En marxistisk antirasisme

Er du lei av antirasismen som opprettholdes av etablissementet og godhetspropagandaen som daglig pumpes ut i massemedia? Du er ikke alene, og det finnes et alternativ.

Erik Olsson
Om Erik Olsson (1 artikler)
Erik Olsson er student.

Men hvordan skiller seg den marxistiske antirasismen seg fra den liberale?

LES OGSÅ: Frykten for å kneble rasister

Ulike antirasismer
Den liberale antirasismen er en del av det liberale hegemoni, hvilket innebærer at den er litt som Matrix, i den forstand at den finnes overalt. Du kan se den når du kikker ut gjennom vinduet, kjenne den når du går i byen og være en del av den når du gråter over Hillarys tap. Ettersom den liberale antirasismen grunner i moral snakkes det ofte om hvordan vi må åpne våre hjerter og bejae godheten i oss. Dette samtidig som den arbeiderklasse som er blitt lurt til å stemme på Sverigedemokratene blir stemplet som onde demoner. Selvsagt høres det fint ut at vi skal være snille og åpne våre hjerter, men det resonnementet inneholder flere alvorlige brister. Antirasisme basert på at moral har en best-før dato, og når vinden vender kommer disse ”antirasistene” ikke bare å falle hardt, de kommer også å ta med seg andre i fallet. Den liberale drømmen lever på lånt tid, og derfor er den veldig avhengig av riktig kontekst. Om flyktningkrisen 2015 har lært oss noe, er det hvor trendbasert denne antirasismen er og hvor lett det er for middelklassen å overgi den når virkeligheten kommer i kapp.

De liberale antirasistene ser på flyktninger som snille, ærlige og gode mennesker, og på Sverigedemokratene som mye verre til sammenligning. Kommer det fram i media at flyktninger har gjort noe dumt, må disse godhetsapostlene raskt inn på Facebook for å dele en artikkel som forklarer at en sverigedemokrat har gjort noe minst like dumt. La meg derfor klargjøre noe som burde være selvsagt: Flyktninger er ikke snille, ærlige og gode mennesker. Om man i ett sekund tror at krig, fattigdom, religion og rasisme skaper snille, ærlige og gode mennesker, da skal man faen ikke kalle seg venstrevridd. Flyktninger er akkurat som oss andre, vanlige mennesker: formet av sin materielle situasjon. Det finnes ingen ære i det å være paternalistisk overfor flyktninger og betrakte dem som en annen mennesketype, med diverse iboende egenskaper. Som Malcom Kyeyune påpeker havner disse liberalerne ofte i resonnement der flyktninger mer eller mindre gjøres til sommerkatter. Eksempelet her handler om hvordan disse såkalte antirasistene gjør alt de kan for å slippe å møte de sagnomsuste flyktningene og enda mindre sette sin fot der de skal bo.

LES OGSÅ: Hvorfor bry seg med å lese Marx?

Det som skiller oss og det som forener oss
Om vi derimot mener alvor med at vi er venstrevridde, må vi i stedet arbeide for en frigjøring fra det som skiller oss ad. Kun kapitalen og den herskende klasse tjener på å sementere undertrykkende strukturer. Kun en liberaler kan hylle en segregert multikultur hvor hvem som helst kan starte en religiøs friskole. Det finnes enorme patriarkalske og religiøse problemer i forstedene, og kun en liberaler, som opprettholder sin antirasisme ved å være snill, kan stille seg tvilende til å påpeke dette. Selvsagt kommer det å skje flere ubehageligheter i forstedene enn resten av landet, men ikke fordi at de som bor der har en spesielt genetisk kodet væremåte, men fordi de materielle forutsetningene har tvunget frem den situasjonen. Det er dette som materialismen lærer oss: Verden er ikke strukturert utfra idéer og høyere former, som sildrer ned og gjør seg forstått takket være vår fornuft. Verden er brutalt likegyldig og materiell, og idéene er et produkt av den materielle verden vi lever i. Det finnes altså ingen universell svenskhet og ikke noe psykologisk som i grunn skiller oss ad. Det er en marginal del av vår væremåte som finnes genetisk kodet, og i de aller fleste fall er vi et produkt av våre omgivelser. Et eksempel er hvordan det ikke finnes noen ”svensk” gen i folk som fødes i Sverige, som får oss snakke svensk. Det finnes ikke heller noen ”vietnamesisk” gen i de som fødes i Vietnam, som får dem å snakke vietnamesisk. Du kan bytte ut en svenske med en vietnameser ved fødselen, og den ene vil kunne være seg landets språk like godt som den andre. Kun en løgner kan hevde at kulturelle seder og skikker er noe statisk iboende og eksklusivt

