Klimatoppmøtet i Glasgow er over. Delegatene har reist hjem (med privatfly). Og målene er satt for 2030, 2050, 2060 – altså på betryggende avstand. Men alle vet at atmosfæren fylles med klimagasser, og at det haster med handling…
Tafattheten i forhandlingene fikk meg til å tenke på en av våre fremste og første miljøforkjempere og -tenkere, professor i filosofi, Arne Næss (1912 – 2009). Han skrev flere bøker om temaet (den viktigste var vel Økologi samfunn og livsstil, 1974). Tankerekkene hans er fascinerende å følge, fra utgangspunktet et rikt liv med enkle midler til en appell om handling her og nå. Næss var inspirert av Gandhi, og hans motto om å være den endring man ønsker i verden, gjennomsyrer Næss økologiske filosofi, eller økosofi, som han selv kalte den.
Jeg savner både viljen til handling og tanker om hva slags liv vi skal leve gjennom, og etter det grønne skiftet både i klimadebatten generelt og i klimatoppmøtene spesielt. Ser politikerne for seg en så lite attraktiv framtid, og så upopulære tiltak, at temaet ikke berøres? Virker veien gjennom det grønne skiftet som et hinderløp mellom demonstranter i gule vester?
De samfunnsmessige endringene – både nasjonalt og globalt – er uansett ikke tilstede i politikken. Denne dreier seg utelukkende om teknologi – men kan politikk reduseres til teknologi? Det mente ikke Næss:
«Det moderne industrialiserte samfunn er så innviklet i sine detaljer at ufilosofiske to know how får en enorm vekt i forhold til to know why»
Teknikk, pedagogikk og en ny livssstil, 1978.
Politikken må vel også i en viss grad beskjeftige seg med spørsmålet hvorfor, altså verdimessige valg. Sagt på en annen måte: Politikerne må diskutere hvor vi skal, ikke bare hvor fort vi skal komme dit.
Teknologi er et nødvendig redskap (og nettopp det!) for å skape en bærekraftig verden. Målene for teknologien vi må utvikle er to: å redusere forbruket av energi og råvarer pr. produsert enhet, og å erstatte naturødeleggende forbruk med bruk med mindre skadepotensiale. Et eksempel på det første er å utvikle motorer som bruker mindre bensin eller diesel. Her har vi kommet langt, energiforbruket pr. krone i brutto nasjonalprodukt synker stadig, men kan naturligvis aldri bli null. Et eksempel på det andre er å erstatte fossil energi med strøm fra vann, sol eller vind. Men heller ikke dette er noen Sareptas krukke. Utvinning av fornybare energikilder krever ikke-fornybare råvarer som betong, stål, kobber, plast, kobolt, litium osv. Og utvinningen av disse skaper stadig større naturinngrep og forurensing…
Teknologiske løsninger er selve bærebjelken i det som kalles grønn vekst. Begrepet ganske diffust, men forstås vel oftest som fortsatt økonomisk vekst (vekst i omsetning av varer og tjenester), men kombinert med redusert økologisk fotavtrykk. Slik vekst er lite realistisk av flere grunner.
— Veksten spiser opp den teknologiske framgangen. Eksempel: Vi kan for
eksempel halvere innsatsen av naturressurser og utslippet av avfallstoffer for produksjon av en type varer for én milliard kroner. Hvis vi samtidig dobler produksjonen av denne varen, vil den teknologiske framgangen bli nullet ut. For å halvere det økologiske fotavtrykket må vi da redusere ressursinnsatsen pr. enhet til en fjerdedel. I lengden vil ikke den teknologiske effektiviseringen kunne holde tritt med den eksponentielle veksten i produksjonen.
— Økt ressurseffektivitet vil ofte føre til økt produksjon siden kostnadene pr. produsert enhet går ned. Dette kalles tilbakevirkningsmekanismen, og ble først observert for kullforbruket av økonomen William Stanley Jevons allerede på 1800-tallet.
Heller ikke en sirkulær økonomi kan løse dette problemet fullt ut. Uansett vil ikke alt kunne resirkuleres, resirkuleringen (som smelting av glass, plast eller metaller) krever store mengder energi. Og ikke minst: Sirkuleringen krever at sirkelen ikke utvides, det vil si at vi må bryte med den økonomiske veksten.
Dette var også viktig for Arne Næss, og han hadde andre tanker om dette enn våre ledende politikere: Å bryte med veksten i rike land, ville være en befrielse, og gi oss rikere liv.
Næss’ poeng var altså at ikke bare er evig vekst umulig på en klode med begrensete ressurser, men at forbruksvekst umulig kunne være et mål i seg selv». «BNP (brutto nasjonalprodukt) er irrelevant». Varer og tjenester kunne bare være midler for å nå mål som livsutfoldelse, mestring og glede; altså å «dvele ved egenverdiene», det som har verdi i seg selv.
