Hvilken vei går Cuba?

Internasjonale medier leser Cuba inn i en fortelling med bare to veier ut: et brått regimeskifte og gjeninnføring av kapitalisme som i Øst-Europa, eller en kopi av kinesisk modell.

Even Sandvik Underlid
Om Even Sandvik Underlid (2 artikler)
Even Sandvik Underlid er forfatter av boken Det nye Cuba – reisefortellinger (Manifest 2012)

Jeg vil i denne artikkelen argumentere for at utviklingen på Cuba de siste tiårene, og særlig etter at Raúl Castro tok over som president i 2008, peker i retning av annet og mindre kjent farvann.

Påstanden baserer jeg først og fremst på en analyse av de reformene eller endringene som så langt har funnet sted. Men det synes også å finnes et ønske i den øverste politiske ledelsen på Cuba, og blant mange landets mest profilerte akademikere og meningsdannere, om å så og si gjenoppfinne den cubanske sosialismen. Dette kan innebære å studere erfaringer f.eks. fra Kina, Skandinavia og ulike kapitalistiske land, uten at det betyr at en vil ha en «kinesisk», «sosialdemokratisk» eller «kapitalistisk» samfunnsordning. En synes snarere å søke en slags cubansk sosialisme 2.0, selv om noen cubanere kanskje ville foretrekke å snakke om «neste etappe i den sosialistiske transisjonen», utfra en tanke om at Cuba aldri var sosialistisk, men lenge har hatt dette som mål. Men kan den cubanske sosialismen, om en kaller den for det, finnes opp på nytt? Er det et realistisk prosjekt?

Venstredreiningen i Latin-Amerika og nye teknologiske forutsetninger, er faktorer som taler for at en kan lykkes. Andre taler imot: Press fra eksterne aktører som USA og internasjonale storselskaper, interne materielle vansker, samt byråkrati og korrupsjon som bremser endringsprosessene. En viss slitasje i det cubanske politiske prosjektet som ble innledet i 1959, kommer også til uttrykk i form av likegyldighet i deler av befolkningen.

Vel vitende om at informasjonen jeg sitter på er begrenset, og at dette er komplekse spørsmål, vil jeg i fortsettelsen gjøre et forsøk på å fortolke noen av de siste årenes endringer i politikk og økonomi, så vel som enkelte erklæringer og uttalelser som kan si oss noe om veien videre. Jeg begynner med økonomi og vil senere ta for meg det politiske systemet.

Bruksrett, ikke eiendomsrett

Jordbruket er et naturlig sted å begynne i en slik gjennomgang; de første store økonomiske endringene under Raúl Castro fant sted i denne sektoren.

Men først et tilbakeblikk, for ellers blir dagens utvikling umulig å forstå. Cubansk jordbruk har gjennomgått stadige endringer siden revolusjonen i 1959, som søkte å gjøre slutt på en modell hvor private storgods dominerte, med ensidig produksjon av sukker (som innebar stor sårbarhet for prisendringer og avhengighet av det nordamerikanske markedet, for å nevne to ting).

Til forskjell fra Sovjetunionen hadde man imidlertid ingen tvangskollektivisering etter revolusjonen. I en første fase ble mange av de største private godsene delt opp og gitt til jordløse bønder. Den ressurskrevende sukkerproduksjonen ble nasjonalisert, men mesteparten av jorden i landet forble privateid. Fra 1963 tok en mer statssentrert utviklingsmodell over, men mange bønder som hadde fått beholde små eller mellomstore jordeiendommer fra før revolusjonen, så vel som andre som hadde fått tildelt jord like etter denne, valgte å fortsette som selvstendige produsenter. Siden 1959 har en også prøvd ut ulike typer kooperativer, og mange statsgods ble gjort om til kooperativer på 1990-tallet. Disse fikk antakelig aldri tilstrekkelig autonomi til å utvikle seg.

Det som er nytt under Raúl Castro er at en har begynt å gi personer som ønsker det, bruksrett til statsjord som ligger brakk. En kan søke om mer jord hvis en produserer den man alt disponerer, og en kan fratas jorden etter et visst antall år, om den ikke benyttes til matproduksjon. Bøndene kan tjene penger, og de fleste har inntekter som mange ganger overgår en vanlig statlig lønn (noe som kan bidra til å bremse og kanskje i noen grad reversere innflytting til tettsteder og byer). Cuba importerer i dag mye mat fra andre, hovedsaklig kapitalistiske land, noe som gjør landet sårbart overfor internasjonale svingninger i matprisene og dessuten betyr en vedvarende utgift for statskassen, penger landet trenger til andre ting: Reparere boliger og infrastruktur, ruste opp industri, øke lønninger, etc.

Men utover disse betraktningene knyttet til Cubas konkrete situasjon, kan modellen i seg selv tenkes å ha visse fortrinn: I motsetning til under kapitalismen hindrer en private storoppkjøp av jord og gradvis monopolisering. En unngår spekulasjon og hindrer salg av jord til utenlandske selskaper, som forekommer i mange fattige land, og har vært så kritisert i det siste.

Kan modellen så kalles sosialistisk? Det finnes de som setter likhetstegn mellom statlig drift (ikke bare eierskap) og sosialisme, og som dermed vil se på dette som en slags delvis privatisering av jorden, og kanskje også et første steg på veien mot fullstendig privatisering.

