Hva skjedde med antimilitarismen?

Demonstrasjonsfane med det brukne gevær fra Tinn, Rjukan. Ned med militarismen. Leve Socialismen. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek Publisert under lisens (CC BY-NC-ND 4.0) Beskjært.

Vår hovedmotstander, også når det gjelder fred og sikkerhet, befinner seg i vårt eget land. Våre nærmeste allierte i saken er arbeiderklassen i andre land. Internasjonal solidaritet bør derfor bety at arbeiderbevegelsen jobber for nedrustning i sine egne land. Hvis ikke vi, hvem skal da gjøre det?

Odd Arild Viste
About Odd Arild Viste (4 Articles)
Odd Arild Viste er utdannet førskolelærer og jobber som pedagogisk leder i en barnehage. Han er bystyrerepresentant for Rødt i Bergen.

De grunnleggende linjene i forsvarspolitikken ser ikke ut til å være et tema som den radikale venstresida bruker så mye energi på å diskutere. Noe av grunnen kan være at det råder en bred enighet. Rødt og SV og sine programmer er ganske like på dette området, med utmelding av NATO, og et nei til angrepskriger som sentrale elementer. Nedrustningsambisjonene er det verre med. Programmene stiller ikke ikke spørsmål ved om konvensjonelt militært forsvar er den beste måten å sikre fred og frihet på. I stedet kan det se ut som om prosjektet er å delta i konkurransen om hva som egentlig er den beste metoden for militært forsvar av nasjonalstaten. Hvordan kom vi dit?

LES OGSÅ: Arbeideropprøret som avslutta verdenskrigen

En gang var vi antimilitarister
Det har nemlig ikke alltid vært sånn. Arbeiderpartiet sitt arbeidsprogram fra 1933 var tydelig for nedrusting. Militærvesenet skulle bygges ned til fordel for et “vaktvern som bare har politimessige oppgaver”. Nedrustning var sågar ett av tre hovedkrav til stortinget for den kommende perioden. Klassesolidaritet på tvers av landegrensene ble sett på som alternativet til militær opprustning: “Det norske Arbeiderparti ser i den internasjonalt organiserte arbeiderklasses vilje til fred den eneste effektive garanti mot en krig, og vil derfor i tilfelle av at Norge søkes trukket inn i en krig, opfordre arbeiderne til generalstreik og motstand mot krigen i enhver form.”

Strofene fra Arbeiderpartiet sin førkrigspolitikk står i sterk kontrast til Rødt og SV sine ambisjoner på området i dag. I Rødt sitt gjeldende arbeidsprogram pekes det på styrking av “hæren, mobilt kystartilleri og et missilbasert luftvernsystem i tillegg til avdelingsbasert luftvern for hæren”, som et alternativ til NATO-medlemskap. SV har tilsvarende formuleringer i sitt arbeidsprogram, hvor de vil “(…) erstatte et forsvar innrettet mot NATO-operasjoner med et sterkt nasjonalt forsvar som virker avskrekkende og avspennende (…)”. Nedrustning nevnes kun i forbindelse med spørsmålene om våpeneksport og atomvåpen. Partiene har også til felles at de vil erstatte medlemskapet i NATO med en militær allianse mellom de nordiske statene. 

Hvis vi løfter blikket ut over landets grenser, ser vi derimot at antimilitarismen fortsatt lever på den politiske venstresida. Vårt felles danske søsterparti, Enhedslisten, vedtok i en resolusjon følgende standpunkt: “Ingen tror i dag, at der kan komme en udenlandsk invasion af Danmark. Derfor er der intet behov for et forsvar, der kan imødegå en sådan invasion. Derfor bør militæret, som vi kender det i dag, nedlægges og erstattes af en langt mindre organisation, der kan stå for et evt. danske bidrag til fredsbevarende FN-indsatser.” Tyske Die Linke er på samme linje (s. 71) som våre danske venner: “DIE LINKE works for the gradual disarmament of the Bundeswehr; the most warfarecapable components should be disarmed first. (….) DIE LINKE pursues the long-range goal of a Germany and a Europe without armies, a world without wars.” 

LES OGSÅ: Da militæret ble satt inn mot arbeidere — okkupasjonen av Sulitjelma

Klassefellesskap, ikke nasjonalisme
I store spørsmål om krig, fred og sikkerhet er det vanskelig å komme unna politikkens grunnleggende linjer. Hvor går de viktigste skillelinjene i samfunnet — mellom klasser eller mellom nasjoner? Er staten i et kapitalistisk samfunn et i utgangspunktet nøytralt redskap? Og hvor kommer de virkelige truslene fra? Mitt standpunkt er at de viktigste skillelinjene i samfunnet går mellom klasser, og ikke mellom nasjoner. På de fleste politikkområder ser det ut som at både SV og Rødt også legger en slik forståelse til grunn, men altså ikke i forsvarspolitikken, hvor det nasjonale fellesskapet trumfer klassefellesskapet. Det er nok mange aspekter ved de ovennevnte spørsmålene som kan diskuteres. For meg er det likevel et klart paradoks i at radikale sosialister ønsker å ruste opp militærapparatet til kapitalistiske stater. Hvilke garantier har vi for at et styrket nasjonalt militærapparat ikke vil bli brukt på en destruktiv måte, med eller uten verneplikt?

