Språk er (av)makt

Foto: Jenny Dahl Bakken

Vi bør velge våre ord med omhu. Språklig bevissthet kan skjerpe vår forståelse av hvordan makta forklarer og forsvarer seg selv.

Tweet

Om Theo Koritzinsky (5 artikler)

Theo Koritzinsky har vært universitetslektor i statsvitenskap og sosiologi og seinere lærerutdanner i samfunnsfag. Tidligere stortingsrepresentant og leder av SV. Koritzinsky er nå senior foreleser ved Høgskolen i Oslo og Akershus, medlem av EOS-utvalget og styremedlem i Nei Til Atomvåpen.

Siste artikler

	Mennesker dør i Dhaka for at du skal få billige klær
	En verdensorden i balansen
	Debatten om Ukraina-krigen
	Revolusjonen og krigsmakta
	Midtøsten: Alternative kilder, analyser og rapporter

Foto: Jenny Dahl Bakken

«Radikal islam» er blitt det samme som voldelig islamisme – blant mange journalister, forskere og politikere. «Radikalisering» er blitt enbetydende med økende vilje til å bruke vold, gjerne terroristisk vold mot sivile. Så er vel «Radikal Portal» døra inn til voldsvillige skribenter? Og danskenes parti Radikale Venstre en samling voldelige politikere?

«Idehistorisk betyr «radikalisering» holdninger og eventuelt handlinger som ønsker å endre samfunnet fra roten av»

«Radikale» reaksjonære?
At språk er makt har vi visst lenge. De som dominerer språket gjennom definisjoner, synonymer, ordspråk, slagord, målformuleringer m.m. sprer begreper som vi bruker for å begripe virkeligheten. «Radikalisering» = vilje til voldsbruk er bare ett eksempel. «Radix» (latin) betyr rot på norsk. Og røtter er ikke voldelige. Idehistorisk betyr «radikalisering» holdninger og eventuelt handlinger som ønsker å endre samfunnet fra roten av, altså ønsker om grunnleggende endring. Det kan gjelde kjønnsroller, religion, økonomisk system, politisk styresett m.m. Det kan skje mer eller mindre fredelig. Men har selvsagt ingen automatisk kobling til voldsbruk. Likevel har altså «radikalisering av muslimer» blitt synonymt med økende vilje blant noen muslimer til å bruke vold. Målene deres, slik vi kjenner det fra f eks al-Qaida og al-Shabab, er gjennomgående ikke «radikale». De er snarere konservative eller reaksjonære – med vekt på selektiv bokstavtro tolkning av hellige skrifter, religiøst elitestyre og kvinneundertrykking. Saudi-Arabia, Jemen og dels Iran blir blant mønsterstatene. Ikke særlig «radikale» regimer.

Behring Breivik: «kristen-konservativ radikalisering»
Norges verste massemorder i fredstid, Behring Breivik, skal også ha gjennomgått en «radikalisering» gjennom flere år: Han fikk etter hvert økende vilje og evne til å begå en voldelig terrorhandling som drepte 77 mennesker. I likhet med voldelige islamister var han dypt reaksjonær i sitt syn på f eks demokrati og likestilling. Og han kalte seg selv en verdikonservativ kristen, uten at det ble brukt mot verdikonservative kristne. Han var like lite representativ for slike som islamistiske terrorister er for radikale muslimer – radikale i betydningen at de ønsker grunnleggende samfunnsendringer, slike mange har demonstrert for i Nord-Afrika og Midt-Østen de to siste åra.

Kampen om språket
Språk sier noe om virkeligheten: Om hva som finnes av liv og død, av viten, tro, håp, frykt, handlinger, styring, saker og ting. Lange og vanskelige diskusjoner (det heter visst diskurser) føres om forholdet mellom språk og virkelighet, språk og tanke, språk og makt. Jeg tror alle skjønner hvor jeg vil med med min korte gjennomgang av den gjengse bruken av begrepet «radikalisering»: Bruken er idehistorisk sær og empirisk misvisende. Den er også politisk provoserende for oss som kaller oss «radikale» i en eller annen forstand. Særlig hvis vi også langt på vei er pasifister – og skriver i Radikal Portal. Så la oss framover kalle de såkalte radikale islamister for voldelige, hvis de er det. Og bytte ut ordet radikalisering med voldsutvikling eller økende vilje til å bruke vold, hvis det er slike prosesser vi vil påpeke.