Også en konvensjonell, nyliberal økonom som Ludwig von Mises, understreket av økonomifaget var en handlingsvitenskap, praxeologi, og som sådan «handler om veier og midler som vi velger (for å nå bestemte mål), det dreier seg om midlene, ikke målene».
Målene må velges politisk og etisk – noe vi synes helt å ha glemt. Dette er det Næss minner oss om, og som utgjør et brudd med den vanen vi har lagt oss til med å la selve styringen av økonomien og samfunnet gå på autopilot.
Et slikt brudd er likevel en stor utfordring både for samfunnet og for hver enkelt av oss. Kanskje møter vi det første problemet i å forestille oss et slikt liv og et slikt samfunn. La meg prøve å anskueliggjøre det ved et eksempel: Mine besteforeldres liv.
To av dem var født i 1899 og levde til slutten av 1970-tallet/begynnelsen av 80-tallet. De opplevde en velstandsutvikling som vi kan beskrive som reisen fra fattigdom til velstand. Deres barn opplevde gjenoppbyggingen etter krigen og senere det vi kan kalle overflods- eller forbrukssamfunnet. Selv fører jeg til dessertgenerasjonen…
Men altså bestemor og bestefar… De hadde begge fedre som var arbeidere, én var jernbanearbeider, den andre verftsarbeider. Den ene vokste opp i en leid leilighet med en liten hage og gris og stor ungeflokk. Den andre i verftets arbeiderboliger med kaniner i bakgården. Mødrene deres var hjemmeværende, og hadde sikkert hendene fulle med unger og det tungvinte husstellet som var den gangen, uten strøm og kanskje med vannpost ute. Klærne ble brukt til de var utslitt etter mye lapping og bøting, sykkel og ski var luksus de ikke kunne unne seg. Skolegang utover folkeskolen var det ikke råd til.
Etter vår målestokk fattigdom, men ikke elendighet. De hadde nok mat på bordet hver dag, og frøs nok ikke. I voksen alder og alderdom tok de steget inn i velferdssamfunnet. Da jeg kjente dem, på 60- og 70-tallet, leide de en pen, men enkel leilighet. Vedkaminen var blitt et supplement til parafinovnen, de hadde et lite, gammelt, men helt ordentlig baderom, og en vaskemaskin med hånddreven rull (i stedet for sentrifuge) – et enormt framskritt i forhold til håndvask. Møblene i leiligheten var med få unntak dem de hadde kjøpt da de etablert seg. Et par-tre kortere feriereiser med ferge til Danmark fikk de med seg. Da jeg kom på besøk, vanket det stekte svinekoteletter eller fiskeboller, fyrstekake og bestemorkaffe med masse melk — om sommeren et glass Solo.
Lykkelige dager! De nøt livet, hadde alt de ønsket seg. Men ganske sikkert med et forbruk under det vi i dag definerer som fattigdomsgrensen. De drømte ikke om å skifte kjøkkeninnredning (som sikkert var fra før krigen), eller møblene fra bryllupsdagene. De gikk alltid upåklagelig kledd, ikke lappete eller umoderne, men ingen plagg ble byttet ut før de var slitt etter flere års bruk. Bare potetskrell og visne kålblader havnet i skyllebøtta.
Et rikt liv med enkle midler. Lykkelig med (relativt) lite. Kanskje mye av forklaringen ligger i ordet relativt. De var jo vant med trangere kår, og satte pris på framgangen. De var langt fra asketer. Men kjøpepresset, statusjaget, var langt svakere den gangen. De levde i et samfunn der venner, naboer og familie stort sett hadde samme levestandard. Dem de eventuelt sammenlignet seg med, lå ikke særlig over. Men i det hele tatt sammenlignet de seg nok langt mindre enn vi gjør i dag.
I dag kan vi føle oss fattige med et langt høyere forbruk enn det som gjorde mine besteforeldre tilfreds. Den økonomiske ulikheten utøver et konstant press på dem som har minst. Vi skifter klær, møbler, biler, lamper, baderom, kjøkken, skjermer og elektronikk stadig raskere, men føler at vi aldri kommer i mål. Vi føler ikke den tilfredse roen som bestemor og bestefar kjente. Ikke bare brukes det 600 milliarder euro i reklame hvert år for å påvirke oss til å streve etter økt forbruk (jeg understreker streve). Mange av verdens beste psykologer, med tilgang på en stadig økende mengde kunnskap om oss, og dataverktøy til å bruke dem (algoritmer), fører en asymmetrisk krigføring mot hver enkelt av oss gjennom denne reklamen.
