På denne tida i 1979 flyktet USAs marionett sjahen (kongen) fra et Iran i indre oppløsning. Revolusjonsgløden er igjen tilbake i Iran, blant annet som en konsekvens av at så mange som 40 prosent av de 80 millioner innbyggerne lever under fattigdomsgrensa.
En gang var Iran på rett vei til å bli et blomstrende demokrati, med en folkekjær og folkevalgt statsminister. Dette tok brått slutt, ikke i revolusjonen i 1979 som vi kan få inntrykk av i vestlig presse, men i 1953 da Mohammed Mossadegh ble styrtet i et brutalt statskupp igangsatt av USA – som kjent en av Norges nære allierte.
LES OGSÅ: Vil 40 år ved makta bli 40 nye år? Et upopulært regime og en splittende opposisjon
Mossadegh var en antikolonialist, som så for seg et fritt og demokratisk Iran, men han mente at dette ikke kunne oppnås hvis ikke landet var økonomisk selvstyrt. Under det iranske parlamentsvalget i 1949 fikk han bred støtte for et program der British Petroleums (BP) forgjenger, Anglo-Persian Oil Company, skulle miste sin kontroll over de iranske oljeinntektene.
Med dette som bakteppe ledet Teddy Roosevelts barnebarn, Kermit, en CIA-operasjon som avsatte den demokratisk valgte statsministeren. CIA styrtet en folkevalgt statsminister og erstattet ham med sjahens 26-årige diktatur. Sjahens diktatur var langvarig og brutalt, med tortur, drap og massefengsling av opposisjonelle.
Da det vestvennlige regimet til Irans siste konge begynte å svikte for alvor høsten 1978, var det to paroler som gjenlød i gatene: esteghlal! – uavhengighet, og azadi! – frihet. Landets ydmykende avhengighet av vestlige imperialistiske stormakter, især Storbritannia og USA, måtte opphøre og sjahens diktatur måtte vike plassen for en folkelig revolusjon.
Motstanden mot sjahen forente en bred allianse fra radikale sosialister og kommunister til religiøse krefter, og fra de fattige i storbyenes slumstrøk til styrtrike basarkjøpmenn. Alle hadde fått smake diktaturets pisk og måttet se sine interesser satt til side for den tette alliansen mellom kongefamilien og et lite antall eliter sponset av landets oljerikdom.
I januar 1979 ga sjahen i praksis opp i det han forlot landet for — skulle det vise seg — aldri å komme tilbake. I mellomtida hadde et nytt slagord blitt føyd til kampropene: jomhuri-ye eslami! – islamsk republikk. I ettertid skulle dette bli stående som særmerket ved den iranske revolusjonen: Til forskjell fra andre tilfeller der et diktatur ble styrtet av radikale krefter ble resultatet ikke et styre ledet av sosialister eller andre, men en islamsk stat der idealet var å vende tilbake til islamske normer for samfunn og politikk og der lederskap ble utøvd av konservative religiøse krefter.
Mange iranere gikk fra håp til sorg på grunn av utviklingen i månedene etter 1979-revolusjonen.
Det politiske og økonomiske systemet i Iran som oppsto etter Khomeini-revolusjonen i 1979, er en ekstrem form for kapitalisme og markedsliberalisme der de strategiske avgjørelsene i økonomien tas av presteskapet. Prestestyret er ikke bare politiske og religiøse ledere, det er også de som gjennom svært korrupte systemer kontrollerer og profitterer økonomisk.
Dette er en historie man bør ha bakhodet når man leser om situasjonen i Iran i dag. Det finnes mange gode sekulære demokratiske krefter i Iran, delvis fordi landet i enkelte perioder har hatt demokrati og tradisjonelt også en sterk venstreside som har slåss både mot sjahen og prestestyret. Særlig har arbeidsfolk ofte vært i konflikt med myndighetene. Blant mange andre har streikekampen til arbeidere både fra Haft Tappeh Sugarcane Agro Industrial Company i byen Shush og National Steel Industrial Group i byen Ahvaz i desember 2018, avfødt solidaritetsaksjoner blant ulike arbeidsgrupper og underjordiske fagforeninger i Iran. Norsk og internasjonal støtte til de streikende i Iran har vært fraværende.
LES OGSÅ: Syria: Til valg med terror og tønnebomber
Industriarbeiderne har demonstrert mot mer enn fire måneder forsinkelser og komplett fravær av lønnsutbetalinger, uteblivelse av trygdeutbetalinger, grov utnyttelse av arbeidsfolk, korrupsjon og ekstremt høy arbeidsledighet. De har krevd at de private selskapene må overføres til offentlig styring, og at de skal ledes og administreres av arbeiderråd. Slik sett er det absolutt håp om en bedre framtid for landet, om en organisert og progressiv arbeiderklasse skulle få innflytelse.
Etter flere store protester de siste årene, står regimet i en 40-års krise. 2018 ble et år med store, men sporadiske demonstrasjoner mot myndighetene i mange iranske byer. Det startet med demonstrasjoner mot høye priser på dagligvarer til å bli et uttrykk for dyp misnøye med vanstyre og korrupsjon. Arbeidsledigheten er over 12 prosent, og for ungdom er den på 20. For de fattige er selv små prisøkninger på grunnleggende matvarer en utfordring. Det pågår nå et fattigfolksopprør, et rop om oppmerksomhet.
Opprøret i Iran i dag, er ikke en støtte til sjahen eller reformister – men en protest mot hele det politiske systemet. Studenter og arbeidsfolk kan sammen skape en ny progressiv bevegelse for demokrati og rettferdighet. Dersom slike krefter fortsetter å vokse seg sterkere, har den islamske republikken grunn til å frykte sitt eget folk. Og denne gangen nekter folket å se makta bli overtatt av et nytt diktatur støttet av USA og Storbritannia.
