Vi må dessverre erkjenne at svært mange debatter i Norge ender opp med metadebatter. Den offentlige debatten blir en debatt om den offentlige debatten. Det gjør at det er svært mange debatter vi burde hatt, om rasisme, seksuell trakassering, diskriminering etc., som blir avsporet. Med fare for å bidra til ytterligere avsporing, vil jeg likevel forsøke å bidra til å pense toget tilbake på skinnene gjennom noen klargjøringer av begreper og noen oppdateringer om hva vi faktisk har av kunnskap om deler av det som metadebatteres.
1. Ytringsfrihet
Ytringsfriheten er i Norge nedfelt i Grunnlovens §100 [1] og i den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10 [2]. Begge disse paragrafene omhandler offentlige myndigheters begrensede rett til å hindre frie ytringer. Ytringsfriheten er altså et forhold mellom myndigheter og borgere. Den omfatter ikke forhold mellom to sivilrettslige juridiske enheter (f.eks. mellom en innbygger og en avis). Samtidig vil selvsagt andre deler av jussen tre inn dersom noen forsøker å hindre andres ytringer ved ulovlige metoder. Det gjelder både i tilfellet brutale terrorangrep som vi nylig har sett i Frankrike, men også i mildere former som bruk av trusler, straffbar hets, etc. Dette er angrep på folks ytringsmuligheter som staten har en plikt å beskytte folk mot.
Dette betyr i sum svært enkelt at ingen kan nekte deg å starte din egen (nett)avis, men du kan på ingen måte under dekke av ytringsfriheten kreve å komme på trykk i noen andres avis, på noen andres nettsted eller noen andres plattform. Det ville i så fall være et angrep på deres pressefrihet. Autoritære regimer har jo like lang tradisjon for å pålegge aviser å trykke ting, som for å nekte dem det.
Det er altså helt irrelevant overfor ytringsfriheten at en avis eller et tidsskrift ikke vil trykke innlegget ditt. Det er selvsagt også helt irrelevant overfor ytringsfriheten at du mottar sterk offentlig kritikk for ytringene dine. Det er tilsvarende irrelevant om folk ikke ønsker å møte deg til debatt om meningene dine, og det er selvsagt og åpenbart irrelevant overfor ytringsfriheten at folk ikke vil betale deg penger for meningene dine (jf. alt for mange diskusjoner i sosiale media om den ekstraordinære statsstøtten HRS får).
Din frihet til å nå fram med dine ytringer og få folk til å lytte til deg, stopper der den møter andres frihet til å bestemme hvilke ytringer de vil bidra til å promotere (på sitt nettsted, eller i sin møtesal f.eks.), og hva de ønsker å bruke tid på å lytte til. Og du må tåle alle slags lovlige motytringer og sanksjoner folk måtte finne på. Det ligger ikke i ytringsfriheten at det ikke skal ha en pris å ytre seg og du kan miste både venner, sympati, potensielle oppdrag om du jobber freelance osv., avhengig av hva du ytrer. Du kan ikke tvinge andre mennesker til å synes du er en person de ønsker å ha noe med å gjøre. Det må du faktisk klare å overbevise dem om selv.
En slik klargjøring innebærer at begrepet ytringsfrihet faktisk ikke er relevant i de fleste diskusjonene som pågår om den offentlige debatten, som faktisk ofte handler om fenomener som de sistnevnte. Da kan vi gå videre, og heller kikke på andre begreper.
2. Polarisering
Mange ytrer en bekymring rundt en såkalt «polarisering» i samfunnet. Som alltid når jeg hører brede sveipende samtidsdiagnoser, stiller jeg meg umiddelbart spørsmålet: Er det sant?
