Martin Tranmæls metode – en strategi for 2020?

Kristjánssons bok gir en interessant og velskrevet framstilling av Martin Tranmæl og Arbeiderpartiets vellykkede strategi mot de ytre høyrekreftene i mellomkrigstida. Som veiledning for den norske venstresida av i dag kunne den vært mer konkret.

Ivar Espås Vangen
About Ivar Espås Vangen (60 Articles)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Hvordan demme opp mot trusselen fra ytre høyre? Hvordan kan venstrekreftene skape tillit hos det store arbeidende folk, og hvilke svar bør arbeiderbevegelsen gi på krisene som oppstår i kapitalismen? Spørsmåla har fulgt den internasjonale arbeiderbevegelsen i oppimot 100 år. Dette indikerer at de både er viktige, vanskelige og at svara trolig endrer seg over tid.

Med Martin Tranmæls metode – Da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre, og hvordan vi kan gjøre det igjen har Mímir Kristjánsson meislet sammen flere gode svar på disse spørsmåla. Gjennom å dra veksler på Arbeiderpartiets prøving og feiling i mellomkrigstida, personifisert gjennom Det norske arbeiderpartis legendariske strateg Martin Tranmæl, viser Krístjánsson hvordan Det norske arbeiderparti i 1935 greide å erobre regjeringsmakta, og reduserte fascistpartiet Nasjonal Samlings oppslutning fra 2,2 % i 1933, til 0,06 % i 1937. 

Suksessoppskriften, «Martin Tranmæls metode», var enkel nok: fremfor å knive om verdispørsmål eller å vente på en revolusjonær situasjon, valgte Det norske arbeiderparti heller å presentere et politisk kriseprogram for å bringe økonomien på beina, skaffe folk arbeid, og bygge ut flere viktige velferdsordninger. Metoden innleda det som med unntak av de fem årene med tysk okkupasjon, skulle bli flere tiår med progressiv norsk reformpolitikk.

Jamfør bokas undertittel, er et av argumentene i boka at dette også kan gjøres i dag. Skal høyrepopulismen stanses, må det som gir den næring rykkes opp med rota. Venstresida i Norge må samle seg om troverdige politiske program som svarer på de økonomiske bekymringene arbeidsfolk sitter med, og dermed bidra til å forene dem, heller enn å splitte dem. Da vil ytre høyre bli svar skyldige, all den tid deres vinnersaker ofte består i å piske opp til kulturkamp om splittende verdispørsmål.

Krístjánssons bok er spennende og trekker mange fornuftige konklusjoner som venstresida bør ta med seg. Det melder seg imidlertid noen spørsmål gjennom analysen. Jeg skal i denne teksten prøve å presentere noen av bokas hovedkonklusjoner, for så å pirke litt i et par momenter som fortjener en videre diskusjon.

LES OGSÅ av Ivar Espås Vangen: Hvem bør lære hva av Gerhardsen?

Arbeiderbevegelsens suksess i mellomkrigstida
Etter en innledende biografi over Martin Tranmæls liv og virke, dreier mye av boka seg om 1930-tallets kamp mellom arbeiderbevegelsen og ytre høyre. På denne tida begynte de nye reaksjonære høyrekreftene å tilrane seg innflytelse i grupper i samfunnet som egentlig «burde» ha sympatisert med arbeiderbevegelsen, deriblant bønder, fiskere og arbeidsløse. I Tyskland blei resultatet at Adolf Hitler og nasjonalsosialistene til slutt erobret makta og innførte et fascistisk diktatur hvor den organiserte arbeiderbevegelsen ble det første offer.

Gjennom et lite stykke alternativ Norgeshistorie i begynnelsen av boka, viser Kristjánsson at det kunne ha gått slik i Norge også. Gjennom boka blir vi kjent med flere «høyreaktivistiske» bevegelser med mer eller mindre fascistiske målsettinger. Den norske arbeiderbevegelsen gikk på splittelse og flere store nederlag på 1920-tallet, og den første regjeringen leda av Det norske arbeiderparti i 1928 fikk raskt mistillit i det borgerlig-dominerte Stortinget. Det var tydelig at man måtte revurdere strategiene man hittil hadde ført.

