Rektorkontraktene i Oslo – en trojansk hest

Foto: MARLITH

Rektorer i Oslo måles etter førsteklassingers kartleggingsprøver og lærernes standpunktkarakter. Det er ikke rart at de har prøvd å holde dette hemmelig. Høyreskolen skal ikke stemmes over, den skal smugles inn bakveien.

Øystein Imsen
Om Øystein Imsen (11 artikler)
Øystein Imsen er lektor, musiker og gründer. @oimsen på Twitter

Høyres skoleprosjekt i Oslo har fått mye pepper i det siste, både fra lærere, rektorer, foreldre, politikere, økonomer, jurister og forskere. Denne uken publiserte VG de beryktede og hemmelige rektorkontraktene. Høyre har programfestet at slike kontrakter skal tas i bruk i hele landet – men innholdet skal være hemmelig for folket. Med dette har Høyre plassert en trehest foran Stortinget, etter åtte år med utdanningspolitisk beleiringstaktikk.

En nærmere titt på rektorkontraktene i Osloskolen gir oss et bilde av en kald og uvennlig skole. Her omtales elever som «leveranser», og rektorer og inspektører som «underordnede ledere». Kommunen har tidligere blitt mistenkt for å vurdere rektorers arbeidsinnsats etter elevenes resultater på nasjonale prøver. En slik praksis er meningsløs, av flere grunner. Forhold som påvirker elevens læring er svært sammensatte, og går langt ut over skolens åpningstid og mandat. Læring skjer heller ikke ved at en lærer dytter kunnskap inn i hodet på elevene, slik man fyller majonestubene på majonesfabrikken. Dette kunnskapssynet er alt for gammeldags for den moderne skolen. Nasjonale prøver gir oss ubrukelige styringsparametre av flere grunner; de varierer i vanskelighetsgrad fra år til år, nivåinndelingen varierer – og de måler en svært liten del av skolens virksomhet.

Testing av seksåringer
Jeg har i den siste tiden fått flere henvendelser fra sjokkerte foreldre, som har lest julebrev fra Oslorektorer i barnas ransel. I disse skrivene finnes ikke ønsker om en god jul, beretninger om julestemning blant elevene og takk for i år. Julebrevene er spekket med statistikker, analyser av testresultater og provoserende anmodninger om å følge kommunens målsetninger for å forbedre disse resultatene. Slik gjør Oslo kommune det klart for sine egne brukere at man her ikke jobber med mennesker, men produkter. Foreldre ønsker ikke en slik skole. Etatens fremmedgjøring er en viktig årsak til at private Montessori- og Steinerskoler har stor tilvekst i hovedstaden.

La oss glemme nasjonale prøver. Osloskolens rektorkontrakter er sjokkerende og skandaløse, for her er det er langt verre ting som foregår. Førsteklassingers kartleggingsprøver, læreres standpunktskarakterer og eksamenskarakterer er nemlig også noe kommunen bruker for å måle rektorers «resultater og lederadferd». Spesielt graverende er det at prøver som er ment å hjelpe seksåringer brukes på denne måten. At etaten blander seg inn i lærerens karaktersetting er også dypt uetisk, og vil på sikt føre til en inflasjon i gode karakterer. Jeg kjenner lærere i Oslo som har blir kalt inn på teppet hos sine rektorer, fordi de har satt laveste karakter. Kontraktene forplikter nemlig rektorene til å få elevene til å bestå, koste hva det koste vil. Dette er et av mange eksempler på juks med resultater i Osloskolen.