Og heldigvis er det noen som har undersøkt dette. NRKbeta undersøkte dette spørsmålet i 2018 gjennom å sammenligne standardavviket i svarene på 22 spørsmål om politikk og samfunn fra 2007 til 2017 om alt fra skatt til innvandring [3]. Jevnt over gikk standardavvikene ned – det vil si at nordmenn er blitt mer samstemte om samfunnsspørsmål i perioden. Det eksisterer altså ikke noen «polarisering» om vi ser på de tørre tallene. Hvor kommer så oppfatningen fra?
Da må vi bevege oss mot hypoteser, men noe både NRKbeta-undersøkelsen og mange andre undersøkelser viser, er jo at et lavere standardavvik ikke betyr at vi har nærmet oss det som var «sentrum» eller en middelverdi i 2007. Tvert imot ser vi betydelige holdningsendringer i befolkningen. Generelt er folk mer for omfordeling økonomisk, mer positive til innvandrere (noe vi også kan se av SSBs og Imdis jevnlige undersøkelser) [4, 5], man ser økt støtte for likestilling etc. Jevnt over i ulike saker virker det altså som innbyggerne beveger seg mot venstre [6]. Dette ser vi også om vi ser på meningsmålinger. Det er ingen «polarisering», i betydning økt oppslutning om «fløypartier», men det er en bevegelse mot venstre hvor SV og Rødt (og MDG) øker i oppslutning, mens Frp går ned i oppslutning. [7]
Det som da kan skje er to ting – Deler av ytre høyre kan radikaliseres som respons på manglende gjennomslag. Samtidig kan, når folks holdninger endres, enkelte som tidligere hadde meninger som var «innafor», dvs. ble sett på som normale og akseptable, plutselig oppdage at de ikke ses på som det lenger, på grunn av endrede holdninger, f.eks. mindre skepsis til etniske og seksuelle minoriteter med tilhørende mindre toleranse for diskriminerende holdninger. Da kan noen som selv tror de er i «sentrum» tolke det som «polarisering» når de møter kritikk, mens realiteten er at det er sentrum som har flyttet seg, slik at ens egne oppfatninger nå er blitt fløyoppfatninger.
Begge disse fenomenene kan skape oppfatninger om «polarisering», selv om det ikke gjenspeiler noen realitet.
3. Den offentlige debatten
Når vi har klarlagt at «polarisering» ikke er et virkelig fenomen, og at ytringsfrihet ikke er et relevant begrep kan vi bruke litt tid på den offentlige debatten. Det må vel være poenget her – å få den offentlige debatten til å fungere slik at den kan legge til rette for en fruktbar debatt som igjen kan bidra til en samfunnsutvikling til beste for alle.
I en mer fragmentert verden hvor ikke lenger alle ser på NRK og hvor det finnes en lang rekke informasjonskanaler med svært variert kvalitetssikring vil det å opprettholde en god offentlig debatt bli enda mer krevende, og bevisstheten om det blant det som fortsatt er store massemedia enda viktigere. Dette har avfødt en del debatter de siste årene, ikke minst rundt hvordan media skal og bør forholde seg til f.eks. høyreekstreme og andre konspiranoide aktører. Mye av dette kan selvsagt også være vurderinger som hver og en av oss kan gjøre seg i sosiale media eller på vår blogg for den som har det. Selv om vi når ut til færre enn en riksdekkende avis, når vi alle ut til noen.
Som sagt er ytringsfrihet ikke direkte relevant i et spørsmål om hva vi kan kalle redaksjonell praksis, men pressefolk trekker det tidvis inn likevel. For å ytterligere presisere kan vi jo da slå fast at ingen er for full ytringsfrihet. Alle samfunn, både nåtidig og historisk, har begrensninger i denne. Begrensninger finnes både mot trusler og hat, men også for å fremme kommersielle interesser som f.eks. åndsverkslovgivning.