Når vi nå vet at det som tilsynelatende skiller oss ad ikke er noe statisk, er på tide å finne ut av hva som forener oss. Det er nemlig sånn at verden består av motsetninger, som både åpent og i det skjulte kriger mot hverandre. Det finnes en sjø av motsetninger i samfunnet, men noe er mer relevant enn noe annet. Marxister mener at klassekamp er det mest sentrale for historiens utfall. I slavesamfunnet sto den frie over slaven, under middelalderen sto baronen over den livegne og i dag står borgeren over arbeideren. Borgerskapet er de som eier produksjonsmidlene og kjøper andres arbeidskraft, mens arbeider er de som ikke eier produksjonsmidlene og derfor tvinges å selge sin arbeidskraft. Dette betyr at den overveldende majoritet av alle mennesker faktisk er arbeidere, og at du som leser dette trolig også er en arbeider: uansett om du kjører buss, utdanner våre barn, eller bærer våpen i tjeneste. At du er en arbeider, betyr at du deler noe med din klasse, og at du (enn om du stemmer blått) står på arbeiderens side i historiens mest dramatiske verk.

LES OGSÅ: Europas redning ligger i en kravstor arbeiderklasse

Svarte og hvite, sammen mot de rike
Den som har tid å lese Kapitalen kan i detalj sette seg inn i hvordan borgeren undertrykker arbeideren. Relevant for dette innlegg er dog at arbeiderne ikke har noe fedreland. Nasjonalismen og rasismen har nemlig blitt utviklet som et verktøy for å separere og kontrollere arbeiderne. Nasjonalismen og rasismen fokuserer også på arbeideren, mens borgerskapet derimot samarbeider over grensene og kommer overens med dem som enn holder i pengeboka.

Den marxistiske antirasismen handler ikke om å være snill, men om å akseptere verden som den faktisk ser ut. Vi er ikke antirasister fordi vi vil være det. Vi er det fordi det ikke finnes noe alternativ. Det var de som mente at Lenin var fra vettet når han i 1914 sa at arbeidere ikke skulle gå ut i verdenskrig mot hverandre. Kritikerne var mange, men han kunne ikke hatt mer rett. Det er ikke arbeidernes oppgave å drepe hverandre i den herskende klassens kriger. Det er ikke arbeidernes oppgave å gå med på kapitalens propaganda om nasjonalisme og rasisme. Som bussjåfør har du mer til felles med kollegaene i Sør-Afrika, enn du har med den kapitalist som utnytter din arbeidskraft for å samle penger i hauger. Som pensjonist har du mer til felles med din jevngamle tédrikker i Vietnam, enn du har med den kapitalist som tjener penger på å trekke inn din lunsj og sette deg i inkontinensbleier. Som sykepleier har du mer til felles med din svarte medarbeider enn du har med den kapitalist som tjener på at dere jobber natt og sliter ut ryggene.

Valget er enkelt,
og framtiden er vår.
Svarte og hvite,
sammen mot de rike.

Oversatt fra svensk av Magnus Eriksson. Teksten ble først publisert på diskurs.se.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.