Jeg kan heller ikke se at det kan være noen garantier for at en eventuell nordisk forsvarsallianse kun vil komme til å fungere som et forsvar. NATO fungerte også som en ren forsvarsallianse i mange år, helt til de politiske lederne bestemte seg for noe annet. Hva om det er politikere som Jimmi Åkesson og Christian Tybring-Gjedde som styrer de nordiske landene om 10-20 år? Jeg har i hvert fall ikke lyst til å bygge opp en militær allianse som i neste runde kan bli et redskap i hendene til slike politiske krefter. For meg ser det ut som at ambisjonen om en nordisk forsvarsallianse mest av alt er et halmstrå som skal konstruere et realistisk alternativ til tryggheten NATO skal tilby, ut i fra antagelsen om at et sterkt militært forsvar er den beste måten å skape trygghet på. Hva om de andre nordiske landene ikke ønsker å inngå i en slik forsvarsallianse på det tidspunktet hvor vi får flertall i Norge for å avslutte NATO-medlemskapet? Vil det ut fra den rådende logikken hos SV og Rødt da egentlig være forsvarlig med en utmeldelse?

LES OGSÅ: Julevåpenhvilen — da soldatene ville feire jul i stedet for å krige

Børst støvet av det brukne gevær
Jeg mener at det finnes mange grunner til at venstresida i Norge bør orientere seg i retning av de tyske og danske søsterpartiene på dette området, og rett og slett børste støvet av det brukne geværs politikk. Nedrustning er etter mitt syn rett og slett den eneste ansvarlige veien å gå. Sånn som jeg ser det, er det en ekstremt uansvarlig sløsing å bruke tusenvis av milliarder kroner hvert år på ting som vi egentlig ikke trenger for å leve gode liv, samtidig som millioner av mennesker mangler det mest grunnleggende. Opprusting legger beslag på verdifulle naturressurser i en verden av knapphet, og bidrar til et forbruk som skaper naturødeleggelser og truer artsmangfoldet. For ikke å snakke om de miljøødeleggelsene militærøvelser og kriger i seg selv forårsaker. Produksjon og forbruk av militært materiell skaper også utslipp av klimagasser, i en situasjon hvor slike utslipp truer selve livsgrunnlaget til oss og alle de som kommer etter oss. 

Dessuten er det en stor mulighet for at opprustning helt feil vei å gå dersom trygghet er målet. I en verden av rivaliserende nasjonalstater, vil ett lands opprustning tvinge andre til å følge etter. Resultatet blir en spiral av mer våpen, og en potensielt stadig større trussel på den andre siden av grensa. En militær allianse som ruster opp på grensa til Russland vil etter all sannsynlighet skape økt spenning, uansett om alliansen heter NATO eller Nordisk. NATO har de siste par tiårene rustet opp langs Russlands grenser, og den radikale venstresida i Norge har med god grunn kritisert denne aggressive politikken. Men så var det bjelken i eget øye. I det som virker å være en tro på at de nordiske statene er snillere enn andre stater, skal Rødt og SV bygge opp den militære trusselen på vår side av grensa. Jeg mener at den radikale venstresida sin oppgave i stedet burde være å bryte med logikken som sier at opprustning skaper trygghet. Venstresida i Norge bør i større grad stille spørsmål ved hvem det egentlig er som tjener på opprustning, og også på dette området erkjenne at vanlige folk i andre land ikke er våre motstandere.

Derimot så fins det en overklasse som profiterer stort på krig og opprustning, og det å tro at vi kan skille ut en del av denne industrien til kun å tjene edle formål, mener jeg er naivt. Jeg er såpass ortodoks i dette spørsmålet at jeg mener at vår hovedmotstander, også når det gjelder fred og sikkerhet, befinner seg i vårt eget land, og ikke for eksempel i Russland. Og at våre nærmeste allierte i saken er arbeiderklassen i andre land. Internasjonal solidaritet bør derfor bety at arbeiderbevegelsen jobber for nedrustning i sine egne land, som Enhedslisten og Die Linke så forbilledlig gjør. Hvis ikke vi, hvem skal da gjøre det?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned