Marxistisk konferanse
Hovedoverskrifta for konferansen, Making the world working class, gir ikke et snevrere bilde enn programmet. Det var fem økter hver dag med opptil åtte parallelle seminarer, og det var alt fra marxistisk kunstkritikk, russiske kommunister og antisemittisme for 100 år siden, Rosa Luxemburg, kriseteori, partidebatten i England, Kina den nye supermakta?, Afrika, filosofi og film. I det uendelige. Og seminarrommene på universitet SOAS (School of Oriental and African Studies) var fulle.
På mange måter opplevde jeg det som et sjokk. For det første at det er mulig å samle så mange mennesker på så snevre temaer, aldri så interessante og viktige. Jeg gikk på et seminar om antisemittisme i den revolusjonære bevegelsen fra Marx’ tid til etter den russiske revolusjonen. Det er interessant for en palestinaaktivist som meg, som av og til møter påstanden om at jøden Marx var antisemitt. Det var han nok ikke, men i den tidas Europa var det ikke som å banne i kirka å komme med svulstige karakteristikker av jødiske pengeutlånere og kapitalister. Historisk var jødene fratatt retten til å eie jord (i et landbrukssamfunn) og ble pressa til «ureine» oppgaver som å drive datidas bankvesen. Og siden jordbukssamfunnet (føydalismen) var på hell, kom de jødiske pengeutlånerne/ -presserne til å spille en stadig større rolle, etter hvert også som industrieiere. Klassehatet lå tett under overflaten.
Kultursjokk
For det andre var det et kultursjokk å være i akademia. Og ikke bare det, venstre akademia. Det er tidsskriftet Historical Materialism som er arrangør, og de produserer en tjukk bok en gang i året. Og det er heavy stuff. Konferansen var også det, og jeg innbilte meg at den relativt unge garde som vrimlet rundt meg, tok problemstillingene på strak arm. I så fall sier det noe om at SOAS (School of Oriental and African Studies), som har et venstresosialdemokratisk inspirert opphav, bare er mulig i et land som er mye større enn vårt. På den annen side var det flere enn meg som gikk fra storseminaret, Historical materialist geography. Det startet med å ta det som en selvfølge at tilhørerne var inneforstått med to nivåer på abstraksjon.
Så kom selvtilliten tilbake på seminaret, The other face of BRICs, om utviklinga i India, Brasil og Kina. Konkret analyse, lange tråder og kunnskapsrike innledere. I siste nummer av Rødt! ble en av lærerne på SOAS, Alfredo Saad Filho, intervjuet om den aktuelle situasjonen i Brasil. Kritisk , men forståelsesfull. Maria Cevasco var mer kritisk og opptatt av at Lulas sosialdemokratiske prosjekt var svikta. Men hun kom til å stemme på PTB (arbeiderpartiet) neste gang, i mangel på et annet alternativ.
Nettopp dette, mangel på et annet alternativ, preget mange av innlederne og sikkert debattantene på konferansen. Jeg vil tro at et stort flertall var med medlem av Labour Party, og det forteller litt om den ikke veldig revolusjonære vinklinga på programmet, men kanskje først og fremst Labours spesielle rolle. De er en front i den forstand at den samler masse tendenser, organisert tilhørighet (integrering) til fagbevegelsen i et helt annet omfang enn AP i Norge. Labour er mye mer et sted der de fleste radikale velger å være for å unngå isolasjon. Så er likheten den at partiledelsen i AP og Labour er omtrent like reaksjonære, og ikke bryr seg om fronten. Seminaret om British politics handlet blant annet om dette, og var blant de mer interessante.
Sliter fortsatt med kjønnstatistikken
Kjønnsmessig var konferansen i ubalanse, nesten ingen kvinnelige innledere. Det ble påpekt av møtelederne til stadighet, og beklagelsene var mange. På den annen side var det en god del seminarer med kvinnepolitiske temaer, for eksempel: Feminism’s dangerous liasons: neoliberalism, liberalism, nationalism.
Det var ikke vanskelig å finne seminarer som var konkret opptatt av klassekampen i dag, men de var ikke dominerende. Det merkeligste for en nordmann var den totale mangelen på diskusjon om EU og EUs politikk. Vikarbyrådirektivet? What’s that? Og det var slående at Syriza ikke hadde en eneste innleder på konferansen, og deres rolle ble knapt nevnt. Om det var fordi det er en politisk uenighet eller om akademia ikke bryr seg, vet jeg ikke.
På en konferanse over så mange dager, med så omfattende program, trengs det noen lengre luftepauser. SOAS legger nesten vegg i vegg med British Museum, og jeg skippet noen seminarer og gikk dit et par ganger. British Museum of theft. Den litt akademiske holdninga som fulgte meg fra konferansen, ble straks skifta ut med forbannelse. BM er rett og slett et stort flott lager med tjuvegods. Lever tinga tilbake til grekerne, egypterne, syrerne (men vent til borgerkrigen er over) !
Slutten av konferansen
Redaksjonen droppet konferansen søndag formiddag og ble med på en to timers Marx Walk, med eks-Militant Mick Brooks (fortsatt medlem av Labour) som guide. Fra Picadelli Circus til British Museum gikk vi til fots, og Mick viste bygninger Marx hadde bodd i, og på hvert stopp fikk vi en leksjon om Marx’ politiske utvikling og synspunkter. Det var en Marx ABC som burde ha vært filma. Neste gang du skal til London, så sjekk om det er Marx Walk mens du er der, eller til neste år når Historical Materialism-konferansen arrangeres for ellevte gang.