Slikt kaller man juks
I et innlegg i Aftenposten har jeg tidligere redegjort for mine erfaringer med Utdanningsetatens regime i Osloskolen, og hvordan presset på rektorer og lærere fører til en juksekultur. Juksingen skjer først og fremst når kommunen presenterer sine tall og statistikker, når tallmaterialet blir tolket kreativt, og når konteksten resultatene settes i manipuleres. Man kan ikke bare avfeie mine og andres påstander om juks med enda flere tall og statistikker. Hvis mange sier at de opplever at det er en juksekultur, så er det overhengende sannsynlig at det forholder seg slik. Utdanningsdirektør Astrid Søgnen kontrer alle slike påstander med å blånekte, ikke kommentere, eller presente irrelevant fakta og statistikk. Jeg kan ikke se at hun noen gang har tilbakevist kritikken på en saklig og fornuftig måte.

Alle ressurser i Osloskolen settes inn for å pynte på tallene. Rektorer forventes å «skape engasjement» om målene, noe som betyr at de forpliktes til å legge press på lærere, elever og foreldre. Den omfattende testingen koster skolen mye tid og penger, og begrenser rektorer og læreres handlingsrom og valgfrihet. Dette får store konsekvenser for elevene. For det første går det ut over lokalt utviklingsarbeid. Framtidens skole blir ikke til av seg selv, den skapes av engasjerte lærere som tar utgangspunkt i nye metoder og teknologi, samt elevenes forutsetninger og behov. Hvis opplæringen skal tilpasses den enkelte elev, må det også være slik – for alle skoler er ulike, og kan ikke styres etter rigide og snevre målsetninger. Når de mentale og økonomiske rammene er trange, slik de er i Osloskolen, må man jukse med prøveresultater hvis man skal få den til å se bra ut.

Det er ikke rart at kommunen sliter med å finne rektorer som vil jobbe under slike forhold. Man risikerer også at de som søker disse jobbene mangler samfunnsengasjementet og den nødvendige selvoppofrelsen, som kjennetegner en god rektor. Uten et stabilt pedagogisk lederskap er det ikke mulig å etablere en positiv skolekultur, noe som igjen fører til en dårlig skole.

Lojalitet til hva?
Rektorene i Oslo må sverge lojalitet til Astrid Søgnen, i en slik grad at det her ikke er snakk om en vanlig organisasjon, men et regime. I en tabell i kontrakten, kalt «positive og negative avvik», tar man høyde for at rektorene ofte er uenige i beslutninger som tas, men strykkarakter tildeles de som mukker. Sett i lys av kontraktens punkt sju, som omhandler kommunens etiske ledelsesprinsipper – blir dette komisk. Å behandle rektorer som om de skulle ha vært ungdomsskoleelever, er hverken inkluderende, utviklende, ansvarliggjørende eller respektfullt. Jeg vil iallfall ikke jobbe under en rektor som lar seg behandle slik.

Kontraktens formulering om at rektorene skal være lojale mot «fattede vedtak og etiske retningslinjer», har vakt mest oppmerksomhet i denne saken. Kristin Clemet setter spørsmålstegn ved dette i sin Civita- blogg. Hvorfor skal man ikke kunne kreve at en ansatt som har lojalitetsplikt, sverger evig troskap til kommunens politiske målsetninger? Her tror jeg vår tidligere utdanningsminister må slå opp i opplæringsloven, paragraf 1 – også kjent som formålsparagrafen, vedtatt av det norske Storting – ikke Oslo Kommune.

Den trojanske hesten
De borgerlige partienes vedtatte mål for Osloskolen, og etatens oppfølging av disse målene, er på kollisjonskurs med norsk lov, som de selv står bak. Der formålsparagrafen foregriper en inkluderende skole byget på etikk, estetikk, kultur og kunnskap, fordrer kritisk tankegang, skaperglede og engasjement – viser rektorkontraktene at dette ikke vektlegges i Oslo, heller tvert imot. Fraværet av kulturmål taler for seg selv, det gjør også det snevre kunnskapssynet som testekulturen bygger på.