Alle disse reglene setter selvsagt grenser for hva medier kan trykke, men det er heller ingen redigerte massemedier som redigeres bare etter lovverket. For å ta et åpenbart eksempel er det mye som rammes av medienes Vær Varsom-Plakat (VVP), som er helt lovlig og er dekket av ytringsfriheten. I tillegg har alle medier begrensede flater de må prioritere og alle lesere har begrenset tid. Redaksjonelt arbeid består dermed i å velge, og å velge bort.
Spørsmålet blir da hva man velger bort og hvorfor. I alle samfunn finnes det som gjerne kalles «Overton-vinduet» – de politiske holdninger som oppleves akseptable av befolkningen i et gitt samfunn til en gitt tid. Redigerte media påvirkes åpenbart også av dette samtidig som de påvirker det, og de bør ha et bevisst forhold til det. Hva skal være «fit to print» og ikke? Disse grensene endrer seg også etter hvert som folks holdninger endrer seg (jf. diskusjonene i tilknytning til den ikke-eksisterende «polariseringen»).
Dermed kan vi ikke ri med skylapper på, på noen forenklede prinsipielle betraktninger i møte med f.eks. høyreekstreme bevegelser. Vi må tørre å ta den faktabaserte, konkrete debatten om hvordan vi som samfunn møter dem, og hvordan medieaktører bør ta sitt samfunnsansvar i møte med dem. Det kan jo ikke være slik at alt skal kunne debatteres, bare ikke mediers redaksjonelle praksis?
4. Effektene av høyreekstrem retorikk
Så la oss ta diskusjonen om høyreekstrem retorikk. Der har jeg den brede, men neppe enerådende meningen at høyreekstreme ideer må bekjempes. I tillegg er jeg i den forbindelse av den kontroversielle oppfatningen at vi må forholde oss til verden slik som den er. Enkelte fremmer fortsatt ideer om at høyreekstremisme bekjempes best i en fri og åpen debatt på «the marketplace of ideas», hvor troll sprekker i sola, på tross av at verken historie eller nåtidig empiri tyder på at det fungerer særlig godt.
Mennesker er nemlig ikke rasjonelle maskiner. Vi er irrasjonelle følelsesdrevne vesener med en hel haug av kognitive skjevheter som gjør at et budskap som er pakket inn på riktig måte lett kan snike seg forbi de rasjonelle sperrene vi måtte ha mot slikt [8]. F.eks. viser store undersøkelser at misinformasjon og konspirasjonsteorier sprer seg raskere og mer effektivt på nett en faktainformasjon [9]. Årsaken er nok gjerne at slik falsk informasjon er konstruert nettopp for å utnytte de kognitive skjevhetene våre og den irrasjonelle delen av vår natur. Dermed er det langt fra gitt at bare å kontre feilaktig informasjon, herunder høyreekstrem sådan, med fakta og saklige argumenter vil fungere i en offentlig debatt. Man kan tvert imot risikere å bidra til å spre feilinformasjonen ytterligere ved å slippe den til også på din debattflate.
Men er det så farlig da? Ord kan da vel ikke skade, sier mange. Det de glemmer er at propaganda eksisterer ene og alene fordi den faktisk virker. Ord får folk til å gjøre ting. Det gjelder også for høyreekstremisme, og det er gammel kunnskap. Den mest kjente studien av høyreekstremisters bruk av språket som virkemiddel er kanskje Victor Klemperers LTI (Det tredje rikets språk) om hvordan nazistisk propaganda brukte språket for å indoktrinere befolkningen med nazistiske ideer. Klemperer er i sin innledning tydelig på at det ikke holder å bekjempe nazismen militært: «it isn’t only nazi actions that have to vanish, but also the nazi cast of mind, the typical nazi way of thinking and its breeding-ground: the language of nazism». [10]
Bevisstheten om effekten av propaganda var også i høyeste grad til stede under Nürnbergrettssakene etter krigen. Det kan vi tydelig se fra dommen mot Julius Streicher, redaktøren for det grovt antisemittiske tidsskriftet Der Sturmer. Streicher hadde ikke deltatt i krigshandlinger eller masseutryddelser direkte, men som dommen sier:
«For his 25 years of speaking, writing and preaching hatred of the Jews, Streicher was widely known as ‘Jew-Baiter Number One.’ In his speeches and articles, week after week, month after month, he infected the German mind with the virus of anti-Semitism, and incited the German people to active persecution. … Streicher’s incitement to murder and extermination at the time when Jews in the East were being killed under the most horrible conditions clearly constitutes persecution on political and racial grounds in connection with war crimes, as defined by the Charter, and constitutes a crime against humanity.» [11]
Streicher ble hengt for sine forbrytelser 16. oktober, 1946.