Men strengt tatt er det vel ingen naturlov som sier at det at staten nå gir bøndene bruksrett til jorden, betyr at jorden i neste omgang må privatiseres? Og det er fullt mulig å tolke endringene som et skritt i retning av en mer genuin og radikal form for sosialisme enn den som dominerte i Sovjetunionen. Arbeiderne der var fortsatt på mange måter fremmedgjort som lønnsmottakere –  om enn på en litt annen måte enn under kapitalismen. Revolusjon betyr omdreining, men sagt billedlig: Snur en et hus på hodet, er det fortsatt et hus. Staten tok over for kapitalisten. Selv om det skal sies at i noen av de landene som ble kalt for «sosialistiske» eller «kommunistiske» under den kalde krigen, var en langt større del av jorden privateid enn på Cuba i dag; i Polen cirka 75%. Under «markedssosialismen» i Jugoslavia tillot man kjøp og salg av jord inntil et visst antall hektar.

Det skal understrekes at modellen med bruksrett ikke er den eneste. Det vil fortsatt finnes store statsforetak, kooperativer av tre eller fire ulike typer (bøndene med bruksrett kan også opprette kooperativer hvis de vil), og noen selveiende bønder. Mer enn statliggjøring, snakker en nå om å mangedoble antallet eierskaps- og driftsformer. På et generelt grunnlag gir vel dette mening: Virkeligheten er kompleks, og at det som fungerer et sted, fungerer ikke nødvendigvis over alt.

 Offentlig-kooperativt samarbeid

Jeg nevnte at Cuba har en viss erfaring med kooperativ drift i jordbrukssektoren.

Nytt er det at man i 2013 fikk de første kooperativene utenfor jordbrukssektoren. Noen av de aller første driver f.eks. bilverksteder. Merk ordet driver. For i disse nye kooperativene er det fortsatt staten som eier lokalet (og i ulik grad også produksjonsmidlene; f.eks. leier staten ut noen hundre busser som tidligere har vært til bruk for turister, til de nyopprettede busskooperativene i Havanna). Kooperativmedlemmene tar ansvar for den daglige driften, kan ta de fleste beslutninger seg imellom, og de fordeler overskuddet seg imellom.

Igjen behøves et tilbakeblikk: På Cuba har nesten alle små og mellomstore statlige produksjons- og servicebedriftene vært eid av staten inntil nå. Motsatt f.eks. helsestellet- og utdanningssystemet, eller den statlige medisinindustrien, har disse mindre bedriftene hatt ry for seg på å fungere dårlig.

Når jeg har diskutert dette med norske sosialister har jeg fått påpekt at det finnes mange statlige bedrifter som fungerer godt i Norge, også servicebedrifter, som f.eks. Vinmonopolet som viser at staten har potensiale til å drive selv et supermarked (for det er jo et slags supermarked) på en tilfredsstillende måte. Men Cuba er ikke Norge. Cuba et utviklingsland som i tillegg lider under handelsblokade. Lønningene strekker ikke til, de fleste har det økonomisk vanskelig.

Dette har mange konsekvenser, og er én av årsakene til at en har fått et problem med utbredt nasking eller stjeling på arbeidsplassene, mange ser til og med på dette som helt normalt. Ord som conseguir eller resolver (å skaffe, fikse) har overtatt for robar (å stjele) mange steder. Ofte er ikke bare arbeiderne delaktige i dette, men også sjefene og inspektørene (som alle er statlige lønnsmottakere). Andre steder drives de offentlig eide virksomhetene i praksis som om de var privatiserte, men uten at de kan skattelegges. På mange av restaurantene, som er statlig eide, kjøper f.eks. arbeiderne inn matvarer selv, lager rettene som står på menyen, og tar inntektene selv uten å slå noe inn i kassen. Staten må holde lokalet ved like, betale lønninger, etc., men får minimalt tilbake i form av inntekter. De ansatte på det statseide kjøpesenteret melder varer som ødelagte, og selger dem billigere til seg selv eller til dealeren som tilbyr rabatterte kjøleskap foran inngangen.

Det at disse virksomhetene drives nesten som om de var private, og gir tyngde til den svarte økonomien, var selvsagt aldri politikernes intensjon. I femti år har en prøvd ut kontrollordninger og å erstatte «kapitalistens pisk» med «sosialistisk samvittighet», med varierende resultat.

Når arbeiderne f.eks. på et verksted nå får ta over den daglige driften, som en slags statlig franchise, er det mulig at dette vil gavne begge parter og dessuten kunden (sosialister har ofte kritisert konsumsamfunnets prinsipper, men glem aldri at mennesket er både produsent og konsument). Staten kan ta betalt for utleie av lokale til kooperativmedlemmene, den kan kreve inn skatter (begge deler er lettere å kontrollere enn at kassabeholdningen stemmer), og etter hvert vil den også tjene penger på en rekke nye, statlige engrosutsalg som skal forsyne de kooperative virksomhetene.

