Norges offentlige utredning 2015:8, også kalt Fremtidens skole, er et progressivt dokument. Den sier noe om hva slags samfunn vi skal ha i fremtiden, et tema politikere konsekvent unngår både i valgkamper og nyttårstaler. En visjon for fremtiden er nettopp det landet trenger, og alle som mener noe om skolen berører dette, enten de vil det eller ikke. Man tar det kanskje for gitt at det er demokratiske grunnverdier som står i høysetet i skolen, siden det er tverrpolitisk enighet om paragraf en i opplæringsloven – men de siste årene har autoritære og elitistiske tendenser kommet til syne i enkelte kommuner. Politikere har hevdet at fellesskolen som samfunnsprosjekt er en levning fra fordums tid. Hvis denne NOUen viser veien videre, bør de stille seg i skammekroken.
Upopulært utvalg blant lærerne
Reformivrige politikere har de siste tjue årene i beste mening påtvunget lærerne et lappeteppe av gode intensjoner, uten at man har tatt hensyn til virkeligheten i klasserommet. Denne ovenfra og ned- tenkningen har over tid vært en viktig årsak til at lærere har mistet tilliten til den politiske øvrigheten. Ludvigsens NOU kan være starten på en reform som nuller ut alle tidligere reformer. Dessverre er timingen dårlig. Lærerne er grundig lei av det evige politiske tåkepratet, og vil være i fred med læreboka si. Utvalgets rapport burde ha kommet lenge før fjorårets streik.
LES OGSÅ: Ingen ytringsfridom i Osloskolen
Sant skal sies: dette er ikke et utvalg som har vært populært i lærerstanden. Ingen lærere eller fagforeningsfolk har vært representert – til tross for at sammensetningen ble bestemt av en statsråd fra Sosialistisk Venstreparti. Medlemmenes erfaringer og bakgrunner har vært omdiskutert, men professor Sten Ludvigsen har hatt nok integritet og troverdighet til å lede prosessen fram til målstreken. Han har også vært svært tydelig på hva som er viktig i utviklingen av norsk skole. Det er innholdet som må fornyes, og mye av det lærere gjør i dag må de slutte med. Ingenting skal inn, med mindre noe annet går ut. Dybdelæring skal gå foran overflatelæring, og det er mye som skal fjernes av utdaterte fagtradisjoner og læreplanmål, om man skal få tid til å prioritere riktig. For å sette det på spissen: skal det bli tid til koding og prosjektarbeid, må det bli slutt på diktanalyse og lekseprøver.
Et manifest for skoleutvikling
Den som leser mellom linjene, ser et manifest for utvikling av skolen i progressiv retning. De som ikke vet hva de ser etter, vil sannsynligvis ikke finne noe nytt. Slik blir rapporten spiselig for både regjeringen og Ludvigsens forskerkolleger. Det er også tydelig at utvalget tror at forskningsmiljøene kan redde norsk skole, selv om de siste års erfaringer viser at de også kan gjøre stor skade som premissleverandører for de som kun er opptatt av å telle det som ikke teller. Forskere som som Hattie og Nordahl har åpenbart ikke noen plass i fremtidens skole, da ordet «evidens» ikke forekommer en eneste gang i rapporten. Kristin Clemet og Astrid Søgnens skoleprosjekt, basert på «assessment and accountability» står med dette for fall, og er allerede avslørt som overfladisk, innholdsløst og gammeldags.
Utvalget legger opp til en fornuftig strategi for å utvikle skolen. I stedet for kommunal tvang, skal implementering og etterutdanning skje ved hjelp av dialog og motivasjon – og samtidig skal det bygge på forskning. Å gjenopprette tilliten mellom lærere og politisk ledelse er en formidabel oppgave, men man bør sette spørsmålstegn ved om forskerne er i stand til å gjøre dette alene. Myndighetene må spille på lag med både fagforeninger, frivillighet og næringsliv om man skal komme noen vei. Dyktige lærere må også få lov til å utvikle sin egen praksis, uavhengig av skriftlig tillatelse fra skrivebordspedagogene. Alt kan ikke være forskningsbasert, tross alt – for skoleforskningen holder ikke alltid mål.
LES OGSÅ: Nivådifferensiering i Osloskolen på kant med loven
Rapporten vil dele leserne
Hvordan kan man forholde seg til Ludvigsens NOU? Vel, det er mulig å ignorere den, slik man ignorerte stortingsmeldingene fra 2008 og 2011, samt evalueringen av Kunnskapsløftet. Man kan trenere den ved hjelp av nye stortingsmeldinger og rapporter. Noen vil sikkert prøve å mistenkeliggjøre rapportens dannelsessyn og lete etter vikarierende motiv. Andre vil trykke den til sitt bryst, fordi de ser at utvalgets anbefaling åpner et marked for deres produkter og tjenester. Noen vil insistere på å ri sine egne kommunale selvstyrehester og håpe at andre vil følge etter.
Når landets fremtid står på spill, er det mange som vil mene mye om mangt. Spørsmålet er om våre politikere er i stand til å se det store bildet. Der våre ambisiøse europeiske naboer seiler forbi med nye læreplaner, slik Ludvigsen anbefaler – sitter norske politikere og tygger gråstein. I stedet for å satse på framtidens kompetanser og ferdigheter for det tjueførste århundret, er man mer interessert i å måle lesing, skriving og regning på et lavt nivå. Den første politikeren som evner å omformulere denne rapporten til praktisk politikk, vil være i stand til å snu skuta, vinne folkets hjerter – og forme landets fremtid.
Innlegget ble først publisert her.
Politikere flest har ikke kompetanse på skole.Likevel har de tredd reformer ned på lærere og elever.Man har større tiltro til egen fortreffelighet enn lærernes kompetanse.Derfor er lærerne underlagt et rigid kontrollregime,derfor er tilliten fra lærere og fagpersoner ikke eksisterende.Suksesskolen i Finland er det omvendt,man lar lærerne bestemme det faglige og man har større tiltro til sine lærere og politikere holder seg klokelig unna styringen.