Men også i vår tid er sammenhengen mellom høyreekstrem retorikk og handlinger belyst. En mye omtalt studie fra Polen viste hvordan det å bli utsatt for hatefulle ytringer om minoriteter ikke bare desensitiverte respondenter for slikt prat, men også økte aksepten for bruk av vold mot migranter. [12] Denne kunnskapen har forskerene bekreftet også i en helt fersk studie: «We show that the mechanisms potentially effective in constraining hate‐speech proliferation (empathy, norms) are eroded by hate speech itself. We argue that through basic psychological dynamics, societies become more accepting of derogatory language and less accepting of immigrants, as well as religious, ethnic, and sexual minorities.» [13]
Referansene fra disse studiene vil også gi deg mye annen forskning som peker i tilsvarende retninger. Når man utsetter sine lesere, seere, lyttere e.l. for hatefulle ytringer påvirker det dem faktisk. Det flytter dem i retning det høyreekstreme standpunktet ytringene kommer fra. Som sagt: Propaganda finnes fordi den virker. Det gjelder også høyreekstrem propaganda, og det har vi lang og god både erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap om. Det triste er at det virker som effekten også virker motsatt vei: Hatvold begått mot minoriteter, øker faktisk de negative holdningene mot de samme gruppene [14].
Dette har også den konsekvensen at det kraftig begrenser ytringsrommet for de minoritetene som er utsatt for dette hatet, siden de utsettes for både hatefulle ytringer og hatkriminalitet i mye større grad enn andre, og selvsagt også som en konsekvens av offentlige ytringer de kommer med. [15] Det er altså ikke et spørsmål om et videre eller smalere ytringsrom. Det er et spørsmål om for hvem ytringsrommet skal være smalere og videre. Man får ikke i pose og sekk.
Men hva er alternativet? Skal man late som disse ekstreme miljøene ikke finnes? Slett ikke – man kan drive kritisk journalistikk på dem der dekningen ikke får skje på deres premisser. Man kan f.eks. se på strategien som New Zealandske medier ble enige om etter terrorangrepet i Christchurch hvor en høyreekstrem terrorist drepte femti sivile i et angrep på to moskeer.
For å ikke bidra til spredning av tankegodset til terroristen ble media enige om en del retningslinjer for dekningen [16]:
- We shall, to the extent that is compatible with the principles of open justice, limit any coverage of statements, that actively champion white supremacist or terrorist ideology
- For the avoidance of doubt the commitment set out at (a) shall include the accused’s manifesto document.
- We will not broadcast or report on any message, imagery, symbols or signals (including hand signals) made by the accused or his associates promoting or supporting white supremacist ideology.
- Where the inclusion of such signals in any images is unavoidable, the relevant parts of the image shall be pixellated.
- To the greatest extent possible, the journalists that are selected by each of the outlets to cover the trial will be experienced personnel.
- These guidelines may be varied at any time, subject to a variation signed by all parties.
- This Protocol shall continue in force indefinitely.
En dekning hvor man sikrer god journalistikk uten å bidra til promotering av høyreekstremt tankegods framstår som et greit ideal, noe norske medier også kunne kikke litt på. Om man sammenligner disse prinsippene med dekningen av Breivik og Manshaus i Norge, ser man at man er mye mindre tilbakeholdne her til lands med å spre høyreekstremismen gjennom dekningen. Om det er bevisste valg, eller om det er mindre gjennomtenkt vites ikke. Antagelig er det nok en blanding.