Sammenliknet med tidligere, når staten betalte lønninger, driftskostnader, vedlikehold, etc. men bare fikk tilbake en redusert del av inntektene (fordi brorparten forsvant på veien), styrker staten sitt inntektsgrunnlag og en bidrar til å innringe og bekjempe den svarte økonomien. Selv om den nye modellen på papiret er mindre statssentrert enn den nåværende, kan den like godt i praksis kunne bidra til en styrket stat på flere måter. Endringene trenger heller ikke å føre til større økonomiske skiller mellom ulike deler av befolkning. Staten har en rekke redskaper, f.eks. å kreve skatt av kooperativene eller ved å regulere prisen på engrosvarene den selger, for å hindre at arbeiderkooperativer i lukrative bransjer blir en slags adel. Noen av disse statlig-kooperative virksomhetene har blitt pålagt statlig fastsatte priser på varene og tjenestene de tilbyr publikum.

Hva så med det langsiktige perspektivet? Peker så denne nye modellen i retning kapitalisme, eller i retning av «mer sosialisme» som myndighetene sier? Her må en ta i betraktning at vi ikke vet alt om myndighetenes planer (trolig finnes ulike aktører med ulike visjoner og interesser i det politiske systemet), eller hvordan modellen vil utvikle seg på sikt (ofte avviker utviklingen fra intensjonen).

Men en kan forstå dette som en overgang fra svært sentralisert sosialismemodell til en noe mer desentralisert sosialismemodell, hvor eierskapet forblir statlig, og driften hovedsaklig kollektiv, med en flytting av makt fra byråkratiet til arbeiderne i det disse tar over sine virksomheter. Altså en flytting av makt nærmere folk, en demokratisering av arbeidslivet.

Skulle Cuba lykkes med sitt eksperiment, kunne en tenke seg at en ville eliminere eller redusere flere av problemene ved den klassiske statssosialismen (fremmedgjøring, lav motivasjon, mye byråkrati når staten skal sentralstyre små virksomheter) samtidig som en unngår flere kjerneproblemer ved kapitalismen (fremmedgjøring, monopolisering, kapitalistene får makt over arbeiderne, de beriker seg på arbeidernes bekostning).

Forblir de privateide bedriftene små og få?

Men det finnes også andre eierskaps- og driftsformer i det cubanske samfunnet.

Siden 2010 har en utvidet rommet for mindre private bedrifter, som allerede har eksistert i mindre grad i to tiår, ved å legge til rette for etablering av ca. 200 typer ulike virksomheter. En kan velge profesjon fra en liste som inkluderer alt fra skomaker eller frisør til den forunderlige yrkestittelen «dandy» (antakelig er det her snakk om personer som lar seg avfotografere av turister).

Hvor store er så disse bedriftene? De fleste er enkeltmannsforetak eller familievirksomheter – og således «utbyttingsfrie» og antakelig forenelige med en marxistisk ideologi, i den grad det er et mål i seg selv. Men for første gang ser en nå også enkelte private bedrifter som kan betegnes som mellomstore, f.eks. restauranter som har inntil 50 sitteplasser og en rekke ansatte. Det er foreløpig svært få private bedrifter av et slikt omfang, og de finnes stort sett i hovedstaden.

Det nåværende regelverket vil neppe bety fremveksten av en ny klasse superrike cubanske bedriftseiere. For det første, dersom noen blir relativt velstående, ville ikke dette i seg selv være noe nytt. I mange år har det eksistert grupper i den cubanske befolkningen med et høyt inntektsnivå (enten det skyldes en lukrativ jobb i turismesektoren eller et selskap med utenlandsk kapital, rike slektninger i utlandet, kunstnerisk suksess, korrupsjon, eller annet). For det andre søker regelverket å hindre at noen skal bli superrike, på andres bekostning. Den som har mange ansatte, blir strengere skattelagt. Mulighetene for ekspansjon synes å være begrensede, det er ikke lagt til rette for bedriftsoppkjøp, eller opprettelse av kjeder. Ingen privateid cubansk McDonalds som kan konkurrere mot de statlige hurtigmatkjedene El Rápido og Ditú, med andre ord.

Det at en autoriserer ansettelser kan likevel sees på som et brudd på det sosialistiske prinsippet om at ingen skal kunne tjene på andres arbeid. Men selv om en ser slik på det, gjør ikke dette nødvendigvis samfunnet til ikke-sosialistisk (i den grad det tidligere var sosialistisk). En må ikke forveksle delen med helheten.

Et viktig stridsspørsmål er og blir dermed grensene for privat drift. Nylig oppstod en disputt mellom myndighetene og folk som har tolket de nye retningslinjene for privat næringsvirksomhet dithen at de kunne importere salg av privatimporterte klær fra utlandet, og selge disse til en lavere pris enn det de statlige klesbutikkene gjør (hvor det er høy «momssats» på varene). Myndighetene ville stenge deres utsalgssteder, under henvisning til prinsippet om at det er lov å tjene godt, så lenge det er et resultat av eget arbeid. Klesimport ble derimot sett på som spekulasjon mer enn arbeid. Etter klager fra eierne og fra befolkningen gikk myndighetene gikk med på å vurdere saken på ny.

