Mysteriet om Curuguaty – den uløste massakren som felte presidenten

Foto: Johannes Wilm

17 drepte i forbindelse med en jordokkupasjon var foranledningen til at Paraguays venstreorienterte president, Fernando Lugo, ble kuppet. Rettsaken mot de fattige bøndene gir flere spørsmål enn svar i et land hvor bondebevegelsene blir undertrykket og Lugos sosiale reformer nå er en saga blott.

Johannes Wilm
Om Johannes Wilm (13 artikler)
Johannes Wilm er doktor i antropologi. Han har gjort reportasjer fra ulike latinamerikanske land om progressive bevegelser og jobber i tillegg med IT.

Statskuppet i Paraguay i 2012 ble gjennomført etter at 17 personer døde  under en jordokkupasjon i Curuguaty. Kuppet er nesten glemt, men rettsaken rundt hendelsene i Curuguaty pågår. Mens påtalemyndighetene vil gjøre alle landokkupanter ansvarlige for massakren, finnes det andre teorier om at det var snakk om en konspirasjon for å prøve å få avsatt regjeringen. Fremtiden for de anklagede er fortsatt uviss.

Den latinamerikanske bølgen med rosa-røde venstrebevegelser ser ut til å nå enden av en syklus. I Bolivia tapte nettopp president Evo Morales en avstemning som ville ha gitt ham mulighet til å stille til valg igjen, høyresiden vant parlamentsflertallet i Venezuela, og i Argentina fikk høyresiden en president for første gang siden det økonomiske krakket på starten av 2000-tallet. Mot alle høyresidens spådommer, ga venstresiden fra seg makten på demokratisk vis etter tapte valg. Prosessene som foregår i Brasil virker noe mindre demokratiske, men så langt holder de seg innenfor rettsstatlige prinsipper.

Venstresiden klarte å forbedre omstendighetene for de fattige i flere land grunnleggende, men det ble ikke noe avskaffelse av kapitalisme eller permanent makttap for de tradisjonelle elitene denne gangen.

Et fredelig kupp – med flere døde
Man glemmer fort at det ikke er særlig lang tid siden høyresiden fryktet at de skulle miste kontrollen for alltid og at de brukte udemokratiske midler for å prøve å fjerne venstresideledere. Mens det var flere mislykkede kuppforsøk mot lederne med sterk politisk støtte fra store sosiale bevegelser i Ecuador, Venezuela og Bolivia, klarte høyresiden å få fjernet presidentene Manuel Zelaya i Honduras i 2009 og Fernando Lugo i Paraguay i 2012. Begge var venstresidekandidater med støtte fra få parlamentarikere og relativt ferske studentbevegelser.

Kuppet i Honduras i 2009 ble gjennomført med militærmakt, Zelaya ble kastet ut av landet fysisk og det ble innført portforbud på kveldene i perioder. Senere kom han hemmelig tilbake til landet og barrikaderte seg inne i den brasilianske ambassaden. Bildene man så var ikke som Chile i 1973, men det var tydelig at normaltilstanden ikke var tilstede i flere måneder. Jeg selv var i Honduras omkring tre uker etter kuppet og opplevde et universitet som var i full krig med landets nye myndigheter.

Maktovertakelsen i Paraguay virket mye mindre brutal. Lugo hadde ikke blitt tvunget ut av landet og der var ikke militær i gatene. For beboerne i hovedstaden Asunción hadde det kun vært en anspent situasjon dagen da Lugo ble tvunget til å gå av. Snikskyttere var utplassert på bygningene omkring plassen der folkemengden samlet seg. Lugo ble avsatt i rekordfart, i løpet av bare et par timer gjennom riksrett. Hadde han ikke akseptert sin avgang og hadde man gått gjennom den normale prosessen for rettergang ville det tatt flere uker. Da ville småbondeorganisasjonene hatt tid til å organisere seg og reise til hovedstaden for å støtte Lugo.