Martin Tranmæl, som på dette tidspunktet var redaktør i Arbeiderbladet, stilte diagnosen slik på partiets landsmøte i 1933:

Vi står overfor et valg av avgjørende betydning for den norske arbeiderklassens stilling for mange, mange år fremover. Stillingen tilsier at vi må fremover. Et valgresultat med status quo, for ikke å si tilbakegang, vil gi de reaksjonære krefter blod på tann, og vi vil komme inn i en reaksjonær, ja kanskje fascistisk periode. (…) Stillingen er den at hvis ikke vi i nær fremtid marsjerer frem til maktovertakelsen, er det andre som gjør det.

Landsmøtet i 1933 blei et vendepunkt for partiet. Foruten å file ned enkelte av de mest radikale formuleringene i partiets prinsipprogram, staka man også ut et helhetlig kriseprogram. Under slagordet «Hele folket i arbeide!», og med inspirasjon fra boka En norsk 3-årsplan, ført i pennen av partimedlemmene Ole Colbjørnsen og Aksel Sømme, gikk Det norske arbeideparti inn i neste valgkamp med et program som baserte seg på å øke produksjonen, få folk i arbeid, stanse krisa i jordbruket, og å bygge ut offentlig trygd- og utdanning. Denne nye linja, ikke minst endringene i partiets jordbrukspolitikk, gjorde det mulig for Johan Nygaardsvold å danne regjering med støtte fra det tidligere erkereaksjonære Bondepartiet i 1935. Krístjánsson beskriver suksessen slik:

Fra 1935 og fram til krigen snudde pilene for norsk økonomi. Hele folket ble ikke satt i arbeid, men ledigheten sank betydelig. Økonomien var i vekst og industriproduksjonen økte med 25 prosent. Den såkalte kulturpausen, som innebar frys i alle bevilgninger til kultur og utdanning, ble brutt med nye skoleutbygginger. Det ble også slutt på «søndagsstillheten» i Sosialdepartementet, og i rask rekkefølge fikk vi arbeidsløshetstrygd, forsterket arbeidervernlov, trygd til blinde, syketrygd til fiskere og sjøfolk og ikke minst en første alderstrygd til alle.

Nygaardsvold-regjeringa hadde aldri flertall aleine på Stortinget. Likevel valgte man i en krisetid å erobre regjeringsmakta på et sentrumspartis nåde, og å fokusere på et økonomisk kriseprogram som samla arbeidsfolk og fikk fascistpartiet NS til å skrumpe inn til en ubetydelig sekt. Dette gjorde man altså sjøl om man ikke greide utnytte maktposisjonen til å lage noe sosialistisk samfunn. I møte med Tranmæls metode, måtte de norske fascistene etter 1935 belage seg på Nazi-Tysklands invasjon for å ta makta i Norge.

Forfatter Mímir Kristjánsson.

Det er lett å se at Krístjánsson har et godt poeng i sammenligninga si mellom Norge og Tyskland. Hadde Det norske arbeiderparti kjørt samme linje som SDP og avvist ethvert forsøk på å møte krisa med et kriseprogram, er det godt mulig at den norske mellomkrigstida ville ha sett annerledes ut. 

