– Til helvete med denne regjeringen – og president Peña!

Sinne og frustrasjon preget demonstrantene som krevde å få tilbake de 43 studentene som ble bortført av politiet i Mexico. Misnøyen mot myndighetene brer om seg i hele landet.

Heriberto Paredes
Om Heriberto Paredes (1 artikler)
Heriberto Paredes er fra Mexico og står bak Subversiones, et et uavhengig kommunnikasjonsbyrå med hovedfokus på kritisk journalistikk med vekt på samfunnsendringer.

Onsdag 22. Oktober ble gatene i Mexico by fylt med demonstranter. De kom med et felles krav: De 43 forvunnede studentene fra lærerskolen i Guerrero må komme tilbake i live. Dette var den andre store demonstrasjonen på nasjonalt og internasjonalt nivå, kalt ”Et lys for Ayotzinapa” – Una Luz por Ayotzinapa, og var enda større og bredere i deltagelse enn den første – og med større temperament. Samtidig som den mexicanske regjeringen forholder seg taus, og lister seg rundt, gikk flere tusen ut på gata for å markere sin avsky mot straffefrihet, urettferdighet og glemsel.

Samtlige universitet og skoler, både offentlige og private, fagforeninger, nabolagsorganisasjoner, advokater, leger, lærerstudenter fra ”normalistas-skolene” i delstatene Aguascalientes, Zacatecas, Durango, Puebla, Morelos, Chihuahua, Guerrero og Michoacán, lærere og andre folk, tok til gatene med plakater, bannere og fotografier med kravet om å få tilbake de 43 studentene, som har vært savnet siden den 26. September, i live. De ble bortført av det lokale politiet i byen Iguala i Guerrero etter et angrep som tok livet av seks og skadet over tjue personer.

Demonstrasjon i Ayotzinapa. De forsvunne kreves returnert i livet og beskyldninger hagler mot "narkoregjeringen".

Demonstrasjon i Ayotzinapa. De forsvunne kreves returnert i livet og beskyldninger hagler mot «narkoregjeringen».

Iguala brenner
I nattens mørke den 22. Oktober strømmet det inn lærerstudenter til skolen i Ayotzinapa i delstaten Guerrero. I fellesskap begynte de forberedelsen til demonstrasjonen i Mexico by, 293 kilometer unna. Fotballplassen, tilhørende skolen, ble fylt med de unge lærerstudentene for å male bannere og plakater. Rundt dem vandret foreldrene til de forvunnede lærerstudentene, og folk som har kommet hit for å støtte. Skolens radio, spredd med lyd til alle, delte informasjon om kampen som enda ikke har funnet svar hos myndighetene, verken på lokalt-, delstats-, eller på et nasjonalt nivå.

Klokka seks om morgenen kjørte de første bussene mot byen Iguala, hvor den første markeringen fant sted. Som en symbolsk aksjon inntok elevene kommunehuset. Dette dreide seg om en markering mot den lokale regjeringa som ikke har gitt svar på angrepet den 26. September. På samme måte som den 26. September, kom også denne gangen lærerstudentene i buss. I følge med elevene fra de ulike normalistas-skolene i landet, kom lærere fra CETEG, fagforeningen for lærerne i delstaten Guerrero, og andre organisasjoner.

Meksikanske maktpersoner kritiseres og karikeres.

Meksikanske maktpersoner kritiseres og karikeres.

I begynnelsen var demonstrasjonen rolig, men frustrasjonen over en taus regjering og manglende svar, tok over. Aksjonen kulminerte i et brennende kommunehus for å ettertrykkelig gi beskjed om at protestene krever en slutt på kidnappinger og vold i delstaten. Protestene dreier seg ikke bare om Guerrero, men har nå vakt liv i de samme kravene i hele landet og internasjonalt.

Det brennende kommunehuset og antallet demonstranter holdt det delstatlige politiet unna, ti personer ble likevel arresterte. De har enda ikke fått avklart sin juridiske status.

Volden i Guerrero
I Guerrero er kampen hard og symbolene for kamp sterke. Dette er et samfunn som lever under en undertrykkelse som ikke kan sammenlignes med noe annet enn årene under den ”skitne krigen” på 60- og 70-tallet i Mexico. Perioden da staten brukte vold og kidnappinger for å kneble et sivilsamfunn i opposisjon mot et udemokratisk styre. Det politiske styret er sammenblandet med narkotikatrafikken og den organiserte kriminaliteten. Dette fører til straffefrihet på alle nivåer, både for regjeringen, men også for de som organiserer narkotikahandelen. Dette er det samme styret sivilsamfunnet kjempet i mot under den ”skitne krigen”. Et brennende kommunehus i Iguala viser hvor sterk frustrasjonen er, og at verken den lokale eller den føderale regjeringen vil få hvile før man får svar, og ikke minst rettferdighet.

Også på internett vises solidaritet med massebevegelsen i Mexicos gater.

Også på internett vises solidaritet med massebevegelsen i Mexicos gater.