Som flere politiske ledere fortalte meg i løpet av de følgende dagene, deriblant militærets forhenværende sjef og forsvarsminister 2013-15, Bernardo Soto, ville et slikt scenario endt med et blodbad.

Ikke alle de nye politiske ledere var like åpne om hvorfor de mente kuppet var nødvendig. Bernardo Soto; som ifølge seg selv tidligere jobbet som instruktør på School of the Americas i USA, kjent for å ha utdannet sydamerikanske militærledere som senere var involvert i statskupp; forklarte hvorfor han mente at kuppet var nødvendig: “Lugo ville innføre ‘Sosialismen for det 21. århundre’, som er det samme som ‘Kommunismen for det 19. århundre’.” Venstresidens aktivister avviser generelt denne slags forklaringer, men henviser til at var flere nasjonale såvel som utenlandske interesser som ville ha fjernet Lugo av ulike årsaker: Han var et hinder for at genmanipulert matproduksjon, han var en trussel mot store jordeiere som ikke hadde ervervet jorden på en legal måte (flere av dem fra Brasil), en venstresidepresident gjorde at sosiale bevegelser ikke lengre fryktet å organisere seg åpent og stille sine krav, han var del av en venstresideallianse rundt Venezuela som ble en tydeligere maktfaktor og med Lugo som president hadde det vært gode sjanser for å gjøre en god valgkamp til neste parlaments- og presidentvalg. Ana Portillo, som siden 2012 har vært en av de sentrale aktivistene i Asunción, sammenfatter det slik: “Venstresidens politiske prosjekt hadde sine svakheter og var fortsatt i utvikling, men det var likevel et ny måte å organisere staten Paraguay på, med vesentlige sosiale fremskritt (innenfor sektorer som utdanning, helse, vei, kultur, osv.) som nådde de mest utsatte. De oligargiske sektorer så på dette fremskrittet som en klar trussel mot sine interesser.”

Jeg selv kom til landet i dagene etter det parlamentariske kuppet, og var rimelig overrasket over at det nesten ikke var politi i gatene. Demonstrantene fra Asunción mot regimeskiftet var i stor grad studenter som hadde blitt inspirert av Lugo-regjeringen til å prøve å kjempe for sosial rettferdighet blant byens fattige. Fra organisasjonene av fattige bønder, der Lugo hadde mest støtte, kom det flere ganger delegasjoner inn til byen. I en til to uker sto de alle sammen utenfor den offentlige TV-stasjonen TV Pública, som fortsatt ikke hadde blitt overgitt til det nye regimets støttespillere og derfor ga mye tid til at kritikerne kunne få ytre seg gjennom en “åpen mikrofon”.

Heller ikke verdensopinionen så ut til å bry seg noe særlig. CNN og andre store stasjoner hadde forsvunnet i løpet av de første par dagene. Jeg så dem aldri. Det var stort sett Telesur, RT og meg selv som var den internasjonale pressen på stedet. Det var litt av en surrealistisk situasjon. Det hadde foregått et kupp, men man så ingen døde i gatene. Og alt var nesten normalt etter bare et par uker. I løpet av mindre enn en måned endte jeg en kveld på en markering med omtrent 30 deltagere – deriblant Lugo og en av hans forhenværende ministre som hadde lansert sin egen presidentkampanje kort tid før. Da jeg snakket med Lugo kalte han det for et “kupp 2.0” – en videreutvikling av kuppet i Honduras.

Det så fredelig ut, og det var det også for de fleste, men…

Kuppets grunnlag: Massakren i Curuguaty
På landsbygda utenfor småbyen Curuguaty, 240 kilometer eller 3,5 timer med bil fra Asunción, hadde det i lengre tid foregått en jordokkupasjon på området Marina Kue. Det var uklart om det var staten eller en privat storbonde som eide området. Hvis det var staten, kunne en okkupasjon føre til at jordene ble fordelt til dem som trenger jord.

