Maktappparatets svekkelse av «fienden»
Det finnes mange historiske eksempler på hvordan stormakta har brukt eksterne aktører for å svekke fienden. Blant annet spilte piratene og deres røveri en viktig rolle for hegemoni-skiftet i Karibien, og ble brukt aktivt av både Frankrike og England for å svekke den dekadente kolonimakten Spania. Piratene kan dermed sammenlignes med korsfarerne. Den eneste forskjellen var at kongehusene undertegnet «kaprerbrev» (letter of marque and repraisal) som legaliserte piratenes angrep på fiendens båter og befolkning og annen kriminell framferd.
Dette er et tydelig eksempel på hvordan stormakten disponerer ekstra styrker uten større kostnader, og lykkes i å svekke fienden gjennom bruk av en tredjepart. I tillegg slipper man unna de politiske kostnadene. Det skapes et bilde av at piratene og korsfarerne sine ødeleggelser lå utenfor kongehusenes kontroll, når de i virkeligheten ikke hadde den minste autonomi fra maktelitene. Linjen som skiller det lovlige fra det ulovlige er både tynn og bevegelig.
LES OGSÅ: Postkort fra en bleknende revolusjon
Det er flere grunner til å regne narkokartellene som en del av staten og den økonomiske eliten.
Den første er den historiske grunnen. Ett eksempel er fra da de nordamerikanske troppene gikk i land på Sicilia i 1943 for å kjempe mot Mussolini og fikk betydelig støtte fra mafiaen på øya. Regjeringen i USA hadde inngått en avtale med sjefen for Cosa Nostra-kartellet, Lucky Luciano, som på den tiden satt i fengsel i USA. Avtalen innebar at Luciano mobiliserte støtte til de allierte mot at han ble deportert tilbake til Italia. Der levde han av ulovlig handel resten av sitt liv. Samtidig var mafiaen harde anti-kommunister. De bel derfor brukt for å bekjempe den politiske venstresida og som ett voldelig ledd i offensiven mot fagforeningene i USA.
Den andre årsaken er militær. Supermakta USA brukte handel med narkotika som en unnskyldning for å intervenere militært i sørøst Asia. Særlig under Vietnamkrigen, men også på lokalt nivå i USA, for å ødelegge den revolusjonære bevegelsen «Black Panthers». I begge tilfellene spilte CIA en fremtredende rolle. Det finnes flere hundre publikasjoner og studier om de to første årsakene, og det er dermed ikke nødvendig å utdype ytterligere.
Den tredje grunnen er leksen Colombia har lært oss. Colombia har vært et ”foregangsland” i bruk av kriminelle grupper for å nedkjempe folkelige og revolusjonære organisasjoner. I en rapport fra American Watch fra 19901, stadfestes det at Medellín-kartellet, kontrollert av Pablo Escobar, systematisk angrep ”fagforeningsledere, lærere, journalister, menneskerettighetsforkjempere, politikere fra venstresida, da spesielt fra Unión Patriótica”. Rapporten understreker også det faktum at narkotikahandlerne har blitt til store jordeiere som opererer i harmoni med den høyrevridde politikken/ideologien til de tradisjonelle jordeierne, samtidig som de styrer noen av de mest beryktede paramilitære gruppene.’
LES OGSÅ: Til helvete med denne regjeringen – og president Pena
Sammenblanding av interesser
Dette er et viktig poeng. Sammenblandingen av interesser mellom sektorene som søker å gjøre seg enda rikere, beholde makt, eller få enda mer makt, går på bekostning av bønder, folket og venstresida. Erfaringen fra Colombia viser oss at alliansen mellom narko og andre sektorer fra den dominerende klassen reproduseres i land som Mexico og Guatemala. Det er og en erfaring som enkelt kan implementeres der de globale elitene skulle finne det nødvendig. Det er nesten overflødig å si at dette ville ikke vært mulig å få til uten støtten fra det nordamerikanske ”anti-narkotika”-byrået (DEA) og deres militære styrker.
En fjerde grunn er den manglende forståelsen for at narkotika-virksomheten utgjør en del av akkumulering ved ekspropriering, i form så vel som innhold. Den fungerer – helt enkelt – som et kapitalistisk selskap med ”en rasjonell økonomisk aktivitet”2. Den eneste forskjellene mellom narko og andre kapitalistiske bedrifter er at det dreier seg om en ulovlig aktivitet.
Handel tilpasset verdensøkonomien
Massemedia og myndighetenes argumenter om den ekstreme og uvanlige kriminelle volden for å framheve de særegne aspektene ved narkotikahandel er uriktige. Det er like usant som det ville vært å kriminalisere dyrking og kommersialisering av bananer fordi det førte til drapet på 1800 streikende arbeidere fra United Fruit Company i nord-Colombia i 1928. Et lignende argument kunne man da brukt mot gruve- og oljeindustrien med deres blodspor verden over.
Handelen med narkotika er tilpasset til den finansorienterte verdensøkonomien, blant annet gjennom aktiv bruk av banksystemet for sirkulering og hvitvasking av pengene. Det skader ikke å minnes at det var narkopenger som opprettholdt flyten i finanssystemet gjennom krisa i 2008. Uten denne flyten kunne det fort oppstått en flaskehals som ville paralysert flere banker landet over.
Helt til slutt, det vi feilaktig kaller narkomafiaen har akkurat nøyaktig de samme interessene til den mest konsentrerte sektoren av borgerskapet. Det dreier seg om å ødelegge det sivile nettverket i samfunnet og umuliggjøre den folkelige organiseringen. Det finnes ikke noe verre enn medias framstilling av narko som noe irrasjonelt og fredløst. Deres strategi er både bevisst og sammenfallende med den økonomiske eliten, som igjen understreker alliansen mellom narko, borgerskap og elite.
LES OGSÅ: Levende ble de tatt – levende vil vi ha dem tilbake!
1 Americas Watch, La guerra contra las drogas en Colombia, 1990, s.22
2 Ciro Krauthausen og Luis Fernando Sarmiento “Cocaína & Co.” (tercer mundo ediciones, 1991).
Teksten er oversatt av Marianne Gulli. Den originale teksten finnes her.