I tillegg kommer underholdningsindustrien og kjendisindustrien som bygger opp under reklamens hamrende budskap. Men verst av alt er den mekanismen dette systemet setter i verk: Vi settes i konkurranse med hverandre. «Keep up with the Joneses», sier amerikanerne, og nåde den som blir hengende etter. Vi passer på hverandre, sender signaler og vurderer hverandre, klassifiserer hverandre, overvåker hverandre. En modell som minner skremmende om angiversystemene i gamle totalitære stater. Bare det at ansvar og kommandolinjer tilsløres. Vi angir hverandre, til hverandre. Derfor blir vi også maktesløse. Den stålharde rammen rundt det hele er et samfunn med økende forskjeller.
Fins det noen vei ut av uføret? Eller sitter vi som fisken i garnet – jo mer vi
spreller, desto mer fast sitter vi? Jo mer vi prøver å bryte med konsumsamfunnet, desto raskere blir den nye adferden fanget opp av kommersielle interesser og utnyttet? Desto mer vi prøver å gjøre samfunnet grønnere, desto raskere omformes endringene til nye forretningsidéer, nye produkter og nytt ressurskrevende og forurensende forbruk? El-bilen som i begynnelsen var liten, lett og snerten, er blitt de tyngste monstrene på veiene, og erstatter kanskje buss og bane i større grad enn fossilbilen?
Greta Thunberg etterlyser politikere av et format som kan lede oss ut av
klimakrisen. Kanskje en med format som en Roosevelt, De Gaulle eller Churchill. Ledere som vokste med oppgaven – og løste den. Og uten tvil, politisk lederskap er en nødvendig del av løsningen. Men en slik leder kan ikke vokse fram uten folkelig mobilisering. Hvis ikke du og jeg (hvem ellers?) engasjerer oss og krever handling, blir det heller ingen handling. Der er vi i dag: Politikerne venter på folket og folket venter på politikerne.
Jeg tror på en knipetangmanøver: En forpliktende folkelig mobilisering som både består av politisk aktivisme og konkret handling – sammen med politisk endring. De to må virke i samspill og forsterke hverandre – ikke gjensidig lamme hverandre slik vi altfor ofte ser i miljødebatten.
Hver enkelt av oss kan faktisk gjøre utrolig mye. Hvor mye vi makter, avhenger av generelle livsforhold, men kanskje aller mest av hvor mye vi tør å bryte ut av det fiskegarnet av statusjag, kontroll og sanksjoner som jeg har beskrevet ovenfor. Men hvem kan ikke slutte å kaste mat og fullt brukbare klær og møbler (20% av klærne nordmenn kjøper, havner i søpla før vi har brukt dem en eneste gang)? Hvem kan ikke beholde telefonen noen år til før vi skifter den ut, reparere den framfor å hive og skape giftig avfall? Hvem kan ikke kombinere reiser for å redusere transportbehov og energiforbruk? De fleste kan også med (egen) fordel se nærmere på hva som er av kollektivtilbud der man bor – eller bruke sykkelen på kortere avstander – framfor uten å tenke seg å hive seg i bilen.
Et slikt personlig engasjement er ifølge Arne Næss ikke noe offer. Mindre konsum åpner for mer naturglede: «Hvis natur og miljøglede generelt fortsatt mobiliseres og fortsatt kommer fritt og usensurert til uttrykk, vil dreiningen resultere i at vi bli rikere, ikke fattigere. For rikdom måles etter hva vi disponerer av opplevde goder, enten de har prislapp eller ei». Et vesentlig poeng her er at en slik omlegging gjør oss friere, gjør det mulig å leve mer i pakt med egne ønsker, og derved også skaper en økt følelse av mestring i livet.
Omlegging av noe av livssstilen kommer heller ikke i konflikt med et politisk engasjement. Tvert imot: Konkret handling gir økt innsikt og styrke. Sammenheng mellom liv og lære, gjør det lettere å stå fast med politisk engasjement over tid, enten det er i en miljøorganisasjon eller et politisk parti. For aktive politikere vil det også gi argumenter og standpunkter større troverdighet – selvfølgelig forutsatt at man er klar over og klar på at gjennomføring av samfunnsendring krever kollektive beslutninger, og at hva man kan få til på det personlige plan alltid er begrenset av det samfunnet man til enhver tid lever i.
Arne Næss var en ukuelig optimist, og hans lyse sinn gjorde det umulig for ham å se mørkt på verden og framtida. Tretten år er gått siden han døde, tretten år som i altfor stor grad har vært bortkastet i et miljøpolitisk perspektiv. Hadde han levd fortsatt, hadde han antagelig bevart optimismen, men enda sterkere enn før understreket at tiden for å begynne å handle er nå.