Den 15. juni 2012 ble politiet sendt for å møte okkupantene. Det endte med at seks politimenn og elleve okkupanter ble drept. Hendelsen utløste en politisk krise som endte med riksrett og avsettelse av Lugo en uke senere.

Landokkupasjoner der fattige og landløse bønder tar jord som ikke er i bruk er et relativt vanlig syn i disse delene av Sør-Amerika. Organisasjonen Movimento Sem Terra (MST) i Brasil ble verdenskjent fordi de klarte å okkupere og overgi landskjøter til flere hundre tusen småbønder siden 1980-tallet. Og mens antallet ansatte i landbruket i Brasil er på 15 prosent av de som jobber og er sterkt nedadgående, er det fortsatt snakk om 27,2 prosent i Paraguay.

Også Lugo hadde lovet en landreform som del av sin valgkampanje i 2008. Det ble det ikke noe av. Men han prøvde i det minste å få oversikt over hvem som rent juridisk hadde retten til landet, slik at jorda som tilhørte staten kunne deles ut. “Paragay har en av verdens mest ujevn fordeling av landsbruksjord”, forklarer Ana Portillo, “80 prosent av jorden tilhører to prosent av jordeierne. Omkring 20 prosent av hele landets territorium, og ca 33 prosent av området som kan brukes til landbruk ble gitt bort ulovlig i perioden 1953-2003 — til militære, til paraguayanske og brasilianske businessfolk og til politikkere fra regjeringspartiet.”

Ved riksretten ble Lugo derfor anklaget for å ha spredt ideen om klassekamp mellom fattige og rike, som ifølge parlamentet førte til de 17 døde, og for å hjelpe jordokkupasjoner i andre deler av landet.

Anklagene var absurde og riksretten fulgte ikke noen vanlig utlegging av hva forfatningen krever av rettergang, slik Lugos advokat Adolfo Ferreiro forklarte meg i en lang samtale om hvordan den paraguayanske forfatningen fungerer. Og som Cony Oviedo, en av studentlederne i 2012, sa: “Kanskje det så fredelig ut her i byen, men det har vært døde som har vært del av kuppet.”

Kuppet som varte evig
For noen er kuppet fortsatt ikke avsluttet: elleve personer sitter fortsatt i fangenskap. Disse ble pågrepet i forbindelse med massakren i Curuguaty og var hovedsakelig okkupanter av Marina Kue.  Etter at situasjonen rundt kuppet hadde roet seg ned noe, begynte de ulike venstresideorganisasjoner å gjøre kravet om frihet for de tiltalte til en kampanje. I tiden rundt ettårsdagen for kuppet, i 2013, var Asunción tagget ned med budskap som “fri de politiske fanger”, “Hva skjedde i Curuguaty?” og “Marina Kue er statens eiendom!”.

På selve ettårsdagen kjørte vi ut til åstedet med flere busser fra Asunción og diverse bondeorganisasjoner fra området. Mange var redde for å komme for tett på. Vi gikk til fots de siste par hundre meter inntil vi ble møtt av militærutseende folk med krigslignende kamuflasjeutstyr, tunge våpen og masker. Jeg spurte hva meningen var med det og merket da at også de var redde: “Vi prøver bare å forhindre at det som skjedde siste år gjentar seg,” fortalte deres leder meg.

Jeg filmet og intervjuet denne dagen. Lugos advokats sønn, advokaten Guillermo Ferreiro, var også der. Han hadde fulgt med i det jeg la ut på nettet og jobbet nå med å prøve å bygge opp et forsvar for de anklagede. Vi var ikke mer enn et par hundre stykker som nådde helt frem til området den dagen. To argentinske aktivister ble med i bussen vår denne dagen. Vi tre utgjorde den internasjonale solidaritetskomiteen. Alt var bittesmått: den paraguayanske venstresiden, den internasjonale interessen for saken, sjansene for at noe kunne bli endret.

Men venstresideorganisasjonene gjorde alt de kunne for å få oppmerksomhet rundt saken. De samme personer som før hadde stått utenfor TV Pública i juni 2012, brukte de neste årene på å prøve å få oppmerksomhet rundt deres sak.

