For hvert år som går øker forskjellene i landet vårt, og stadig flere familier lever i relativ fattigdom. Det finnes likevel grupper i samfunnet som har opplevd en eventyrlig vekst. Én av disse er topplederne. Selv om vi fortsatt ikke er i nærheten av amerikanske tilstander, tjener nå topplederne i Norges 100 største selskaper mer enn en gjennomsnittlig årslønn per måned. Og 1 forskjellen mellom lederne i det private næringslivet og i statlige bedrifter er ikke lenger stor. Også staten har bidratt raust til lederlønnsfesten.
Vi står nå midt i et vanskelig lønnsoppgjør, og bedriftslederne maner som vanlig til moderasjon, i år med styrket selvtillit, og korona-krisen som et trumfkort. Da kan det være greit å minne om vårt årlige ritual hvor størrelsen på topplederlønn i stat, kommune, og statlig eide bedrifter offentliggjøres og kritiseres. Ritualet ble etablert rundt årtusenskiftet, og har fulgt et fastlagt mønster siden den tid på tross av oppturer og nedturer i økonomien:
1. Årsrapporter offentliggjøres og viser at toppledernes samlede godtgjørelser har steget langt mer enn de vanlige lønnstakernes lønn.
2. Samtlige aviser fra Klassekampen til Dagens Næringsliv kaster seg over de vanvittige lønningene, og krever at noe må gjøres for å stoppe den groteske lønnsfesten.
3. Et regjeringsmedlem rykker ut i avisene og siterer noen linjer fra Statens eierskapsmelding. Hen påpeker også at det er styret som fastsetter lønnen, og at de derfor ikke kan gjøre stort.
4. Det hele blåser over, og det går et nytt år før sirkuset tar til igjen.
LES OGSÅ av Pål Asle Pettersen: To saker om rasisme og ytringsfrihet
Lønnsfestens trosbekjennelse
I 2019 endte 6 av 7 statlige selskaper med en lønnsvekst godt over gjennomsnittet. Topplederen i Yara økte hele 16 prosent i lønn. I flere selskaper mottok toppleder opp mot 15-16 millioner i samlet godtgjørelse. Da næringsminister Isaksen ble konfrontert med lønnsfesten, svarte han at lederlønninger skal være «konkurransedyktige, men ikke lønnsledende» fordi det er viktig at vi beholder gode ledere med den riktige kompetansen i selskaper med statlig eierandel. Kommunikasjonssjef i Yara ble også intervjuet, og sa at deres mål er å ha «konkurransedyktige betingelser uten å være lønnsledende».2
Det er langt ifra bare dagens blåblå regjering som har forsvart stadig nye rekordlønninger. Politikere av ulike fargenyanser har flittig gjentatt mantraet fra Statens eierskapsmelding siden tidlig på 2000-tallet. I 2010 uttalte næringsminister Trond Giske at statlige selskaper må være «konkurransedyktige» på lønn for å kunne konkurrere med private selskaper. Og etter to 3 rødgrønne perioder med vill lønnsvekst hadde selv AUF fått nok. De gikk derfor ut mot moderpartiet i mediene, og ga dem skylda for grådighetskulturen som Ap hadde tillatt at utviklet seg.4
Selv om Høyre og Ap har vært passive i posisjon, så har de vært tilsvarende aktive i opposisjon, og kritisert hverandre for manglende kontroll over topplederlønnen. Høyres Per Kristian Foss kom i 2011 med kraftig kritikk av Giske, og mente at han måtte ta på seg skylden for at lederlønningene økte mer enn gjennomsnittet. I 2019 var imidlertid rollene snudd, og Aps 5 næringspolitiske talsmann, Terje Lien Aasland, kalte fastsettelsen av lederlønn «totalt umoralsk» og mente at regjeringen hadde «abdisert».6
Det er ikke bare mediene og folk flest som har reagert på en lederlønnsvekst ute av kontroll, men ved flere anledninger har Riksrevisjonen rettet knusende kritikk mot praksisen. Riksrevisjonen har påpekt at både eierdepartementer og bedriftsstyrer i liten grad utviser moderasjon, slik de er pålagt i henhold til statens eierskapsmelding, og at det er for liten åpenhet rundt størrelsen på den samlede godtgjørelsen. Dette skjedde både i 2010 da Giske var næringsminister, og under de blåblå i 2018, og tvang frem en sterkere reaksjon fra 7 8 regjeringshold. I begge tilfeller lovet regjeringen å ta tak i problemet. Ja, både Giske og Høyres Monica Mæland gikk så langt som å true med å kaste styrer om de ikke viste moderasjon.9 10 Men tross fagre løfter skjedde det selvsagt ingenting.
