Sikkerhetsnettet som sviktet

Grunninntekt fjerner eksistensangst er budskapet fra demonstrantene for borgerlønn. Foto: stanjourdan under lisens (CC BY 2.0)

12. mars revnet koronapandemien statens sikkerhetsnett og velferdsstaten gikk i krisemodus. Vi må ha en varig ordning som skaffer innbyggerne et minimum av økonomisk trygghet. Borgerlønn av svaret.

Sven Egil Omdal
About Sven Egil Omdal (1 Articles)
Sven Egil Omdal er journalist og forfatter av Borgerlønn - ideen som endrer spillet.

Teksten er skrevet sammen med Ingeborg Eliassen.

For titusenvis av nordmenn var de første dagene etter 12. mars som et strikkhopp der de ikke visste om strikken var festet. Musikere, skuespillere, bartendere, servitører, sykkelbud, sjåfører, alle registrert i Skatteetatens database som «selvstendig næringsdrivende», var plutselig ingen av delene. Over natten hadde de ingen næring å drive. Selvstendigheten ble erstattet av en total avhengighet av at regjeringen stablet på beina en nødløsning. Den kom etter noen dager: Alle ville få utbetalt 80 prosent av gjennomsnittsinntekten de siste tre årene. Det var en lettelse, selv om den som etablerte seg i fjor fortsatt ville ligge svært dårlig an.

Så kom neste uro: Når kommer disse pengene? I juni, svarte NAV. Med mindre de får til en nødløsning som kan sikre raskere utbetaling. Det var dit vi var kommet; vi var blitt avhengige av nødløsninger for nødløsningene. 

Medforfatter Ingeborg Eliassen.

Midt i mars var juni fryktelig langt unna. Det ville komme regninger i april og mai også. Husleien ville forfalle. Kiwi-butikken ville neppe gi betalingsutsettelse. Vaskemaskiner kunne finne på å ryke uten hensyn til hvor overbelastet NAV er. 

Det var som synkehull hadde åpnet seg både foran kulturhuset, kafeen og fabrikken. Velferdsstatens sikkerhetsnett hadde revnet og myndighetene somlet med gaffateipen. Norge var ikke alene om å innse at store grupper måtte få tilført kontanter for ikke å gå raskt til grunne. Canada innførte et system der de som ikke kvalifiserer til dagpenger, får 2000 dollar i måneden. Alle amerikanere som tjener under 75 000 dollar i året, og det gjelder 90 prosent av dem, får en sjekk på 1200 dollar som en engangsytelse. Australia bevilget 3000 dollar i måneden til seks millioner av landets arbeidsstyrke på 13 millioner, alt i et forsøk på å holde økonomien i gang.

LES OGSÅ: Borgerlønn er ikke dyrt, det er kostnadseffektiv omfordelingspolitikk

Disse, og tilsvarende tiltak i en rekke andre land, er alle varianter av borgerlønn, eller såkalt grunninntekt (Universal Basic Income, UBI). De er ikke borgerlønn slik begrepet vanligvis defineres, men de er akutte og omfattende forsøk med det grunnleggende elementet i borgerlønnideen: Alle trenger en garanti for at strikken er festet. Det skal ikke være mulig å havne i en situasjon uten midler til å betale for de mest basale behov; mat, klær og tak over hodet.

I 2018 ga vi ut boken «Borgerlønn. Ideen som endrer spillet». Etter utgivelsen ble vi invitert til å holde foredrag i ulike forsamlinger. Det slo oss at publikum jevnt over var mye yngre enn de pleier å være på slike litterære samlinger. Det var ikke først og fremst pensjonister som møtte fram, de har jo allerede sin variant av borgerlønn, og trenger ikke frykte for hvor neste innskudd på kontoen skal komme fra. De som kom, var unge. Mange unge går fra et kort vikariat til det neste, de har en app til sjef, de jobber i brøkstillinger eller er tilkallingsvikarer. Denne store gruppen er spesielt interessert i den gamle ideen om en grunninntekt som alle får, uten behovsprøving eller krav til motytelse. 