Men en vesentlig forskjell Kristjánsson ikke går inn på er hvordan kommunistenes stilling var. Der norske NKP tidlig på 1930-tallet var en dverg sammenlignet med Arbeiderpartiet, var tyske KDP en betydelig maktfaktor både i gatene og i Riksdagen. En vanlig tolkning går ut på at den store feilen i Tyskland var at kommunistene og sosialdemokratene ikke greide å bygge en felles front i møte med Hitlers bevegelse. I motsetning til i Norge ville en slik front i Tyskland i seg sjøl ha representert en formidabel motkraft mot fascismen. Kan det tenkes at dette er et viktigere ankepunkt mot de tyske sosialdemokratene (og kommunistene), enn det ortodokse programmet i seg sjøl? Det var tross alt ikke uten grunn at Kominterns sjuende kongress i 1935 i langt høyere grad enn tidligere både vektla enhet mellom arbeiderbevegelsens partier, så vel som med ikke-fascistiske borgerlige krefter i møte med fascismen – en metode som for øvrig har svært mye til felles med metoden til Tranmæl og Arbeiderpartiet. Linjeskiftet i Komintern-partiene etter 1935 viser jo faktisk at det var mulig å opprettholde nokså «ortodokse marxistiske» mål og analyser, men samtidig etterstrebe enhet og konkrete kriseprogram.

Sjøl om erkjennelsen hos kommunistene åpenbart kom for seint, viser det likevel at flere andre bevegelser, også i Norge, tenkte i noenlunde samme baner som Tranmæl på denne tida.

LES OGSÅ: Til Fredrik Mellem: Ei historie om 1. mai, Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen

Lærdommer for i dag
Et viktig poeng i Krístjánssons bok er at Tranmæls metode har mye for seg også i dag. Dette sjøl om det i dagens situasjon ikke nødvendigvis bare er det ekstreme høyre, men også «økonomiske og byråkratiske eliter som tømmer stemmeseddelen for innhold og flytter oppgaver ut av den demokratiske sfæren», som representerer den største trusselen mot demokratiet.3 Dette dreier seg både om hvordan flere sektorer i samfunnet privatiseres og overlates til markedstyranni fremfor demokratisk styring, men også hvordan politikk i større og større grad blir rettsliggjort, både innen nasjonale og overnasjonale rammer. Hva man stemmer kan synes å bli mindre og mindre viktig, da politikernes makt over økonomien tilsynelatende har blitt mindre. Demokratisk forvitring i et klassesamfunn vil logisk nok først og fremst være av interesse for eierklassen – ikke for folk flest.

Denne tendensen, ofte oppsummert med merkelappen «nyliberalisme», har foregått i flere tiår. Sosialdemokratene ga raskt opp ambisjonen om sosialistisk omveltning etter 1945, og begrenset seg i stedet til gradvise velferdsreformer innenfor kapitalismens rammer. Fra 1980-tallet av tok de steget videre, og droppet langt på vei også tanken om at det er mulig – eller i det hele tatt ønskelig – å styre økonomien. Problemet i dag er altså todelt; politikerne har i dag gitt fra seg mye av handlingsrommet man tross alt hadde, og dagens sosialdemokrati virker i mindre og mindre i grad til å være villige til å utnytte handlingsrommet som gjenstår.

Konsekvensen av dette er klar: de økonomiske forskjellene både i Norge og ellers i den vestlige verden er økende. Nye velferdsreformer lar vente på seg, og det man tidligere ville ansett som «massearbeidsløshet» har vist seg å bli et permanent fenomen. Misnøye og usikkerhet for framtida brer om seg, og store segmenter i folket ser etter løsninger på situasjonen de befinner seg i.

Det er i dette politiske klimaet de moderne høyrepopulistene har vokst fram over de siste 50 åra.  Gjennom å framstå som mer «folkelige» og mer sosialt orienterte enn de tradisjonelle høyrepartiene, og gjerne med verdikonservative og direkte fremmedfiendtlige undertoner, har disse partiene tidvis greid å gjøre betydelige innhogg i «det store arbeidende folk», på en måte de tradisjonelle overklassepartiene tradisjonelt ikke har greid.

Ikke overraskende dreier dette seg vanligvis om et spill for galleriet. Så fort de stilles til ansvar, er det ytterst sjeldent at høyrepopulister, enten det dreier seg om Donald Trump eller Fremskrittspartiet, representerer noe forsvar for «den vanlige mann i gata». Tvert imot er resultatet stort sett den samme økonomiske liberalismen og uthulingen av demokratiet, dog også med en hardere front i verdipolitikken, eller de såkalte «sidespørsmålene». 