5. Hvordan ikke bli en kulturkriger
En utfordring rundt mange av diskusjonene som er nevnt over er at de henfaller til såkalte «kulturkriger». Selv enkelte presumptivt oppegående mennesker kan henfalle til den dypeste irrasjonalitet i møte med tema som pirker dem på akkurat feil sted. Vi må derfor bruke litt plass på hvordan vi kan unngå å ende opp som kulturkrigere.
Verden har over sju milliarder mennesker. Ja selv i lille Norge er vi over 5 millioner. Disse menneskene har et stort mangfold av meninger og handlingsmønstre. Dette betyr igjen at, samme hva dine oppfatninger er, vil det til ethvert tidspunkt eksistere en stor, ja til og med enorm, mengde mennesker som mener og gjør ting du synes er fullstendig idiotisk, og utrolig kontraproduktivt.
Dette enkle faktum er jo selve grunnlaget for at anekdotiske bevis er ubrukelige for å trekke generelle samfunnsdiagnoser. Enkeltepisoder og enkelthandlinger kan til en hvilken som helst tid brukes til å demonstrere nøyaktig hva som helst.
Men dette gjøres likevel i stor stil. Mye av politikken handler om å konstruere ulike metanarrativer – store fortellinger om hvordan samfunnet er i ferd med å utvikle seg. Svært ofte begrunnes også dette i nettopp enkelteksempler og lite annet. Skal man kunne si noe litt mer kvalifisert om dette, må man over i statistikkens verden. F.eks. vil du om du leter finne folk med alle slags meninger som henfaller til å si stygge ting på sosiale medier. Eksempler på dette brukes gjerne til å skape et narrativ om «se hvor fæle disse folkene er», men det holder i utgangspunktet ikke vann. Derimot kan det være at noen driver betydelig mer og grovere hets enn andre, og enkelte grupper blir mer utsatt for det. Det kan man avdekke gjennom statistiske analyser.
Dette er helt enkle og åpenbare sannheter som gjelder alle problemområder, men i dag blir de mest aktualisert innenfor det feltet som ofte kalles «kulturkrig» – gjerne rundt spørsmål om minoriteters rettigheter som rasisme, feminisme, transrettigheter etc. Man kan bare huske tilbake til nylige debatter om J.K. Rowling, «har #metoo gått for langt?» eller den aller siste Linné-benken for å få en illustrasjon på dette.
Slike kulturkriger kan blir svært splittende. Blant annet er det en av Owen Jones konklusjoner i den nye boken sin om Corbyn-prosjektet (This Land) [17], at det var kulturkriger rundt Brexit som rev alliansen som nesten vant valget i 2017 i filler. Det er derfor gode argumenter for å ikke la seg rive med i nettopp slike kulturkriger, men hvordan gjør man det? Man kan jo ikke slutte å diskutere rasisme, sexisme etc.?
Løsningen ligger i å ikke la seg rive med av falske metanarrativer. Mens enkelte slike fortellinger er grunnet i virkelige samfunnstrender (de sosiale ulikhetene øker faktisk jf. Piketty [18], og det meste tyder på at en vekstøkonomi ikke lar seg forene med å redde planeten [19]), er andre bevisste eller ubevisste feilaktige konstruksjoner. Og mange av disse typiske kulturkrigsnarrativene er nettopp dette siste – de er konstruksjoner basert på anekdotiske bevis som ikke står seg opp mot grundigere undersøkelser. Jeg har tidligere skrevet om dette, men gjengir bare på nytt noen lenker til slike mer statistiske undersøkelser her.
Jeg har tidligere gjort en enkel sådan selv [20], Gunnar Tjomlid har gått inn i materien [21] og det har selvsagt mange «over there» også [22].