Fagforeningenes halvhjerta motstand mot lønnsfesten
Heller ikke fagforeningene ser ut til å prioritere kampen mot økende lønnsforskjeller i særlig grad selv om de nå og da har ytret seg kritisk. Fagforeningens kritikk har først og fremst handlet om at lederlønnen øker mer enn lønnen til vanlige arbeidere, og ikke om toppledernes lønnsnivå i seg selv. I flere tilfeller har de derimot forsvart lønnsutviklingen, som i 2010 da førstesekretær i LO, Ellen Stensrud, gikk langt i å frikjenne styrene for å gi lederne i helt eller delvis statseide foretak dobbelt så høy lønnsvekst som i det private næringslivet. En del av forklaringen på 11 dette kan være at LOs ledelse selv har tatt del i lønnsfesten. Ikke bare hever de opp til flere millioner i lønn og godtgjørelse, men de mottar også full lønn fra de ikke kan gjenvelges i en alder av 60, og frem til de fyller 65 år og går av med pensjon.
Allerede i 2012 avdekket E24 at LO-leder Roar Flåthen, tjente opp mot 2 millioner i lønn og styrehonorarer. Og det var ikke bare lederen som hevet millionlønn, men også den allerede omtalte førstesekretæren håvet inn nærmere 1,5 millioner. Og i 2015 ble LOs leder, Gerd 12
Kristiansen, i et intervju med NRK, konfrontert med at hun hadde høyere lønn enn statsministeren, og langt høyere enn arbeiderne hun skulle representere. Kristiansen uttalte da at det var urimelig å sammenligne lederlønn med medlemsmassen eller vanlige arbeidstakere. Kristiansen famlet seg deretter videre i intervjuet før hun slo fast at vi skal være glad for at vi ikke har en flat lønnsstruktur i landet vårt. Hvordan begrunner så fagforeningstoppene 13 ledelsens høye lønninger og kraftig lønnsvekst? Da Mette Nord i 2014 ble konfrontert med at advokatene i Fagforbundet hadde fått et lønnshopp på 36% i de to siste oppgjørene mens medlemmene i gjennomsnitt økte 12% i lønn, svarte hun at advokatene ikke måtte bli lønnsmessig ”akterutseilt”, men at de ikke skulle være lønnsledende.14
Om slike holdninger råder i fagforeningenes toppledelse, er det kanskje ikke så rart at organisasjonen lar være å engasjere seg i en sak som denne. Det klinger tross alt en smule hult å kritisere høye lederlønninger, når en selv fastsetter lederlønn etter «markedspris». Er det rart at tilliten til fagforeningene svekkes når de har kapitulert, og forlatt egne prinsipper om at lønnsdannelsen skal ut av markedet og underlegges fellesskapets styring.
LES OGSÅ: Skal LO jobbe for mindre forskjeller kan ikke lederen tjene 1,6 millioner i året
Lønnsutviklingens hule argumentasjon
Det er først når man begynner å pirke i de politiske flosklene som ulike regjeringer har servert oss, at vi oppdager hvor svak argumentasjonen for de siste tiårenes lønnsutvikling egentlig er. Argumentasjonen som benyttes for å rettferdiggjøre den ville lønnsveksten, består hovedsakelig av tre elementer. Det første er en påstand om at staten ikke kan gjøre noe med topplederlønnen da det er bedriftsstyrene som fastsetter lønnen. Regjeringen kan kritisere styret og gi dem et signal om hvordan de ønsker styret skal opptre, men ikke blande seg direkte opp i fastsettelsen av samlede godtgjørelsen. Og signalene staten gir overfor styrene, er at lønningene skal være «konkurransedyktige, men ikke lønnsledende».
Å si at lønnsbetingelsene til topplederne må være ”konkurransedyktige”, er en måte legitimere den nåværende praksisen på. Implisitt i begrepet ligger påstanden om at hvis ikke statlig eide bedrifter tilbyr lønnsbetingelser som er tilsvarende gode som private bedrifter, vil de gå glipp av de dyktigste lederne. Til slutt modereres utsagnet ved å si at lønningene ikke skal være «lønnsledende», og at styrene må vise moderasjon, noe man må tolke dit hen at styrene ikke skal bidra til å drive de skyhøye lønningene ytterligere oppover.