Hvem «oppdaget» Amerika – og hva betyr «u»-land?
Myndigheter og andre autoriteter bruker mer eller mindre bevisst begreper som kan forsterke deres posisjoner eller nasjonens ære. Skolen lærebøker, masssemediene, forskere og folk flest snakker og skriver på måter som ofte avspeiler maktforhold og ideologiske språkvaner. Noen eksempler:Jeg spør lærerstudentene mine: – Hvem «oppdaget» Amerika? Fortsatt kan jeg oppleve at de fleste svarer enten Leiv Eriksson eller Kolumbus. Da spør jeg litt annerledes: – Fra hvor kom de første menneskene som «oppdaget» Amerika? Fortsatt kan det ta noe tid før en eller flere svarer: – De kom jo fra Asia. Mange lærebøker og lærere i historie påstår fremdeles at «vi», norsk-ættete Eriksson eller europeeren Kolumbus, «oppdaget» Amerika. Det europeere faktisk gjorde var å «erobre» og «kolonisere» Amerika. Folk fra Asia kom dit først. (Stakkars: De visste riktignok ikke at de het «indianere» og at de bodde i «Amerika».)

Mange i Vesten vil gjerne framheve hvordan våre land «oppdaget» nye områder. Og at vi har vært ledende i å utviklet naturvitenskap, demokrati, handel og økonomisk vekst. (Korstog, inkvisisjon, heksebrenning, slaveri, kolonisering, nazisme, fascisme og rasisme nevnes sjeldent som begreper eller fenomener i den vestlige kulturhistoriske kanon.) Denne vestlige etnosentrismen førte til at f eks forkortelsen «u-land» ble brukt om «utviklings-land» som mottok vestlig «u-hjelp». Men mange områder og tidligere stater i Afrika, Asia og Latin-Amerika ble jo aktivt «underutviklet» gjennom slaveri, tapping av råvarer og «utbytting» av vestlige kolonimakter. Så hva u’en skulle bety, ble et faglig spørsmål med politiske trekk. Dessuten har svært mange u-land de siste førti åra betalt langt større avdrag og renter på gjeld til rike banker og land i nord enn de mottok i u-hjelp. I tillegg kommer u-landselitenes kapitalflukt nordover og ubalansen i verdenshandelen til skade for landa i sør. Kapitalstrømmen fra sør til nord er fortsatt større enn den motsatte. I-hjelpen er fortsatt større enn u-hjelpen. Så bruk begrepet «i-hjelp»! Det rommer mye historie og samtid.

«Språklig bevissthet kan bidra til at vi forstår bedre hvorfor og hvordan makta forklarer og forsvarer seg selv»

Harmoni og/eller konflikt?
Kapitalismens arbeidsmarked skiller mellom de som gir arbeid («arbeidsgivere») og de som tar arbeid («arbeidstakere»). Dette er en snill og harmoniserende språkbruk som er særlig «givende» for eiere og sjefer. Sosialister vil, eller bør, kanskje heller kalle aktørene for «arbeidsselgere» og «arbeidskjøpere» for å få fram noen mer konfliktorienterte realiteter på et arbeidsmarked. Så hvis vi vil få frem hvor arbeidets overskudd eller «merverdi» havner, kan vi ikke bruke det snille ordet «arbeidsgiver». Det er jo, langt på vei, de som «tar» overskuddet, hvertfall disponerer det.

Hvem er mot «likestilling»? Hvem vil ikke ha «like» forhold for kvinner og menn? Nesten alle – hvis en er liberal/radikal/progressiv. Men hva hvis dette betyr mer likhet på typiske mannsrolle-premisser? Er de alltid i tråd med barns interesser? Er de alltid forenlige med omsorg for medmennesker og natur? Hvilket overordnet begrep skal «feminismen» eller «kvinnekampen» bruke? Hvilke(t) begrep utfordrer ogå gutter og menn? Hvilke ord, og dermed tanker om verdier, mål og virkemidler, kan bidra både til likestilling og til noen grenseoverskridende endringer der begge kjønn lettere kan bryte ut av rollenes tvangtrøyer? Denne debatten er gammel – men fortsatt viktig. Og igjen ser vi hvordan språkvanene våre kan påvirke tankebaner og handlingsveier. Hvordan de kan stenge for viktige debatter og avveiinger gjennom harmoniserende begrep som «likestilling» – eller bidra til mer radikale tanker ved også å bruke ord som «frigjøring».

Språk avspeiler og kan forsterke både makt og avmakt. Språklig bevissthet kan bidra til at vi forstår bedre hvorfor og hvordan makta forklarer og forsvarer seg selv. Makta ter seg også gjennom språklige vaner. Noen av disse er uvaner for radikale mennesker. Uvaner – fordi de stenger for kritisk innsikt i rådende verdier og interesser og hindrer holdninger og handlinger for alternativ politikk. Derfor er det, enkelt sagt, viktig at vi velger våre ord med omhu…