Dersom man forholder seg kritisk til disse metanarrativene, er det mulig å diskutere enkeltsaker med betydelig mer senkede skuldre. Man kan f.eks. mene at det er feil å fjerne dedikasjonen til Carl von Linné fra den omtalte benken i botanisk hage, samtidig som man erkjenner de problematiske sidene av tankegodset hans, og man erkjenner de grunnleggende sunne verdiene som ligger som grunnlag for forespørselen [23].
Man kan også både erkjenne Linnés viktige bidrag til biologisk forskning, samtidig som man ser hvordan han bidro til å lage grunnlaget for den «vitenskapelige» rasismen. [24]
Man kan altså helt fint diskutere disse spørsmålene og ha ulike synspunkter og konklusjoner, uten å falle i den «kulturkrig»-fellen som over lang tid er blitt dyrket fram av amerikansk ytre høyreside [25].
Å fortelle hele historien samt å diskutere hvem som bør offentlig hylles og ikke, er jo faktisk ikke noen trussel mot vår sivilisasjon, om man tenker etter og holder en kritisk distanse til metanarrativene som forsøker å konstruere det motsatte bildet.
Og om du ikke klarer det. Vel, da kan du gjøre som rapperen Big Noyd anbefaler i låta Usual Suspect: «If it ain’t about you, it don’t apply – let it fly». Som sagt – det finnes flere nødvendigvis flere mennesker som sier og gjør ting du synes er teite rundt i verden på ethvert tidspunkt, enn du vil ha noen praktisk mulighet til å adressere. Da kan du gjøre et bevisst valg i hvilke konflikter det er rimelig å bidra til å forsterke.
Og for ordens skyld, i tillegg til det tidligere nevnte med sosiale ulikheter og kapitalismen versus miljøet: Rasisme og sexisme er altså reelle fenomener både i Norge og i USA, ytre høyre bedriver mer og grovere hets på internett enn venstresiden og minoritetskvinner er aller mest utsatt for den. I tillegg bedriver ytre høyre fysisk vold i en skala ingen andre politiske fløyer i vår del av verden gjør. Alt dette er etter hvert understøttet av mengder av statistikk og forskning (se f.eks. flere av referansene under punkt 4), og kan slik sett benyttes som et bakteppe for hvor du kan konsentrere oppmerksomheten, om du ønsker å skape en bedre verden.
Er du uenig med meg om hva tallene sier? Så fint. Da har vi i det minste fått løftet uenigheten opp på et annet nivå. I tillegg et nivå med litt mer tørre tall hvor muligheten til å hoppe på sk. «ragebait» er tross alt noe mindre enn det personlige anekdotiske historie-nivået.
5. Konklusjon
Man kan gjerne argumentere for at det er viktig for den offentlige debatten eller av ulike prinsipielle årsaker å tilby plattformer og scener til høyreekstreme eller høyrereaksjonære bevegelser og organisasjoner. Samtidig må man erkjenne at det har en pris og den prisen er blant annet økt toleranse for ekstreme ytringer i samfunnet, økt aksept for vold mot minoriteter og et medfølgende mindre ytringsrom for minoriteter. Vi har nå såpass god kjennskap til dette både historisk og fra nyere forskning at å påstå noe annet vil være virkelighetsfornektelse.
Med noen slike enkle erkjennelser, og dersom man klarer å ikke gå i «kulturkrig»-fella, ville det være mulig å føre den offentlige debatten om den offentlige debatten en smule videre, og man kan gå over fra å diskutere basert på karikerte og feilaktige sveipende samtidsdiagnoser, og til å diskutere konkret og sak for sak.
Heller enn skrikende forenklede proklamasjoner om f.eks. «ytringsfrihet under press» (den er ikke det) eller «lettkrenktheten» (det er ikke det det handler om), bør man ta den nyanserte samtalen om hvordan man skaper en god demokratisk offentlighet, og diskutere hvorvidt den ene eller den andre ytringen faktisk er kvalifisert og bidrar til det formålet, eller om den direkte undergraver det.