Vi pleide å innlede disse foredragene med å minne om hvor stor enighet det har vært i Norge om at alle som kan arbeide, skal arbeide, og at alle som vil arbeide, skal ha en trygg arbeidsplass. Arbeidslinja og kampen mot arbeidsløshet har vært bærebjelker i den moderne velferdsstaten. Men, spurte vi, hva hvis denne grunnleggende forutsetningen ryker? Hva skjer med velferdsstaten hvis det faktisk ikke er mulig å finne meningsfullt arbeid til alle?

12. mars fikk vi svaret: Velferdsstaten gikk i krisemodus. 

Det var ikke robotene og algoritmene som utløste krisen, slik vi hadde sett for oss, men et virus. Effekten er likevel den samme. I skrivende stund er arbeidsløsheten i Norge over 10 prosent, ingen vet når den igjen kommer ned på tretallet, om den noen gang gjør det. Hvis nødløsningene må bli langvarige, er det all grunn til å diskutere hvordan vi kan gjøre dem til et fast innslag, og sikre en velferdsstat for det 21. århundret. Den velferdsstaten vi nå har, ble utviklet etter den største krisen i det 20. århundret: Andre verdenskrig. 

LES OGSÅ: Kortere arbeidstid for alle er bedre enn borgerlønn

Da vi startet på bokprosjektet med å bringe den tiltakende internasjonale debatten om borgerlønn hjem til Norge, var vi klar over at nordmenn flest ser på ideen som en litt utopisk tanke. Den er noe de grønne partiene, først Venstre, deretter MDG, har vært betatt av. Men den vil ikke fungere i et samfunn der vi alle skal jobbe mer og lengre for å finansiere de velferdsordningene vi allerede har, og ikke minst vårt stadig økende forbruk. I de internasjonale målingene som har vært gjort, har skepsisen mot borgerlønn vært sterkest nettopp i Norge. Delvis skyldes dette at vi allerede har innført gode universelle ordninger som mange andre land mangler; gratis utdanning og helsestell, barnetrygd, en anstendig folketrygd, en romslig foreldrepermisjon. Men det skyldes også et dypt ethos som ikke minst arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet har vært talsmenn for: Først yte, så nyte.

Da FNs generalsekretær Antonio Guterres talte til statslederne ved åpningen av generalforsamlingen høsten 2018, sa han at arbeidets plass i samfunnet er i sterk endring. «Selve arbeidets natur endrer seg», sa han, og fortsatte: «Derfor må verdens regjeringer vurdere hvordan de kan lage tryggere sikkerhetsnett – og etter hvert vurdere innføring av borgerlønn.»

Erkjennelsen har også nådd lederavdelingen i The Financial Times. I begynnelsen av april i år skrev avisen at det vil bli nødvendig med radikale reformer, der staten må spille en langt mer aktiv rolle i økonomien. I sannhet nye toner fra det hold. På lederplass gikk det frie næringslivets bannerfører inn for at staten skal sikre at arbeidsmarkedet blir mindre usikkert, og la til: «Ordninger som inntil nylig ble betraktet som eksentriske, som borgerlønn (basic income) og formueskatt må med blant tiltakene.»

14 dager tidligere hadde Keith Starmer, den nye lederen i Labour, bedt den britiske regjering innføre en garantert minsteinntekt som et sentralt virkemiddel i koronakrisen. I valgkampen i fjor sa partiets skyggefinansminister, John McDonell, at det ville bli innført forsøk med borgerlønn i deler av landet; i Liverpool, Sheffield og Midlands, hvis partiet kom til makten. I Storbritannia er både venstre- og høyresiden i ferd med å revidere sin holdning til ideen om å garantere alle borgere et økonomisk golv.

I påsken sendte paven ut et hyrdebrev til frivillige organisasjoner, hvor han snakket til alle som ikke har fått ta del i globaliseringens (overfladiske) fordeler. Han snakket til og om gateselgerne, småbøndene, bygningsarbeiderne, arbeiderne i klesindustrien, alle omsorgsgivere, alle i det uformelle arbeidsmarkedet, alle i grasrotøkonomien, alle som ikke har en fast inntekt, og budskapet hans var: «Tiden kan være inne til å vurdere en universell grunninntekt.»