Konsekvensen av høyrepopulismen ved roret er altså fortsatt økende sosiale forskjeller, rasering av miljø og klima, evinnelige kriger i fremmede land, angrep på kvinners og minoriteters opparbeida rettigheter – og ikke minst: målretta angrep på arbeiderbevegelsens vinninger, både i arbeidslivet og i velferdsstaten. 

Troverdig argument
I praksis fungerer altså høyrepopulistene som nok et verktøy i kapitalens klassekamp-verktøykasse. Skal arbeiderklassen lykkes med sine ideologiske prosjekter, det være seg å vinne regjeringsmakt for å kunne innføre nye velferdsreformer, eller for å vinne arbeidsfolk til kampen for et nytt samfunn, så vil ytre høyre måtte bekjempes. Den umiddelbare målsettinga bør altså være felles både for sosialister, og for sosialdemokrater uten ambisjon om å bryte med kapitalismen.

Tranmæls metode, altså at arbeiderbevegelsen bør stille opp tydelige politiske program med utgangspunkt i klassemotsetningen mellom «det store arbeidende folk» og kapitalen, blir overbevisende argumentert for i Kristjánssons bok. I likhet med Magnus Marsdals konklusjoner i FrP-koden fra 2007 er budskapet at venstresida og arbeiderbevegelsen har alt å tjene på at den politiske debatten sentreres rundt økonomiske spørsmål, fremfor verdispørsmål. Framfor å henge seg opp i verdispørsmål som splitter «det store arbeidende folk», for eksempel Sylvi Listhaugs retorikk, bør arbeiderbevegelsens partier heller trekke fram store og samlende saker som forener arbeidsfolk på et klassemessig grunnlag. Mot et slikt program vil FrPs og andres forsøk på reine avsporinger stå seg dårligere enn om venstresida henger seg for mye opp i «sidespørsmål”.

Kort sagt: Ønsker den norske arbeiderbevegelsen og venstresidas partier en ny regjering og en ny retning for norsk politikk etter 2020, bør man se mer til det Martin Tranmæl og Det norske arbeiderparti gjorde på 1930-tallet, enn til Stoltenbergs regjeringer på 2000-tallet.

Men hva så?
Det melder seg imidlertid flere spørsmål til denne strategien. 

Hva betyr det for eksempel å «la sidespørsmålene ligge»? Betyr dette at man bør legge fra seg eventuelle standpunkt i disse som kan tenkes å splitte «det store arbeidende folk», eller bare at man ikke skal kjøre dem fram som kampsak, men heller «smugle dem inn bakveien» om man vinner makta? Dette framstår ikke så veldig klart når man leser boka.

Hva er dessuten sidespørsmål? Er innvandring et «sidespørsmål», eller er det et spørsmål om klasse? Er det begge deler? Hvordan skal arbeiderbevegelsen i så fall posisjonere seg her? Det er ingen hemmelighet at innvandringsspørsmål splitter arbeiderbevegelsen og «det store arbeidende folk» i Norge – og ikke nødvendigvis entydig i «middelklasse» mot «arbeiderklasse». Sjøl i dag ser man at det ikke alltid er nok at Rødt og SV fokuserer på andre typer spørsmål, fortrinnsvis av økonomisk art, når spøkelset om «masseinnvandring» like fullt henger over dem i deler av folket. All den tid innvandringsspørsmålet fremdeles er saken som trolig mobiliserer høyrepopulistene mest, fremstår det litt unnvikende av Kristjánsson å styre unna diskusjonen i en bok som nettopp handler om åssen arbeiderbevegelsen skal hamle opp med disse.

