livnære seg og familien som barn, sikret seg en plass i hjertene på landets fattige, ikke bare ved å føre en politikk hvor massene for første gang i landets historie ble satt i sentrum, men også gjennom væremåte og retorikk. På samme måte, skjøv han fra seg de rike ved frådende taler om det upatriotiske borgerskapet og uttalte mål om å omfordele makt og penger.
Helt siden Chávez inntok den politiske scenen med et mislykket militærkupp i 1992, har det blåst hardt rundt ham. Når han ble umåtelig populær ved en slik handling, sier det sitt om et land hvor mange følte at den styrende eliten ikke ivaretok deres interesser. For mange personer var Chávez en spilloppmaker. Han kalte verdens mektigste mann for djevelen fra FN talerstol (til stor applaus), men hadde også et rykte på seg i Vesten for å kneble media. I alle fall om man skal tro hva norske aviser og internasjonale aviser skreiv.
Nettopp media får det glatte lag i Volds bok. Forfatteren kommer til Venezuela i 2002, nysgjerrig og relativt uvitende, og begynner å grave etter sannheten om den mye omtalte statslederen. Han finner ut at vestlig media skriver det samme som de rabiate opposisjonskanalene som hjalp kuppmakerne i 2002, og som kalte dem som stemte på Chávez for apekatter og banditter. Med dette utgangspunktet begynner også myteknusingen av presidenten som vant 17 valg på 14 år, men ble kalt en diktator av Aftenposten.
Mens jakten etter sannheten pågår, starter også den tilsynelatende håpløse jakten etter et intervju med et av verdens mest omtalte mennesker. Det går til tider over i det tragikomiske, men etter årevis med venting, og en stadig forverret økonomisk situasjon som får Vold til å flytte fra Antonios nabolag til Omairas, blir til slutt drømmen til virkelighet. Det ender opp med at El Noruego følger Chávez et døgn på reise i møte med andre venstreorienterte ledere, som Rafael Correa fra Ecuador og bolivianske Evo Morales. Det resulterer ikke bare i et meget interessant intervju, men også et verdifullt innblikk i hvordan mennesket Chávez jobbet og var med folk rundt seg.
Bortsett fra å være en underholdende bok, er den spekket av gode analyser. Venezuela er et vidt forskjellig fra Norge, og det er godt å ha med seg en kjenner når vi skal forstå kulturen som oppsto rundt Chávez, og hvorfor det var nettopp i Venezuela han kunne finne fotfeste og vinne popularitet. Fra utsiden er det ikke enkelt å skjønne hva som egentlig skjedde da den tidligere fengselsfuglen ble valgt til president, så forsøkt kuppet og deretter nesten tvunget fra makta gjennom en oljelockout. Han fikk verdens største oljeselskaper (inkludert Statoil) på nakken, samtidig som han samlet Latin-Amerika mot verdens eneste supermakt. Historien om hvordan en høyst ukonvensjonell leder klarte å beholde folkets gunst på hjemmebane, samtidig som han manøvrerte seg rundt på den internasjonale arena, er fascinerende og imponerende, uansett hva man måtte mene om personen og politikken hans.
Dette er ingen skjønnmaling av Chávez eller en argumentsamling til hans fordel. Riktignok anerkjennes det ubestridelige faktum at millioner av mennesker fikk et betydelig bedre liv i de 14 årene presidentskapet varte. Problemene Chávez ikke klarte å håndtere, behandles også behørig. Tider med mat- og strømmangel har aldri vært sunnhetstegn i noe land. Korrupsjonen vedvarte, og volden økte under Chávez. Dette forklares med kultur, en tvilsom valutapolitikk, manglende sentralstyring av politiet og regionale forhold. Alt dette er utvilsomt viktige faktorer, men det blir litt tynt med tanke på at regjeringstiden varte i hele 14 år.
Boka anbefales på det varmeste. Den lette journalistiske stilen gjør at folk som ikke har for vane å fortære bøker om internasjonal politikk, kan glede seg til en bok om en mann som det vil bli snakket om også om 100 år. Spennende som en spionroman og levende som hovedpersonen selv. Den bør være en selvfølge for enhver som vil forstå en av vår tids mest omtalte, interessante og misforståtte ledere. Siden man i tillegg blir klokere av å lese den, er det vel bare å legge Hugo Chávez – Revansjen øverst i sekken hvorhen ferien enn skal tilbringes.