Den første påstanden er lett å tilbakevise. Ulike regjeringsmedlemmer har gjentatte ganger truet med å skifte ut styrene om de ikke viser moderasjon. Da må man jo nesten anta at dette er et
reelt verktøy regjeringen kan bruke for å ta kontroll over lederlønnsveksten. Og om regjeringen nå en gang var låst av statens eierskapsmelding, så er de tross alt Norges regjering, og kan revidere reglene om de virkelig ønsker.
Påstanden om at lønningene må være konkurransedyktige, fremstår for mange som det sterkeste argumentet for ledernes lønnsnivå. Myten om konkurransedyktige lederlønninger bygger på nyliberalistisk ideologi som forteller oss at konkurranse er naturtilstanden, og at mennesker primært lar seg motivere av egeninteresse og ønsket om å karre til seg mest mulig penger. Ut fra dette tankesettet gir det mening å tilby de dyktigste folka mest mulig penger for dermed å kapre dem i konkurransen med andre bedrifter. Problemet er bare at verden ikke fungerer slikt. Som med de fleste ideologier, beskriver også nyliberalismen en «idealtilstand», og i møtet med virkeligheten har den gang på gang avslørt sin utilstrekkelighet, uten at dette ser ut til å ha påvirket verken politikere eller næringsliv.
For det første viser forskning at toppledere lar seg motivere av langt mer enn en skyhøy lønn. Ikke at penger er uten betydning, men lønn over en viss grense ser ifølge studien «Fortjener jeg min millionlønn?» ut til å ha lite å bety sammenliknet med andre faktorer som meningsinnhold, interessante arbeidsoppgaver og det å utvikle eller skape noe. Det paradoksale er imidlertid at da informantene selv ble spurt om hva de trodde skulle til for å tiltrekke seg og beholde de beste lederne på markedet, så svarte et flertall høy lønn. Myten om topplederlønn er tydeligvis så inngrodd at selv lederne som lot seg motivere av andre faktorer enn lønn, tviholdt på den tradisjonelle forklaringen.15
Den nyliberalistiske argumentasjonen viser også sin utilstrekkelighet i møte med forskning på hvorvidt høye lederlønninger har en positiv effekt på selskapenes driftsresultat. Det meste av norsk og internasjonal forskning viser liten eller ingen sammenheng mellom skyhøye lønninger og gode prestasjoner. «Det er (…) tvilsomt om det er andre enn lederne selv om tjener på dagens ordninger», skriver forsker Harald Dale-Olsen ved Institutt for Samfunnsforskning (ISF) i sin oppsummering av forskningen på området.16
Flere mener imidlertid at større grad av prestasjonsbasert lønn, det vil si høye bonuser, i tillegg til grunnlønn, kan motivere ledere til å gjøre en bedre jobb. Bruken av dette systemet for avlønning har da også økt kraftig i løpet av de siste tiårene, og er en viktig årsak til at godtgjørelsene for toppledere har kommet ut av kontroll. Men heller ikke bruken av prestasjonsbasert lønn for å oppnå best mulig driftsresultat, har støtte i forskningen. Det kan være effektivt for oppgaver av «mekanisk» art som er lette å måle, men fungerer i mindre grad for mer konseptuelle arbeidsoppgaver som fordrer kreativ tenkning. I disse tilfellene kan belønningen ha motsatt effekt.17
Det er dessuten vanskelig å avgjøre hvorvidt et godt driftsresultat har med god ledelse å gjøre. For eksempel kan et overskudd for Equinor like gjerne skyldes høy oljepris som god ledelse. Overskuddet vil allikevel utløse høye bonuser. I flere tilfeller kan faktisk prestasjonsbasert lønn ha en negativ effekt for bedriftene da incentivene som ligger til grunn for toppledernes godtgjørelse, belønner kortsiktig tenkning fremfor langsiktighet, noe jo finanskrisen i 2008 er det hittil grelleste eksempelet på.