Hvor man vil ende opp på sikt, er også et spørsmål i denne diskusjonen. Sett at norsk venstreside faktisk greier å erobre regjeringsmakta og sterk oppslutning hos arbeidsfolk gjennom et klassebasert program for sosial og grønn industrireisning i Norge: hva skal skje videre? Det er jo ingen hemmelighet at strategien Tranmæls Arbeiderparti tok fatt på ikke førte til noen norsk sosialisme. Nøyaktig når Arbeiderpartiet la fra seg tanken om et faktisk brudd med kapitalismen er et omfattende spørsmål, men faktum er i alle fall at partiet selv med vedvarende flertall i Stortinget etter andre verdenskrig gjorde ytterst lite for å utfordre eierskapet over produksjonsmidlene i Norge. Dette sammenfalt for øvrig også med at Tranmæls «egne» folk i partiet trådte inn i ledelsen etter krigen. Metoden som blei brukt til å stagge ytre høyre på 1930-tallet blei til slutt en politikk begrenset til velferdsreformer innenfor kapitalismens rammer.

Er det sluttmålet? Det vil i så fall bety at man er tilbake til velferdskapitalismen i etterkrigstida. For oss som har vokst opp med nyliberalisme og høyrebølge kan jo sjøl dette framstå som en ønskedrøm. Men hva ville dette i så fall innebære? Dagens kapitalisme preges av overnasjonal kontroll og fallende profittrater på en helt annen måte enn det man sto overfor i 1935. Grunnen til at hele den vestlige verden etter hvert forlot velferdskapitalismen til fordel for nyliberalistisk politikk fra 1970- og 1980-tallet handler tross alt ikke bare om en slu idékamp fra høyrekreftenes tenketanker, men også om at de økonomiske betingelsene for reformer under kapitalismen blei satt under press. Dagens kapitalisme er svært annerledes enn kapitalismen på 1930-tallet. I likhet med Kristjánssons tidligere bok, Hva ville Gerhardsen gjort?, berøres dette vanskelige feltet i svært liten grad i boka.

Dersom målet vårt er noe mer enn velferdskapitalisme – for eksempel et sosialistisk samfunn, hadde boka styrka seg med et videre perspektiv: åssen vil en slik klassekoalisjon skapt på bakgrunn av Tranmæls metode kunne berede grunnen for en fredelig overgang til det nye samfunnet? Hvilke etapper og trinn er det mulig å se for seg utover den reint umiddelbare koalisjonen? Den norske venstresida preges dessverre av liten vilje til å diskutere konkrete strategier for hvordan man kan koble sammen konkret reformpolitikk i dag med langsiktige strategier for en fredelig overgang til et nytt samfunn. Krístjánssons bok bryter dessverre ikke denne tendensen i så måte.

Hvem skal gjøre hva?
Boka går ikke i detalj på åssen arbeidsfordelinga i dagens situasjon skal være i en strategi hvor Tranmæls metode inngår. Det er riktignok tydelig at adressaten i boka er «arbeiderbevegelsen», men hva slags program vil i dag kunne forene fagbevegelsen, Arbeiderpartiet, SV, Rødt, og eventuelt Senterpartiet og De grønne? Krístjánsson trekker fram de siste årenes debatt om en statsstyrt grønn industrireisning, men utover dette kommer han med få konkrete forslag. Lar dessuten dette seg gjøre innafor EØS-avtalen slik den er i dag? Og om man mot formodning greier å overbevise AP og Senterpartiet om at en radikal sosialdemokratisk industripolitikk er tingen; hvordan skal SV og Rødt så posisjonere seg? Hva er av primær og hva er av sekundær betydning i partienes gjeldende arbeidsprogrammer? Hva kan legges til side, og hva bør man insistere på?

Dette er vanskelige spørsmål som fortjener inngående diskusjon internt i partiene. Der skulle jeg imidlertid ønske Krístjánsson kunne ha fremsatt noen tanker i boka som kunne tjent som utgangspunkt.

Konklusjon
Martin Tranmæls metode er en interessant bok som peker ut en fornuftig kurs for arbeiderbevegelsen. Den historiske gjennomgangen i boka viser godt gjennom historia som eksempel hva og hvorfor man gjorde riktig tilbake på 1930-tallet. Skal man overvinne høyrekreftene, må man stille opp konkrete økonomisk politikk som forener heller enn å splitte «det store arbeidende folk». Med dette i bakhuet er det rett og slett fascinerende å se at Arbeiderpartiet sliter sånn med å forstå hvorfor store deler av velgermassen deres vender dem ryggen. Mye av løsninga ligger tross alt i deres egen partihistorie! Ønsker tillitsvalgte i AP å snu denne utviklinga, kan de med fordel kjøpe boka og ta med seg konklusjonene i det videre partiarbeidet. 

