Jeg skal nå prøve å forklare litt av harmen mot Arbeiderpartiet ut i fra kjærlighetens prinsipper om lojalitet, ærlighet og evig troskap. Min påstand: Arbeiderpartiet er en notorisk utro partner som lover oss alt, men sviker oss igjen og igjen så snart vi snur ryggen til.
Skjørtejegere og forførere
Vi har alle vært der, hoppa i høyet med noen vi vet at er dårlig nytt. Don Juan, eller for meg, en Dona Juanita. De lover deg ingenting, og har et par andre på si. Vi vet at det er ikke lurt, men vi vil ha eventyret. Når vi til slutt blir avskjediget så er det så klart trist. Det blir noen uker med gråt og iskrem, men vi ante nok at det ville ende sånn her.
Oss to mot verden
Noe annet er det når vi møter den personen som gjør at vi føler oss trygge og sett, en som lover deg alt. Fra nå av skal alt bli annerledes. Vi tror på det og bygger ned muren vår. Vi danner par og gir løfter. Hvis da utroskapen blir et faktum, raser verden sammen. “Tenk at jeg kunne være så naiv?” Vi har blitt lurt. Vi sverger på at det aldri skal skje igjen.
Så det komme
Jeg tror det er litt sånn her det føles i politikken. Når du stemmer Høyre og FRP så vet du hva du får. De er lykkejegere som mener konkurranse er det som gjelder, at du får klare deg selv. De lover ikke en bedre verden, men hvis du er digg/flink nok kan det hende du vinner. De er dårlig nytt, og du vet det. Så når du stemmer på dem og de ikke holder helt hva de lover er det ikke så overraskende. Når du tenker deg om så lovet de vel ikke så mye heller.
Fool me twice, shame on me
Arbeiderpartiets visjon sier de selv er “en rettferdig verden uten fattigdom og i fred, der menneskene er frie”. Det er en drøm som AP lover oss. Om vi tenker mindre på oss selv og mer på hverandre. Om vi lar staten ta litt vare på oss. I dag tenker mange at en må være naiv for å tro på en bedre verden. Så vi som tør å tro på det, vi senker ned guarden og tror på denne svigerfars drøm som lover oss hele verden. Når de så svikter oss ved å føre høyrepolitikk når de har lova oss venstre, snur kappa etter egen vinning, og går til sengs med fienden, så sverger vi på at vi aldri skal la oss lure igjen.
Utro tjenere
På grunn av dette mener jeg at det er fullstendig ødeleggende for AP at de lar folk som jobber for seg selv og ikke eier ideologisk ryggrad være bærebjelkene i partiet. De driver med politisk utroskap når de har folk som like gjerne jobber mot eksempevis velferdsprofitører som for dem. Senest ble dette eksemplifisert ved tidligere barneminister og stortingsreporesentant for Ap gjennom 20 år, Karita Bekkemellem, som blir styremedlem i det svenske helse- og omsorgskonsernet Humana. Hun sier: “– Jeg ser frem til å få bidra til å bygge ned den negativiteten som finnes i Norge i dag knyttet til private aktører i helse- og omsorgssektoren.”
Et annet nylig eksempel er tidligere AP-byråd i Oslo, Tone Tellevik Dahl, som er ny direktør i interesseorganisasjonen Norsk Eiendom. Som byråd var Dahl med å innføre eiendomsskatt i Oslo, mens hun gir dette svaret til Klassekampen på om hun nå skal kjempe mot eiendomsskatten i Oslo: – Det kan godt hende. Vi er da profesjonelle alle sammen. Vi fronter de sakene som vi som arbeidsgiver eller forening til enhver tid er opptatt av.
Kan ikke dette sammenlignes med å si: “Du, alt jeg sa om evig troskap og sånn, det var bare for å få deg til sengs..”?
Ditt First House, mitt eneste hus
Politikerne skal være folkets tjenere, det er ikke en hvilken som helst jobb. I APs ledelse har vi utro tjenere. De er stort sett velstående folk som ser på politikken som en yrkesvei. De lever liv som er helt avskjerma fra vanlige folks hverdag. De ansetter rådgivere fra det beryktede lobbyistbyrået First House. I november ved Hadia Tajik, hvor den tidligere rådgiveren gikk motsatt vei til det som burde vært APs fiende, NHO. Vi husker og Bjarne Håkon Hansen som gikk fra AP til First House da han ga seg i partiet. Svingdøra er altså åpen begge veier, og mens folk flest kun har ett hus, har AP-folka alltid et ekstra.
AP, med den type folk i ledelsen, er ikke arbeidernes parti, selv om de så fint heter det. De var det kanskje en gang, men Arbeiderpartiet vokste og ble plutselig en inngang til penger og makt. I dag ser vi at de ikke har hatt en plan for å luke ut dette, men ønska det velkommen. Vi har en millionær som leder i arbeidernes parti. Det sier sitt.
Arbeiderpartiet er en notorisk utro partner
Det er mye verre å love noe og ikke holde det, enn å beint ut si at “jeg er en drittsekk, ikke forvent noe.” Vi mennesker hater å bli lurt. Det er derfor utroskap, både i kjærligheten og i politikken slår oss helt ut. Alle som har prøvd å få et forhold på beina igjen etter utroskap vet hvilken jobb det er. Å gjenoppbygge tilliten tar gjerne årevis, kanskje stoler man aldri helt på den andre igjen. Gjør virkelig den utro AP sitt beste for å gjenoppbygge tilliten, eller er de en notorisk utro partner som lover alt, men så fort de er ute av familiehjemmets dør hopper tilbake i senga med NHO og First House?
Til døden skiller oss ad
Vi ønsker at det skal være skikkelige folk som representerer oss. Vi ønsker oss troskap, lojalitet og ærlighet, både i kjærligheten og politikken. Vi vil ha folk som er hel ved, som aldri ville latt seg lure med i et makt- og pengespill. Spesielt i AP, som liksom skal jobbe for de svakeste, er dette en absolutt forventning. Vi forventer mer av dem, for de er ikke skjørtejegeren, de er den potensielle ektefellen. Vi trenger “vanlige folk” i Arbeiderpartiet. Folk som har levd vanlige liv, som har vanlig arbeid, er uføre, er minstepensjonister, er alenemødre, har minoritetsbakgrunn. Kort sagt de som vet hvorfor vi trenger en velferdsstat, og som har med seg det i hjertet når de skal jobbe for en bedre verden. De som kan si, uten å være en slange, at de står på folkets side både nå og i all fremtid. Ikke til de får sin neste lederstilling, men til døden skiller oss ad. Hvis ikke vil vi heller gå til sengs med Don Juan og Dona Juanita, selv om vi vet det ikke er bra for oss. Da blir vi i hvert fall ikke holdt for narr.