Rettsaken om Curuguaty
Rettsaken rundt Curuguaty startet i juli 2015 og foregår fortsatt. Venstresiden startet en kampanje for å overvære rettsaken og dermed prøve å sørge for at rettsystemet fungerer slik det skal. Men siden da har det vært mange dager i retten og folk blir slitne. Lokalpressen skrev i januar at det fortsatt måtte høres 230 vitner og at man ikke regnet med at det kom noen dom i løpet av året og forhandlingen ville vare lenge.

En av de mange forhandlingsdager starter den 8. mars. kl 8:00. Vi er ni personer i publikum: Fire som nok er familiemedlemmer, en mann i 40-årene som skriver i sin notatbok, to eldre venstresideaktivister eller kirkerepresentanter. Også Lugos advokat, Adolfo Ferreiro, er tilstede. I 2013 ble han valgt til senator for sitt eget, ikke Lugos, parti, “Fremad Land” (Avanza País). På anklagebanken sitter de elleve tiltalte som ikke kan unnslippe å være her. Publikum og de tiltalte håndhilser, før en av aktivistene sier til dem at “Kamerater, som dere kan se er Adolfo Ferreiro, faren til Guillermo Ferreiro, her idag for å støtte oss. Vi håper at også andre kommer.”

Rettsaken starter. Flere av de tiltalte forstår ikke mye spansk. Rundt halvparten av Paraguays landlige befolkning snakker kun guaraní, et prekolumbisk språk som 90% av befolkningen snakker. I begynnelsen taler advokatene og dommeren derfor hovedsakelig på guaraní, med enkelte spanske gloser.

Dagens første vitne er Miguel Lopez Perito, som i 2012 var leder for Lugos kabinett, og var en av kandidatene til å overta etter Lugo. I 2013 ble han den andre senator for “Fremad Land”. Han velger å avgi forklaring på spansk, som så oversettes til guaraní og forteller om hvordan han og folkene omkring Lugo oppfattet situasjonen i Curuguaty 15. juni 2012: “Vi hørte at det hadde vært en type sammenstøt med flere døde, så jeg og et par andre dro dit for å finne ut av hva som hadde skjedd”.

Parallelt til politiets etterforskning prøvde Lugo og folkene rundt ham å gjøre sin egen etterforskning. Lopez Perito forklarer hvorfor: “Vi hørte om at folk hadde gått inn i området for å samle personlige gjenstander minst to ganger da det egentlig skulle være avsperret” og verre enn det: “Jeg snakket med en politimann som hadde blitt skutt på. Han hadde blitt truffet i sin skuddsikre vest, som han fortsatt hadde med seg. Jeg så hullet og det var klart at det var en større patron, noe som kaliber 5.56, og at det hadde vært brukt profesjonelle krigsvåpen her som ikke noen av jordokkupantene eide.” Videre legger han ut om hvordan småbøndene som hadde gått inn i området viste ham at de hadde samlet en pose med patroner, deriblant flere kaliber 5.56 og hvordan politiet hadde gått inn i området fra to ulike sider, og hvordan politimannen fortalte at han hørte at de andre politifolkene ble skutt på da han selv ble skutt på og hvorfor han konkluderte med at det må ha vært profesjonelle skarpskyttere som skjøt fra en avstand av 150-200 meter.

Alt dette er bruddstykker av forklaringen venstresideaktivistene har snakket om i årevis, men selv om det er noe av en konspirasjonsteori senatoren legger frem, er det ingen som virker særlig overrasket. Lopez Perito forteller om hvordan de følte påtalemyndighetene prøver å sabotere hans arbeid: “Da vi kom dit var de tiltalte forsatt der. To timer senere hadde de alle blitt kjørt til [byen] Coronel Oviedo. Det var et tydelig tegn for oss at man prøvde å motarbeide oss, så vi begynte å planlegge å be om en internasjonal etterforskning, ledet av Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) og De Søramerikanske Lands Union (UNASUR)” Men det ble det ikke noe av, på grunn av kuppet.