Bokas historiske deler er nok de mest interessante. Kristjánsson har gjort et godt arbeid i å gi et levende bilde av politikeren og strategen Martin Tranmæl. Sjøl om jeg kanskje skulle ønske en enda klarere beskrivelse av hva «det nye» i Det norske arbeiderpartis strategi fra 1933 i forhold til årene før besto i, ikke minst når det kom til hvordan man appellerte til segmenter utover partiets kjernevelgere, synes jeg boka får fram poenget godt: Ytre høyre hadde lite å stille opp med da arbeiderbevegelsen fremsto som det sjølsagte alternativet for arbeidsfolk i en usikker tid.

Der boka derimot kommer noe til kort, er når den skal vise hvordan arbeiderbevegelsen bør gå fram i dag. Hovedpoenget er klart nok, men dette kunne med fordel ha blitt konkretisert, både med tanke på det politiske programmet i seg sjøl, men også med tanke på dagens langt mer spaltede «venstreside» med sine mange uenigheter. Sånn sett fungerer boka bedre som en oppvekker for et desillusjonert sosialdemokrati, enn den gjør som strategisk rettesnor for den radikale venstresida.

Det betyr ikke dermed at boka ikke kan ha en viktig funksjon. Jeg trur mange, både de på Arbeiderpartiets høyreside som liker å være «pragmatiske» i økonomiske spørsmål, men også de blant oss som ellers har en hang til å fordype seg for mye i disse såkalte «sidespørsmålene», har godt av en påminning om hva som faktisk pleier å fungere for arbeiderbevegelsen, og hva som ikke gjør det. Dersom Mímir Kristjánsson med denne boka, foruten å lære folk litt arbeiderhistorie greier å få folk i bevegelsen vår til å stikke fingeren i jorda og revurdere de mindre effektive metodene i kampen mot høyrekreftene, kan han si seg godt fornøyd med de nedlagte arbeidstimene denne gangen også!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 Comment on Martin Tranmæls metode – en strategi for 2020?

  1. Steinar Eraker // at //

    Dersom det er sosialdemokratiske leiarar som skal bli forbilde for Rødt og den radikale venstresida er det betenkeleg.
    Og at det var Martin Tranmæl som nedkjempa dei ekstreme høgrekreftene i Norge i mellomkrigstida er vel å overdrive ein enkelt person sin betyding. Mange fleire sto fram i kampen mot fascismen som fortener omtale, ikkje minst kommunistane og dei radikale fagforeiningane. Martin Tranmæl sjølv brukte tid og energi på å bekjempe kommunistane. Det starta allereie på slutten av 1920 talet. Dette stemmer ikkje med det bildet som Mimir gjev av “alliansebyggaren” Tranmæl.
    Det blir difor heilt meiningslaust å trekke fram eit par år i mellomkrigstida når ein skal teikne eit bilete av den “store arbeidarleiaren”.
    Tranmæl var arkitekten bak Gerhardsen sin berømte Kråkerøytale i 1948 og mentor for Håkon Lie sin brutale kamp mot kommunistane. Tranmæl brukte sin posisjon som redaktør av partiavisa Arbeidarbladet til å å drive kampanje mot kommunistane og alt i 1947 kalte han desse for landsforædere.
    Som redaktør jobba han og aktivt for norsk medlemskap i NATO.
    Seinare blei han ein ivrig tilhengar av norsk EU medlemskap.
    Tranmæl står som ein sterk talsmann for det meste som venstresida har brukt tid og krefter på å bekjempe og som framleis bør stå høgt på agendaen. Om då nokon vel å kalle det “sidespørsmål” får vi heller leve med det.

Comments are closed.