Men hva er tendensen på lengre sikt? Vil privat sektor fortsette å øke? Et historisk tilbakeblikk er igjen på sin plass: Cuba tidligere har åpnet for en begrenset privat sektor for senere å eliminere denne eller å redusere dens omfang, ved to anledninger. Først fra 1970-tallet og frem til 1986, til den såkalte «feilkorrigeringsprosessen» ble satt i gang og en blant annet (men ikke bare) fjernet noe som ble kalt for de frie jordbruksmarkedene. I 1989 var 94,1% av økonomien i statens hender, i følge økonomen Carmelo Mesa-Lago, som siterer cubanske offisielle kilder. Statliggjøringen gikk lengre på Cuba enn i noe annet land i det sovjetledede handelssamarbeidet Comecon.

På 1990-tallet åpnet en opp igjen de private jordbruksmarkedene og altså andre småbedrifter i et visst omfang, på det meste hadde en rundt 250.000 selvstendige næringsdrivende, et tall som gradvis falt til ca. 140.000 i 2008 grunnet begrensninger på nyetableringer og lite fordelaktige rammevilkår for eksisterende bedrifter (hyppige kontroller, mange begrensninger). I januar 2014 hadde tallet økt til 440.000, men det er verdt å merke seg at økningen synes å ha nesten stoppet opp.

Myndighetene har erklært et mål om at 1.8 millioner skal arbeider utenfor staten innen 2015, cirka 40 % av den arbeidende befolkningen, men det er lite sannsynlig at en vil komme i nærheten av dette på så kort tid. Reduksjonen av arbeidsplasser i offentlig sektor så vel som opprettelsen av private bedrifter går tregere enn ventet, og dette kan ha flere tolkninger. Én er at byråkratiet stopper eller motvirker endringene. Det finnes også noen som hevder at myndighetene søker å skape et inntrykk av større endringer enn det man egentlig planlegger å gjennomføre, slik at USA havner under press for å endre sin politikk overfor Cuba. Samtidig er nok myndighetene bevisst på å unngå at endringsprosessen kommer ut av kontroll, og går svært gradvis frem. Slik kan en evaluere virkninger av reformene, korrigere underveis. «Uten hastverk, men uten pauser», sier Raúl Castro.

Kanskje kan en metafor oppsummere et vanlig syn på markedet på Cuba: Det er som en medisin som kan drepe en hvis en tar for mye, men som i små mengder kan være nødvendig for å leve.

Uavhengig av nøyaktig hvor raskt og hvor langt denne styrkingen av privat sektor vil gå har det funnet sted et ideologisk skifte med hensyn til synet på markedets rolle i sosialismen. Spørsmålet nå er ikke om en skal ha et marked, men hvor omfattende dette skal være, hvordan det skal fungere, hvem sine interesser det tjener, etc. Og altså dette med grensene for markedet: Hvor store skal bedriftene få lov til å bli? Og hva skjer med dem hvis de når den størrelsen? Et alternativ er å la disse vokse til et visst punkt, men ikke lengre, er å la dem vokse videre mot at de til gjengjeld gir noe medbestemmelse / medeierskap til staten. Vil de forbli 100 % private, må de holde seg små.

Staten vil styre «kommandohøydene»

Mediedekningen av endringene på Cuba har fokusert mye på at en gir mikrokreditter til bønder, at en tillater boligsalg, nybilsalg, fjerning av den såkalte rasjonsblokken[1], etc. En undertone om at Cuba er på vei mot en eller annen form for kapitalisme ligger i bunn i mange av disse reportasjene.

Noen av endringenes betydning må relativiseres. Lån har man også gitt tidligere på Cuba; på 1980-tallet kunne man endatil søke om lån for å dra på ferie til østblokklandene. En kunne bytte boliger før salg ble tillatt, og begrensningene i nybilsalget gjennom mange år ble begrunnet med manglende ressurser til å importere biler og handelsblokaden, ikke med utgangspunkt i sosialistiske prinsipper. Ingen brukte heller det at Sovjetunionen ikke hadde rasjonsblokk for tre-fire tiår siden som et argument for å si at landet var kapitalistisk eller «mer kapitalistisk» enn Cuba.

Selv om noen av endringene innebærer å gi en større plass til markedet, er det problematisk å sette likhetstegn mellom marked og kapitalisme. Førstnevnte eksisterte før kapitalismen og vil antakelig eksistere etter den, og som flere av eksemplene her viser, trenger ikke markedet innenfor et system som det cubanske å tjene samme formål eller å fungere på eksakt samme måte som i kapitalismen.

Det man tillater på Cuba er åpenbart ikke noe ukontrollert marked, en nyliberalistisk modell som den en innførte i østblokklandene. Snarere er det, i alle fall i skrivende stund, et marked med strenge begrensninger. Den som har råd, får kjøpt det meste til privat konsum, men én person kan fortsatt bare eie to boliger. Det er høy skatt på luksusforbruk. Det blir åpnet for nybilsalg, men staten legger en voldsom skatt på utsalgsprisen og lover å bruke en del av inntektene på å styrke offentlig transport og å tilby billige sykler til de bredere lag av folket. Turisten som tar en kosmetisk operasjon på en statlig betalingsklinikk er med å finansiere offentlig helsestell for cubanerne, etc.