Det finnes selvsagt ingen fasit på hvor en slik grense skal gå. Lovverket setter en minimumsgrense for oss alle, VVP en minimumsgrense for medieaktører, men utover det må vi tenke selv. Det finnes også studier som viser hvordan konsumenter av propaganda fra enkelte ikke-ekstreme men dypt konservative og lett konspirasjonsteoretiske stemmer (f.eks. noen innenfor det amerikanske såkalte «intellectual dark web») tenderer til å flytte seg videre til mer ekstremt og åpent fascistisk materiale [26, 27]. For slike aktører vil nok kontinuerlig og tydelig imøtegåelse være den beste strategien. Det er altså ikke bare å sette grenser heller, men man må forholde seg til en skala av ytringsformer som krever en økende grad av kritisk imøtegåelse.
Om man likevel skal forsøke å skissere en grense, tenker jeg for egen del at ytringer som undergraver andres menneskeverd ikke legger opp til diskusjoner jeg er interessert i å delta i realitetsdiskusjoner om. Her kan f.eks. diskusjoner om menneskers rett til å eksistere i samfunnet som den de er være en grei pekepinn, om det nå omhandler «assimilér eller deportér»-retorikk om etniske minoriteter (vi har en lang historie i å forsøke å assimilere urbefolkning og nasjonale minoriteter i Norge, man skulle kanskje tro vi hadde lært), «helbredelse» av homofili eller også bevisst feilkjønning av transpersoner som et tredje eksempel. Slikt bidrar ikke til den offentlige debatten, men det ekskluderer de gruppene som blir hensatt til rollen som objekter og ikke subjekter.
Men ellers får man tåle å ta debattene om hvilke aktører som skal inkluderes i den brede offentlige samtalen og ikke, og på hvilke premisser, og ikke late som det er den eneste debatten her i verden man ikke trenger å ta.
Kilder/lenker:
1 https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17-nn#KAPITTEL_5
2 https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30/KAPITTEL_2#KAPITTEL_2
3 https://nrkbeta.no/2018/09/21/blir-norge-mer-polarisert/
5 https://www.imdi.no/om-imdi/rapporter/2020/integreringsbarometeret-2020/
6 https://www.ipsos.com/nb-no/norsk-monitor-20172018-er-na-tilgjengelig
7 pollofpolls.no
8 https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_cognitive_biases
9 https://www.pnas.org/content/113/3/554
10 Klemperer, V (2013). LTI s. 2 http://93.174.95.29/main/411C4DDB1AFF910E3FC1CB3516286227
11 https://avalon.law.yale.edu/imt/judstrei.asp
12 https://onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1002/ab.21737
13 https://onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1111/pops.12670
14 https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/01419870.2020.1802499?journalCode=rers20
15 https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Etnisitet/hatkriminalitet/
17 Jones, O (2020). This Land: The Story of a Movement. Penguin Books
18 Piketty, T (2014). Kapitalen i det 21. århundre. Cappelen Damm
19 Hickel, J., & Kallis, G. (2019). Is Green Growth Possible? New Political Economy, 1-18. https://doi.org/10.1080/13563467.2019.1598964
20 http://venstresida.net/?q=node/3841
21 https://tjomlid.com/2018/07/08/er-ytringsfriheten-ved-amerikanske-hoyskoler-og-universiteter-truet/
23 https://khrono.no/fra-krenkebenk-til-tenkebenk–noen-refleksjoner-over-polarisering-og-sjikane/520952
24 https://khrono.no/jeg-elsker-linn-men-jeg-er-ogsa-lidenskapelig-antirasist/517271
25 http://www.aaronsw.com/weblog/001591
26 https://heterodoxacademy.org/social-science-jordan-peterson-alt-right-language/