Og om noen fremdeles skulle klamre seg til illusjonen om det nyliberalistiske tankegodsets fortreffelighet, og derfor godta den syltynne logikken i politikernes og næringslivets argumentasjon, så lar illusjonene seg lett knuse om en ser nærmere på den utbredte bruken av «fallskjermer» eller sluttpakker for topplederne i næringslivet. Sluttpakker er lite annet enn en måte å belønne dårlige prestasjoner på. Dersom skyhøye pengebelønninger var eneste måte å motivere toppledere til å prestere, så er det fullstendig meningsløst samtidig å belønne dårlige resultater. Selv om flere bedrifter har gått vekk fra å utbetale titalls millioner i «fallskjerm» til ledere de ønsker å bli kvitt, har det blitt vanligere for ledere å sikre seg en annen jobb i organisasjonen med en uforholdsmessig høy lønn. Et godt eksempel på dette er tidligere konsernsjef i NSB, Geir Isaksen, som i 2019 trakk seg fra toppjobben etter kraftig press. Isaksen gikk da over i en stilling som konsulent i samme firma med en overdimensjonert lønn på rundt 3,2 millioner.18
Hva så med statens krav om at topplederlønnen ikke skal være lønnsledende og at styrene skal utvise moderasjon når lønnen fastsettes? Det er langt fra slik at bedriftsstyrene i statlig eide foretak modererer seg når de fastsetter lederlønnen, og holder seg til hva ”markedet” krever. Under finanskrisen ble lederlønningene i det private næringslivet redusert med i gjennomsnitt seks prosent. Toppsjefene i statlig eide bedrifter opplevde derimot et lønnshopp på elleve prosent, og det på tross av at de samme bedriftene mante ansatte til moderasjon i lønnsoppgjøret. Mens 19 resten av samfunnet tok konsekvensene av den største økonomiske krisen i nyere tid, fikk altså disse bedriftene uhindret fortsette den statlige lønnsfesten. Det skal bli interessant å se hvilke konsekvenser korona-krisen får for de samme topplederne.
LES OGSÅ: Tjener 9 mill. i året — skal leder regjeringas pensjonsutvalg
Statens eierskapsmelding moden for å skrotes
Det er all grunn til å ta den uheldige lønnsutviklingen på alvor. Store forskjeller mellom ledelsen og arbeiderne har negative konsekvenser både for bedriftene og for samfunnet generelt. Høye lønnsforskjeller bryter ned tilliten mellom folk, altså selve limet i samfunnet. Og antallet ledere med millionlønn vokser stadig. Skyhøy lønn for topplederne bidrar også til å dra opp lønnsnivået til mellomlederne, og vi ender med hundrevis av ledere som tjener minst tre-fire ganger så mye som arbeiderne. Spesielt ille blir det når styrene bevilger unødvendig høye lønninger og lønnsøkninger langt over gjennomsnittet til sine ledere, samtidig som de maner sine egne ansatte til moderasjon. Ja, jeg vil gå så langt som å påstå at dagens topplederlønninger i statlige selskaper, og politikernes mangel på handlekraft overfor lønnsfesten, kan svekke autoriteten og legitimiteten til hele det politiske systemet.
Politikernes og næringslivets argumentasjon for skyhøy topplederlønn, baserer seg altså på økonomisk og psykologisk teori uten særlig empirisk belegg. Hver gang politikerne blir konfrontert med problemet, gjemmer de seg bak statens eierskapsmelding, som om teksten var hugget i stein. Men det er den ikke. Når de statlig eide foretakene ikke en gang gidder å forholde seg til statens vage og uforpliktende krav, men uten snev av moderasjon setter nye lønnsrekorder, så er det på tide for politikerne å ta grep.
Vi må ta tak i det problemet som lederlønn og økende forskjeller utgjør, og revidere statens eierskapmelding ut fra gjeldende forskning, og ikke ut fra markedsliberalistiske myter. Rammene som eierskapsmeldingen setter for statlige selskaper er på ingen måte tilstrekkelig til å bremse den lønnsfesten vi har sett utspille seg de siste tiårene. Se bare på hvordan lederlønnen økte med 75% da Jernbaneverket ble til Bane NOR, samtidig som selskapet skulle spare 500 millioner for å bli «konkurransedyktige». Hva ble lønnshoppet begrunnet med? Jo, at den nye lønnen var godt innenfor statens retningslinjer for lederlønn.20
Vi trenger et nytt regelverk som både setter et lønnstak for hvor mye styrene kan tillate seg å betale sine egne ledere samtidig som det åpner for at staten kan innta en mer aktiv rolle overfor sine egne bedrifter i tilfeller hvor de ikke klarer å forholde seg til retningslinjene.