En slik skattepolitikk kan ved første blikk kanskje minne om den vi har i Norge. Er så Cuba i ferd med å innføre en slags sosialdemokratisk blandingsøkonomi, riktignok kombinert med en annen politisk overbygning? Igjen, ikke nødvendigvis. Sosialdemokratiet må omtales som kapitalistisk blant annet fordi statens inntekter primært kommer fra skattelegging av en kapitalistisk privat sektor. På Cuba synes det som om den sosialiserte delen av økonomien (stat, blandingsforetak, kooperativer, osv.) fortsatt skal stå for mesteparten av den produktive virksomhet.

Det er viktig å understreke at på Cuba eier staten ikke bare all jord, og all viktig infrastruktur, sykehus og skoler, men også importselskapene, den eier nesten all industri, samt fly- og busselskaper, reisebyråer, bensinstasjoner, kjøpesentre, de fleste byggefirmaer, energiutvinning, de fleste større restauranter, etc. Ser en på blandingen offentlig/privat sektor i dagens Cuba er en altså  milevis fra nabolandenes kapitalisme, men også langt unna dagens sosialdemokrati, og et godt stykke unna det vi i hadde i Norge på 1960-tallet. En må ikke glemme utgangspunktet når en snakker om at Cuba «går i retning av mer marked», for det er fortsatt en av verdens mest statsdominerte økonomier. Dette i tillegg til andre forskjeller fra sosialdemokratiet, som de politiske institusjoner, utenrikspolitikken, osv.

Vi vet ikke hvor Cuba vil ende opp. Men kommunistpartiets visjon kan gi en pekepinn på hvor landet er på vei på kort sikt. En nærmest total statlig kontroll over økonomien har gjort det mulig å sikre alle et minimum, men gav lav effektivitet i mange bransjer, dårlig service andre steder, lite variert vareutvalg. Og viktigere, ettersom staten var praktisk talt eneste arbeidsgiver fikk byråkratiet og politikerne en svært stor grad av mulighet til å presse folk til å oppføre seg som de ville.

I fremtiden skal staten styre det som i sosialistisk tradisjon har blitt kalt for kommandohøydene i økonomien. En skal ha en planøkonomi med elementer av marked, men heller ikke den statlige delen av økonomien vil fungere helt som før. Beslutningsmyndighet skal desentraliseres, en prosess som alt har begynt. Provinsene og kommunene vil få mer autonomi, det vil også statsselskapene.

Kanskje har den mexikansk-tyske sosiologen Heinz Dieterich rett når han sier at sosialismens tragedie er at den ble født før sin tid, før de materielle og teknologiske forutsetningene var på plass. I løpet av millisekunder kan man i det 21. århundre sende frem og tilbake informasjon slik at planleggingsmyndigheter samt produksjons-, distribusjons- og salgsleddene til en hver tid kjenner til behovene – og slik unngå at det blir produsert for mange av én type spiker eller sko – klassiske eksempler på problemene som oppstod i forsøkene på planøkonomi. Likevel synes moderne informasjonsteknologi lite i bruk i planstyringen av økonomien på Cuba. Dette ville kreve modernisering av infrastruktur og store investeringer, i dag finnes knapt kortterminaler i butikkene. Det er imidlertid tegn på at endringer er på gang også på dette området.

Så langt har en forsøkt å få fart på statsbedriftene ved å la militæret eie og drive mange selskaper. Raúl Castro var forsvarsminister fra 1959-2008 og militæret har ry på seg for å være en av de best organiserte institusjonene på Cuba. For en militærnekter er dette med militært drevne bedrifter en blandet velsignelse. Det er bedre at soldatene produserer mat, kjører turistbusser og driver en jazzkafé på et kjøpesenter enn å bombe andre land, som Nato-Norge har deltatt i. På den annen side gir denne politikken de væpnede styrkene potensielt stor makt over samfunnet. Men: Det er viktig å understreke at dette skjer samtidig som det finner sted en gradvis demokratisering av samfunnet generelt, noe jeg vil komme tilbake til. Derfor virker enkelte Miamibloggeres konspirasjoner om at Cuba er på vei til å bli et tradisjonelt latinamerikansk militærdiktatur, heller lite troverdige.

Utenlandsinvesteringer på statens premisser

I en verden dominert av en liten gruppe mektige, multinasjonale selskaper, vil et sosialistisk orientert land være under konstant press. Hvordan kan Cuba få tilgang på kapital, uten kapitalisme, som Fidel Castro formulerte det? Hvordan kan en få tilgang på ny teknologi, på nødvendige investeringer, uten å bukke under for presset fra kapitalkrefter og utenlandske regjeringer og institusjoner som skyr få midler i sin søken etter markedstilgang og billig arbeidskraft?

Siden tidlig 1990-tall har en lagt til rette for såkalte joint ventures, fellesforetak hvor staten som regel eier 51 % og en utenlandsk investor 49%. Antallet joint ventures har gått noe tilbake de siste årene, til cirka 250, men den totale mengden investeringer som disse samlet representerer skal ha økt noe. I mars kommer en ny investeringslov, og det ventes noe flere utenlandsinvesteringer i årene som kommer. Likevel, det statlige teleselskapet Etecsa, som lenge var deleid av et italiensk firma, ble nylig 100 % statseid, så en kan ikke snakke om noen entydig tendens i retning «liberalisering».