De ikke lenger så hemmelige rektorkontraktene gir oss et innblikk i et skoleprosjekt som motarbeider formålsparagrafens formuleringer. En samvittighetsfull rektor i Osloskolen kan dermed ikke unngå å komme i skvis mellom nasjonale og kommunale målsetninger. Det er derfor ordet «lojalitet» går igjen i kontraktens ordlyd. Hvis rektorene forholder seg til loven, skal de straffes. Er det dette Clemet mener med demokratiske spilleregler? Hvorfor i alle dager stemte Høyres stortingsgruppe for formålsparagrafen, for så å prøve å rive den ned i nattens mulm og mørke?

Jeg er enig med Clemet i at en kobling mellom elevers resultater og rektorers lønn er lite tilrådelig og urettferdig. Jeg er også hjertens enig i at det veldig fort kan bli krøll når man bruker «insentiver» i forhold til enkle profittmål både i næringslivet så vel som offentlig sektor. Det er synd at Clemet lander på at «intencivet» må være penger, for deretter å avvise at slik skjødesløs styring foregår. Det er bare anonyme medlemmer i Skolelederforbundet som har hevdet dette, derfor er ikke dette troverdig, mener hun.

Jeg mener at det ikke spiller noen rolle om penger er involvert eller ikke, når rektorers lederadferd belønnes. Skolefolk er nemlig ikke som selgere som jobber på provisjon. Lærere og rektorer har en sterk tradisjon for å være lojale mot sitt samfunnsoppdrag, og det oppleves som dypt krenkende når man blir utsatt for tvetydige og konkurrerende politiske mål, mistenksomhet, manglende tillit og patronisering. Mange Oslorektorer har sluttet i jobben på grunn av fremmedgjøring  – men man har kanskje ikke fått med seg at forfremmelse til en bedre betalt jobb også er et sentralt virkemiddel, noe som er direkte formulert i kontraktens karriereplan, punkt 11: «Plan for karriereutvikling de nærmeste 1-3 år tar utgangspunkt i underordnet leders ønsker basert på realistiske ambisjoner om fortsatt lederstilling, eventuelt annen stilling i eller utenfor virksomheten» Rektorenes karaktersamtaler med Søgnen er ikke en uskyldig medarbeidersamtale, det handler her om vinn eller forsvinn.

Clemet i grøfta
Kristin Clemet har vært rask til å bagatellisere avsløringene i sin blogg. «Vi må ikke falle i den andre grøften og si at elevenes faglige utvikling er totalt uten interesse for vurderingen av en lærer eller rektor», sier hun – og legger til: «God faglig utvikling for elevene er tross alt skolens viktigste mål.» Det er det vanskelig å være uenig i, men jeg liker formålsparagrafen bedre.

Med disse ordene gir Clemet inntrykk av at Høyres skolebuss er på stø kurs mot fremtiden. Situasjonen er dessverre en helt annen. Osloskolen styrer rett mot grøfta, noe de aldri skulle ha fått lov til å gjøre. Dessverre ble det pedagogiske ansvaret for skolene overført til kommunene da Kristin Clemet satt bak rattet. Den gangen kvittet hun seg med både gasspedal, bremser, ratt og rutetabell- og hennes etterfølgere fra SV har ikke hatt vett til å ringe veihjelp engang. Slik er tilstanden seks måneder før valget.

Hvis vi ikke snart får en stø kurs med skolebussen, risikerer vi at velstående elever bestiller taxi og begynner på private skoler, med eller uten karaktergaranti. Dette er et politisk mål for Høyre, og den trojanske hesten er veien til målet. Jeg er helt enig i at Norge har gode forutsetninger for å skape verdens beste skole, men da må staten ta ansvaret. Vi trenger tydelige og dristige nasjonale ambisjoner for den norske fellesskolen, ikke pulverisering av ansvarsforhold og handlingsvegring – basert på et snevert og fremmedgjørende kunnskapssyn.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

2 Trackbacks & Pingbacks

  1. «Pappa, i dag var det tre barn i klassen som begynte å gråte» | Norge Sport
  2. «Pappa, i dag var det tre barn i klassen som begynte å gråte» | bilindustrien

Kommentarfeltet er lukket.