SLUTTNOTER
E24 (2018), ”Norske toppledere tjener mer enn en gjennomsnittlig årslønn i januar”, 30. Januar: 1
https://e24.no/boers-og-finans/i/L0zGE9/norske-toppledere-tjener-mer-enn-en-gjennomsnittlig-aarsloenn-i-januar [Lesedato: 15.01.20]
Dagbladet (2019), ”Lønnsfest: -Galskap ute av kontroll”, 9. desember: 2
https://www.borsen.no/nyheter/lonnsfest—galskap-ute-av-kontroll/71910418 [Lesedato: 10.01.20]
TV2 (2010), ”Toppsjefene i statseide selskaper blir dyrere”, 23. juni: 3
https://www.tv2.no/a/3235218/ [Lesedato: 13.01.20]
VG (2012), «AUF ut mot «grådighetskultur» under Ap – krever lederlønnstak», 23. oktober: 4
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/2rGva/auf-ut-mot-graadighetskultur-under-ap-krever-lederloennstak [lesedato: 14.01.20]
NRK (2011), «Reagerer på høye lederlønninger», 29. januar: 5
https://www.nrk.no/norge/reagerer-pa-hoye-lederlonninger-1.7484189 [lesedato: 12.01.20]
Børsen (2019), «Lønnsfest: -Galskap ute av kontroll», 9. desember: 6
https://www.borsen.no/nyheter/lonnsfest—galskap-ute-av-kontroll/71910418 [lesedato: 10.01.20]
Riksrevisjonen (2012), «Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statlige selskaper for 2010»: 7 https://evalueringsportalen.no/evaluering/riksrevisjonens-kontroll-med-forvaltningen-av-statlige-selskaper-for-2010/
Riksrevisjonen (2018), «Undersøkelse av godtgjørelse bl styret og daglig leder i statlig heleide selskaper», 6. november: 8 https://www.riksrevisjonen.no/globalassets/rapporter/no-2018-2019/godtgjorelsestatligeselskaper.pdf
Aftenposten (2010), «Styreverv kan ryke for flere», 28. desember: 9
https://www.aftenposten.no/norge/i/zGa3q/styreverv-kan-ryke-for-flere [lesedato: 11.01.20]
NRK (2014), «Høye lederlønninger vil få konsekvenser», 26. mars: 10
https://www.nrk.no/norge/hoy-lederlonn-vil-fa-konsekvenser-1.11630439 [lesedato: 16.01.20]
FriFagbevegelse (2010), «LO forsvarer lederlønn», 20. juli: 11
https://frifagbevegelse.no/lo-forsvarer-lederlonn-6.158.67985.3646fef4d8 [Lesedato: 10.01.20]
E24 (2012), «LO-pampens årslønn: 1.900.000 kroner», 29. oktober: 12
https://e24.no/norsk-oekonomi/i/6jlEMo/lo-pampens-aarsloenn-1900000-kroner [lesedato: 14.01.20]
NRK (2015), «-Urimelig å sammenlikne lederlønn med vanlige arbeidstakere», 16. mars: 13
https://www.nrk.no/norge/_-urimelig-a-sammenligne-lederlonn-med-vanlige-arbeidstakere-1.12262205 [Lesedato: 11.01.20]
VG (2014), «Lønnsfest i LOs største forbund», 15. mai: 14
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/7epvK/loennsfest-i-los-stoerste-forbund [Lesedato: 18.01.20]
Eikhaug, Jon Ingar (2008), «Fortjener jeg min millionlønn? En studie av hvordan norske toppledere legitimerer lederlønn», 15 Masteroppgave, Sosiologisk Insbtutt, UiO:
http://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/3245/53446647.pdf?sequence=1
Agenda Policynotat, ”Topplederlønn”, 2015 16
https://tankesmienagenda.no/uploads/documents/post/Policynotat-Tankesmien-Agenda-Topplederlonn.compressed-21.pdf
Ariely, Dan m.fl, (2005), «Large stakes and big mistakes», 23.juli:17 https://www.bostonfed.org/economic/wp/wp2005/wp0511.pdf
NRK (2019), ”Avgått toppsjef i Vy får beholde 80 prosent av lønna”, 22. november: 18
https://www.nrk.no/norge/avga;-toppsjef-i-vy-far-behalde-80-prosent-av-lonna-1.14792530 [Lesedato: 20.01.20]
Kommunal Rapport (2010), ”Lederlønningene i staten økte mest”, 12. November 19
https://kommunal-rapport.no/arbkkel/lederlonningene_i_staten_okte_mest [Lesedato: 12.01.20]
NRK (2017), «- Jernbanereformen sender lederlønningene til værs», 23. februar: 20
https://www.nrk.no/norge/_-jernbanereformen-sender-lederlonningene-bl-vaers-1.13394601 [Lesedato: 13.01.20]