Mer enn et ønske om en total åpning overfor internasjonal kapital, synes myndighetene å eksperimentere med å åpne og lukke sektorer, avhengig av hvilke behov for investeringer en til en hver tid har behov for. Nå åpner en for brasilianske investeringer i den hittil statsdominerte sukkersektoren, som én gang fungerte tilfredsstillende, men etter over tjue år med krise befinner seg i en elendig forfatning, og produserer 1-2 millioner tonn sukker årlig, mot litt over 8 i 1989.

En annen nyvinning er de såkalte «storstatlige» selskapene (empresas grannacionales), eid av Venezuela og Cuba. Dette er flerstatlige selskaper som blant andre Hugo Chávez gikk i spissen for, og som skulle være en motvekt til private, transnasjonale selskaper. De blir opprettet med tanken om å «prioritere produksjonen av varer og tjenester som kan dekke menneskelige behov», og kan være eid av to, tre eller flere stater. Det finnes for eksempel et flernasjonalt selskap som produserer sement, og som er eid av Venezuela og Cuba.

Motsatt hva som ofte blir påstått, verken kan eller vil cubanske myndigheter kopiere «den kinesiske økonomiske modellen», ikke i sin helhet. Landene har vidt ulike forutsetninger: Ulik størrelse, ulike naturressurser, ulik kultur (cubanerne har andre forventninger til levemåte- og standard, samfunnets politiske innretning m.m.) og Cuba befinner seg dessuten under nordamerikansk blokade. I tillegg kommer de ideologiske forskjellene.

Det er likevel enkelterfaringer fra Kina som kan ha en overføringsverdi, som frihandelssonen i Mariel vest for Havanna som kan minne om liknende eksperimenter i Kina. Dette området består av en megahavn bygget med brasiliansk kapital, omgitt av industri.

I følge de mest optimistiske analysene kan denne sonen endre mye av Cubas økonomiske situasjon.

Hvorfor? Transporten av varer sjøveien har eksplodert med globaliseringen. Cubas geografiske posisjon mellom Nord- og Sør-Amerika er interessant i så måte, det er ikke uten grunn at Havanna i århundrer var en viktig havneby. Nå utvides Panamakanalen for de digre New Panamax-skipene, samtidig som Cubas nære allierte Nicaragua planlegger å bygge sin egen, konkurrerende kanal. Men foreløpig finnes det knapt havner i Karibia som kan ta imot skip av New Panamax-standarden, bortsett fra Mariel, og kapasiteten er utilstrekkelig på USAs østkyst. Tenk bare: Når en vare skal sendes fra Asia til USAs østkyst går den i dag kanskje til USAs vestkyst og senere i trailer eller tog østover. I stedet kan skipet fortsette gjennom Panama-kanalen, hvorpå varene kan lastes over på mindre skip på Cuba. Landet har høyt kvalifiserte arbeidere som kan bearbeide produktene.[2]

Skip som har lagt i land på Cuba kan per i dag ikke besøke USA før det har gått seks måneder – på grunn av den bredt internasjonalt fordømte handelsblokaden. Men Cuba satser på at USA vil finne havnen så forlokkende at den vil bidra til å fremskynde blokadens slutt, noe som etter alle solemerker ville gi Cuba en økonomisk boost, en symbolseier og en styrket stilling i Latin-Amerika.

Hva hvis blokaden tar slutt?

Jeg nevnte blokaden. Hva hvis USA – i et forsøk på å lokke og påvirke snarere enn å isolere og knekke sin nabo i Karibia – opphever sitt reiseforbud og, på sikt, alle sine økonomiske sanksjoner?

Vil Cuba bli nedrent av amerikanske turister? Betyr det slutten på systemet? Ikke nødvendigvis. En har hatt turisme fra resten av verden i over tjue år, en nærmer seg tre millioner årlig, og det finnes allerede rundt 100.000 nordamerikanere som reiser til Cuba årlig, enten via tredjeland (ulovlig), eller på akademiske eller kulturelle pakketurer som Barack Obama har gitt grønt lys til.

Det cubanske systemet er designet slik at de fleste av turismeinntektene går rett i statskassen, enten direkte (hoteller, statlige supermarkeder) eller indirekte (skattlegging av private tilbydere av tjenester, skattelegging av deres personlige forbruk av «luksusvarer»). Dette gir staten mulighet til å fordele inntektene på hele befolkningen i form av økte lønninger og bedre fellestjenester.

Og motsatt en vanlig oppfatning er det ikke slik at Wal-Mart plutselig kan åpne en masse utsalg i Havanna, med mindre cubanske myndigheter gir klarsignal det, noe som i alle fall med dagens cubanske regjering fremstår som usannsynlig. Det ville ta tid (det vil kreve et lovverk som tillater disse selskapene å opprette egne virksomheter på Cuba, og kanskje handelsavtaler mellom landene). Men uansett synes den cubanske regjeringen mer interessert i å bygge opp et nasjonalt, småskala næringsliv, og har som en fanesak å motvirke «ensrettingen som kommer fra globaliseringen».

Blokadens slutt, som antakelig vil komme sakte og gradvis, vil føre til endringer på Cuba. Men det er lite trolig at den vil føre til noen tsunami.

Det politiske systemet

 Vanskeligere enn å si noe om økonomien, er det å si noe om hvor det cubanske politiske systemet vil gå i fremtiden. Men for å kunne foreta en kvalifisert gjetning er det nødvendig å gå en ganske stor omvei, og å se på hvordan systemet faktisk ser ut i dag.