Fram til nå har to regjeringsbygg blitt påtent. Hovedkontoret til partiet PRD ble også forsøkt påtent og det er ikke mulig å vite hvor neste frustrasjon vil få utløp.

Hovedstaden, en felles stemme: Levende ble de tatt, levende vil vi ha dem!
Litt før klokken fem den 22. oktober, trillet 20 fulle busser med lærerstudenter inn til plassen ”Ángel de la Independencia” – selvstendighetsengelen. Plassen var allerede forberedt med blokkering av sidegater, overtagelse av hovedgata Reforma, og tusenvis av personer var allerede til stede. Lærerstudentenes reise, knappe 300 kilometer, var preget av ro og sosialt samvær, i kontrast til de tunge nettene folk har vært samlet til felles bønn ved alteret på fotballbanen. Fellesskap mellom de oppmøtte, en forståelse om viktigheten av å vise styrke og samhold, preget de frammøtte.

Litt etter litt bygde demonstrasjonen seg opp bak familiene til de forsvunnede studentene og de som mistet sine under angrepet 26. September. Foreldrene i front, med alvorlige ansikter preget av fortvilelse og sinne, ledet an demonstrasjonene med bilder av sine sønner. Rundt demonstrantene dannet det seg sirkler av menneskelige skjold for å beskytte og å ta vare på familiene.

Det er mulig det er for arrogant å forsøke å gi et generelt bilde av aksjonen denne onsdagen. Det som er sant er at demonstrasjonen var preget av frustrasjon og sinne mot de som blir identifisert som fienden, de ansvarlige for de forsvunnede lærerstudentene og tusenvis av flere. Fra presidenten, Enrique Peña Nieto, til funksjonærer på lavere nivå, blir alle utpekt som ansvarlige for kidnappinger, utenomrettslige henrettelser, og all volden mot sivilsamfunnet i Mexico. Lys og fakler ble tent gjennom hele opptoget, som sakte bevegde seg mot hovedplassen i sentrum av Mexico by, Zocaloen.

”Jeg heter Bernabé og jeg har tre jobber. Til sønnen min sa jeg  -vet du? Du må studere på lærerskolen Normal, fordi vi har ikke økonomiske ressurser, vi er rurale arbeidere. (…) Hvorfor drepes studenter som kun vil være noe i livet?”.

Demonstrasjonen endte med et felles møte på Zocaloen. De som fikk komme med hovedtalene var mødrene og fedrene til studentene. Hver og en fikk presentere seg selv og sitt barn. Med få ord forklarte de sin bakgrunn og liv som bønder, og iveren deres barn hadde etter å få en utdannelse og bli rurale lærere. Normalistas-skolene var og er en av de få mulighetene til å få en utdannelse.

”Min sønn ville bli lærer og begynte å jobbe med CONAFE. Der lærte han om livet i fjellene og de rurale områdene, og hvilken fattigdom folk lever i. Han sa han ville bli lærer for å hjelpe folk i disse områdene. Nå har de tatt han fra meg med makt”, fortalte far til en av de forsvunnede, Mario César.

Sinte og forente i demontrasjon mot myndighetene.

Sinte og forente i demontrasjon mot myndighetene.

Flere andre organisasjoner uttrykte sin støtte til demonstrasjonene slik som bøndene i FPDT fra Atenco, H.I.J.O.S Mexico, Den uavhengige fronten Francisco Villa og en representant fra den nasjonale urfolkskongressen. Sistnevnte leste opp en støtteerklæring fra EZLN, zapatistene i Chiapas, som samme dag markerte solidaritet i sine autonome områder. Elevene fra Lærerskolen Normal Rural Ayotzinapa, leste et brev hvor de krever sine kamerater tilbake i live og rettsforfølgelse av delstatsguvernør Ángel Aguirre Rivero. Brevet uttrykte også savnet etter de forsvunnede studentene, men også savnet etter de som tidligere har blitt drept. De har etterlatt et tomrom i skolens korridorer.

”God kveld kamerater. (…) Jeg vil dele med dere noen ord fra min sønn Cristian. Han fylte meg med stolthet da han fortale hvor stolt han var av meg fordi jeg støttet ham i hans valg. Vi har alltid forsøkt som foreldre å støtte våre barn i deres valg. De betyr alt for meg, og siden den 26. September har jeg lett etter Cristian. Jeg har kommet hit denne onsdagen for å dele med dere: Til helvete med denne regjeringen – og president Peña!”

Hvert eneste navn på hver eneste student ble ropt opp foran de frammøtte som svarte i kor: Til stede! En av studentene fra Ayotzinapa lanserte det sentrale spørsmålet: Hvor langt er vi villige til å gå i denne kampen?

Familiene til de 43 savnede har gitt et ultimatum til regjeringen. ”Vi gir dem to dager til, om ikke våre barn dukker opp, vil vi ta i bruk andre midler”.

”Levende ble de tatt – levende vil vi ha dem tilbake!” ble det taktfast ropt i skinnet fra tusenvis av fakler og lys.

Teksten er oversatt fra spansk og redigert av Ingrid Faldnes.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.