Det begynner å bli skikkelig bredde over tilhengerskaren. Den amerikanske fagforeningskjempen Andy Stern, som i en årrekke ledet landets største fagforbund med 2,2 millioner medlemmer, har skrevet en bok om nødvendigheten av å innføre borgerlønn i et land der de økonomiske forskjellene er i ferd med å rive i stykker de sosiale og politiske strukturene. Han kalte boken «Raising the floor», fordi det er det ideen går ut på: Et trygt økonomisk golv for alle, litt over fattigdomsgrensen. Gründeren Andrew Yang kalte sin bok om borgerlønn for «The War on Normal People». Han står et stykke fra Andy Stern politisk, selv om de begge tilhører det demokratiske partiet, men analysene deres er sammenfallende. Yang bygget sin presidentkampanje rundt et løfte om å gi alle amerikanere 1000 dollar i måneden. Til tross for at han stort sett ble neglisjert av de tradisjonelle mediene, hang han med forbløffende lenge i demokratenes nominasjonskamp. Bildene fra valgkampmøtene viser det samme som vår erfaring: Det er de unge som lytter mest intenst til budskapet, fordi det er de som lettest kan forestille seg hva en slik ordning vil bety for deres egne liv.

Borgerlønn er ikke én idé. Når økonomer, politikere og lederskribenter fra både høyre og venstre er enige om at tanken er god, skyldes det langt på vei at det faktisk ikke er den samme tanken. For liberalister er borgerlønn et grep for å redusere statens omfattende nettverk av ordninger. Gi folk en månedlig (lav) sum og la dem klare seg som best de kan. For tilhengerne på venstresiden er borgerlønnen middelet til å tette det viktigste gjenværende hullet i velferdsstaten, og gjøre det på en måte som ikke skaper enda flere av de ydmykende kontrollordningene som behovsprøvde ytelser uvegerlig fører med seg.

Det er også stor uenighet om hvordan en borgerlønn kan eller bør finansieres. Det vanligste motargumentet er at den ikke kan finansieres i det hele tatt, uten å styre mot en statlig bankerott. Men som professor Kalle Moene sier: «For landet koster det ikke noe å fordele likere.» I stedet for å starte med spørsmålet om vi har råd, går det an å ta utgangspunkt i et annet spørsmål: Tror vi at den norske stat har nok ressurser til å sikre alle innbyggerne et minimum av økonomisk trygghet, slik vi har krevd etter 12. mars? Hvis vi svarer ja på dette spørsmålet, er resten politikk. 

Hvordan kan vi fordele ressursene slik at det ikke åpner seg tilsvarende synkehull i framtiden, enten det er virus, automatisering, oljekrise, klimakrise eller andre dype endringer som treffer norsk økonomi? I en slik debatt kan borgerlønn vise seg å være en idé med kraft til å endre spillet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

3 Comments on Sikkerhetsnettet som sviktet

  1. Lab Roy // at //

    Skal man ha noen sjanse til å få innført borgerlønn i Norge, så tror jeg at den eneste muligheten for dette er å støtte det forslaget som professor Kalle Moene nylig har lansert om å innføre midlertidig borgerlønn i Norge.

    Dette for å håndtere dagens krisesituasjon og spesielt for å hjelpe de mest utsatte gruppene som i løpet av noen ganske få måneder fremover kan risikerer å miste store deler av sin inntekt eller all sin inntekt. (Ved neste års skatteoppgjør kan man ha et økonomisk oppgjør hvor de som har som har mottatt denne borgerlønn og som likevel har hatt relativt stor samlet inntekt i løpet av det siste året, må tilbakebetale denne borgerlønn helt eller delvis, dvs avkorting). Det er veldig viktig fremover å fokusere på de enkeltpersoner og grupper som faller utenfor og som havner i (hjerteskjærende) fattigdom og elendighet fordi de faller helt utenfor krisepakkene eller pga store forsinkelser i NAV-systemet. NAV snakker om muligheten for forskuddsutbetalinger, men et borgerlønn system slik som Kalle Moene foreslår kan erstatte dette og kan komme mye raskere i gang og kan redde situasjonen for mange mennesker. I denne sak tror jeg at man må prøve å være veldig pragmatisk. Noe er bedre enn ingenting.

Comments are closed.