Cubas nåværende politiske system tok form på midten av 1970-tallet og gjennomgikk endringer i 1992 med en grunnlovs og valgreform. Systemet hadde og har viktige likhetstrekk med det som fantes i Sovjetunionen og i østblokklandene, for eksempel er friheten til å etablere egne organisasjoner eller medier sterkt innskrenket eller ikke-eksisterende.

Men forskjellene er kanskje vel så viktige som likhetene.

De cubanske politiske institusjonene er vanskelige å få tak på, og for spesielt interesserte viser jeg til statviteren Peter Romans bok Peoples Power fra 2003, en av svært få detaljerte studier av disse.

Litt skisseaktig kan en kanskje beskrive systemet slik: En har et kommunistparti som utarbeider målsetninger for den langsiktige samfunnsutviklingen. I tillegg til dette har en «folkevalgte organer» som eksisterer delvis uavhengig av partiet, i den forstand at sistnevnte ikke har lov til å blande seg inn i nominasjonsprosessen.

I valg til lokalparlamentene finnes en viss konkurranse mellom kandidater (partimedlemmer og ikke-medlemmer), som nomineres i nabolag, selv om valgkamp er forbudt. En har institusjoner som skal sikre at befolkningen deltar aktivt i utformingen av lokalpolitikken også utenom selve valget. For å bli valgt videre oppover, må en bli nominert av en valgkommisjon, dette fungerer som en silemekanisme og per i dag er det lite trolig at en opposisjonell ville slippe gjennom. I parlamentet finnes ikke-partimedlemmer, men i praksis arbeider dette organet innenfor de rammer som partiet har fastsatt, slik også regjeringen gjør det (og består i praksis av ledende partimedlemmer). Det har i det siste imidlertid vært flere tilløp til åpen, saklig diskusjon i parlamentet (f.eks. om cubansk bistand til andre land, og om homorettigheter eksplisitt skulle nevnes i den nye arbeidslivsloven). En ny regel som sier at ingen folkevalgte på høyere nivå kan sitte i mer enn to femårsperioder, synes å ha som formål å hindre forgubbing og at en får et sjikt av politikere uten bånd til folket.

Måter å uttrykke sin misnøye med valgsystemet på, er å stemme blankt, annullere stemmeseddelen, eller ikke stemme. Andelen av befolkningen som velger en av disse tre variantene økte ved sist valg og nærmer seg 15 %.

Kommunistpartiet på Cuba er også forskjellig fra det sovjetiske og de østeuropeiske, både med hensyn til indre forhold og dets rolle i samfunnet. Det er det eneste partiet, og det praktiserer såkalt demokratisk sentralisme. Men ulikhetene er verdt å merke seg: Det ble etablert først etter revolusjonen, og avholdt sin første kongress i 1976, sytten år etter at Fidel Castro og hans menn tok makten. I et forsøk på å holde opportunister unna, har en utviklet en rekrutteringsmekanisme hvor kandidater til medlemskap foreslås av sine nærmeste kollegaer, og deres naboers meninger innhentes. Det er et ideal at ingen skal presses til å gå inn og hovedkriteriet for medlemskap synes å være personlige kvaliteter mer enn absolutt ideologisk «rettlinjethet». Partiet viser vel så hyppig til  frigjøringshelten José Martí sine idéer som Marx og Lenin, og flere ideologiske tendenser synes å være representert i dag. Kanskje også sosialdemokrater. Ved minst én anledning har det blitt foreslått å bytte navn på partiet, til noe som favner bredere. Religiøse er velkomne.

Foran forrige partikongress arrangerte organisasjonen en stor folkespørring hvor millioner av cubanere deltok, i tillegg har en tradisjon for å benytte anonyme meningsmålinger. Dette gjør ikke Cuba i seg selv til noe demokrati, men bidrar trolig til å redusere avstanden mellom parti og folk.

I tillegg til de representative politiske organene og partiet, spiller også de såkalte masseorganisasjonene på Cuba en rolle i samfunnsdebatten. Det er her snakk om f.eks. kunstner- og forfatterforeningen, småbrukerlaget, fagbevegelsen. Disse veksler mellom å arbeide til støtte for systemet og det å presse på for å fremme egne syn, selv om den første funksjonen altfor ofte har vært og er den dominerende. Det finnes imidlertid eksempler på diskusjon, uenighet og motstand om viktige spørsmål, og disse organisasjonene har interne mekanismer for å fremme forslag, etc.

En kan ikke bare se på systemet, men også hvilken kontekst det eksisterer innenfor. Selv om det cubanske systemet har mange autoritære trekk, fungerer det i praksis på en mer fleksibel og åpen måte enn det som var vanlig i «de sosialistiske landene» det forrige århundret.