Lopéz Perito forteller at han ikke en gang tror det ble noen skriftlig utredning av etterforskningsturen han var med på, og da Adolfo Ferreiro og han en tid etter kuppet ville se om landet var statseid eller ei klarte de å få vist et landskjøte som viste at det var statens, men de fikk ikke lov til å ta en kopi. Forsvaret har heller ikke klart å få tak i en kopi.

Han avslutter med at han har gitt samme forklaring til noen forskere, og at han tror det kan blitt publisert, men han er ikke sikker på det.

Mye er basert på rykter som er mer eller mindre sannsynlige. Lopez Perito forteller om en versjon av fortellingen om den dagen der det skal ha vært et helikopter som var involvert i skytingen. Et par dager senere avgir en helikopterpilot forklaring om at han tilfeldigvis var i området og hjalp med å transportere skadede personer til sjukehuset og selv var redd for å bli skutt på.

Lopez Perito er ikke noe hovedvitne, og han er åpen det at han ikke vet hva som skjedde helt presist. Han er en blant flere hundre som avgir denne forklaringer av denne type.

Frem til neste valg
Rettsaken virker som et mysterium, og om rettsystemet er i stand til og interessert i å finne ut av hva som faktisk skjedde forblir uklart.

Paraguay i 2016  er stort sett som Paraguay var før 2008: store forskjeller mellom rike og fattige, og en ultrakonservativ regjering som ikke kommer til å gjøre noe saken med det første. De sosiale fremskritt som hadde blitt gjennomført i Lugos tid – som for eksempel gratis legehjelp – er for lengst avskaffet i praksis, og planene for fremtiden – blant annet et hurtigbuss-system for Asunción – ble skrotet rett etter kuppet. Neoliberale prosjekter som ikke hadde kunnet bli gjennomført i Lugos tid, ble hastebehandlet rett etterpå: fire typer genmodifisert mais, deriblant Monsantos, ble tillatt fra og med februar 2013.

På samme måte som i Honduras, ble kuppet gjennomført i løpet av det siste året før et valg, slik at den nåværende regjering ikke formelt er ansvarlig for det som skjedde. Dagens president, Horacio Cartes, er medlem av Colorado-partiet som hadde makten før Lugo i 60 år. Cartes ble kjent for å fortelle til uruguayanske investorer at Paraguay var som en en “vakker dame” som de kunne ta og bruke.

Det er nesten som om Paraguay aldri hadde hatt en progressiv regjering.

Og likevel: Venstresiden samlet vant flere senator-poster enn noensinne før i 2013, og noen av de sosiale bevegelsene klarte å vokse i løpet av Lugos tid. Ifølge noen meningsmålinger har Lugo en sjanse for å vinne presidentvalget på ny. Hvis han får lov til det, er det jo mulig at venstresiden kan forsøke å gjøre om alt enda en gang. Mange har gjort seg sine tanker om hvordan de kan gjøre det bedre neste gang. Ana Portillo forklarer det slik: “Det var vår første opplevelse med en progressiv regjering i Paraguay. Det oppsto derfor mange interne gnisningspunkter på venstresiden og motsetningsfulle måter å gjennomføre politikk, som alt for ofte var forbundet med den tradisjonelle politikken (nepotisme, caudillisme, vertikalisme). Og fordi vi jobbet med reglene innenfor presidentsystemet fokuserte vi alt for mye på personen Fernando Lugo som sentrum for alle forandringer, og det gjorde det vanskelig å konstruere noe mer kollektivt.”

Fremtiden er åpen, men selv hvis venstresiden kommer til makten igjen, betyr det ikke at alle de som oppfattes som politiske fanger blir sluppet fri.

Inntil videre kjemper de samme venstresideaktivister som var aktive i 2012 en hard kamp for å få internasjonal oppmerksomhet rundt saken.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.