Noen årsaker til dette kan være kontakten med omverdenen som følge av at landet mottar tre millioner besøkende hvert år (inkludert hundretusener av cubanere i utlandet som drar hjemom), at 250.000 cubanere reiste til utlandet i fjor (i januar 2013 forsvant systemet med utreisetillatelser, selv om mange reiste utenlands også før disse forsvant), ny kommunikasjonsteknologi (mange har mobiltelefoner, mens få har nettilgang, men det finnes. Og de nærmeste månedene vil det bli mulig for alle cubanere som har råd til det å koble seg på nettet med mobiltelefonen). I fjor ble statens fjernsynsmonopol i praksis avskaffet – en liten medierevolusjon på Cuba som knapt ble nevnt av internasjonale medier – ved at man slapp løs den latinamerikanske kanalen Telesur på bakkenettet. Den er venstreorientert og Cuba-vennlig, men gir likefullt cubanerne muligheter en ny og mer direkte tilgang til hva som skjer ute i verden (kanalen overfører gjerne taler av Barack Obama i sin helhet, reklamer for raskt bredbånd, lar opposisjonspolitikere i land som Venezuela og Bolivia uttale seg på direkten, etc).

Det er også av betydning for debattklimaet at en har sluppet fri alle eller nesten alle som Amnesty International regnet som samvittighetsfanger – uten om én (1) sist jeg sjekket – selv om det finnes opposisjonelle som ikke får reise inn i landet, og andre som blir utsatt for ulike former for trakassering. Det har mye å si for det politiske klimaet at en har full religionsfrihet, at myndighetene aktivt ber folk respektere seksuelle minoriteter og at Raúl Castro har bedt folk kritisere uten frykt.

Flere politiske endringer?

 Når en ikke har fått noe folkekrav om å gå over til et flerpartisystem kan det også ha med å gjøre at partiet har kunnet vise til trusselsituasjonen landet så lenge har vært under.

Tilhengerne av ettpartisystemet har kunne vise ikke bare til Lenins partiteori, hvor kommunistpartiet skal lede arbeiderklassen, men også til frigjøringshelten og den liberale tenkeren José Martí. Han skrev at alle gode krever måtte slutte sammen, stå sammen i et parti, slik at ikke ytre fiender får gjennomføre sin splitt-og-hersk-strategi.

Likevel uttalte Raúls datter Mariela Castro på CNN for en stund siden, at hvis presset fra USA og den langvarige handelsblokaden forsvinner, da vil det ikke gi mening å ha bare ett parti.

Raúl Castro selv har snakket om behovet for mindre grunnlovsendringer, men har også sagt at det landet behøver er å demokratisere partiet internt og at en ikke må tillate flere partier. Dette utelukker imidlertid ikke at partiet kunne omgjøres til et bredere «venstreparti» eller «revolusjonsparti» som tidligere nevnt.

Høsten 2013 sirkulerte det likevel rykter i politiske og akademiske miljøer i Havanna om at andre og mer dyptgående endringer var på gang. Alle hadde til felles at de bar bud om et mer pluralistisk system: Et sa at myndighetene planlegger å legge til rette for en opposisjon «light» i parlamentet, til at en vil innføre en slags flerpartimodell, muligens med visse fordeler for det ledende partiet. En skulle begrunne dette med at alle har rett til å organisere seg som de vil, men at en trenger den kontinuitet og styring som er nødvendig for å lede samfunnet i sosialistisk retning, å stå imot presset fra USA og kapitalismen, etc. Opposisjonen skulle nektes finansiering fra utlandet.

Jeg har mine tvil om ryktene. Men det nære samarbeidet mellom Cuba og Venezuela de siste årene – et land som hevder å være på vei mot sosialisme, men har flerpartisystem – har bidratt at en i den cubanske samfunnsdebatten ikke lengre snakker om ettpartisystem som en absolutt forutsetning for å nå målet om et sosialistisk og senere kommunistisk samfunn. Det er i alle fall vanskelig å tenke seg at så store endringer som har funnet sted i det cubanske samfunnet de siste tjue årene, som blant annet kommer til uttrykk i form av en bredere og langt mindre tabupreget debatt, ikke skulle få sitt motsvar i form av endringer av en viss betydning i de politiske institusjonene.

Noen cubanere fester lit til Radio Bemba, ryktebørsen, og siterer i den sammenheng gjerne det følgende spanskspråklige ordtak: «Når bekken lager lyd, er det fordi det er småstein på vei». Og enten ryktene har noe for seg eller ikke: Nok en gang kan en tenke seg flere scenarier enn overgang til flerpartisystem med på overflaten pluralistiske, men ofte pengestyrte valg etter inspirasjon fra Cubas naboland, eller «en kinesisk vei». Cuba har overrasket utenlandske observatører tidligere.

 


 

[1]             Denne har siden 1962 har sikret alle cubanere visse basisvarer hver måned, men utvalget av rasjonerte varer har gradvis minket og blokken dekker i dag bare cirka en fjerdedel av månedens forbruk, resten må man altså kjøpe til ordinære priser f.eks. på jordbruksmarkedet, hos slakteren, på supermarkedet, el.l. Strengt tatt vil det være riktigere å si «forsyningsblokk» enn «rasjonsblokk» ettersom alle varene som tilbys gjennom denne, også selges på det frie markedet, til høyere priser.

[2]             Kan en slik frihandelssone styrke kapitalistiske krefter på Cuba, skape et press om større økonomisk liberalisering, sette i gang endringer som en ikke kan kontrollere? En kan ikke utelukke dette. Men tanken bak denne sonen synes å være nettopp den at en skal holde de utenlandske selskapene innenfor en liten kapitalistisk «øy».

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.